Når det juridiske systemet stimulerer til grådighet

For en tilfeldig norsk observatør må advokatenes rolle i amerikansk nærings- og samfunnsliv ofte virke temmelig ubegripelig. De mange forskjellene mellom norske og amerikanske advokater og deres praksis lar seg imidlertid forholdsvis lett forklare.

Særegenhetene ved amerikansk praksis skriver seg i siste instans fra enkelte helt konkrete særtrekk ved amerikansk sivilprosess.

Mens andre land gjerne sondrer mellom advokater som konsentrerer seg om prosedyre og andre advokater, går det i praksis viktigste skillet i USA mellom to typer sivilprosedyreadvokater:

Prosenthonorarene kan nå opp i eventyrlige beløp, noe som igjen henger sammen med to andre særtrekk ved amerikansk sivilprosedyre: Bruken av jury i sivile søksmål og adgangen til såkalte "punitive damages" - det vil si erstatning som kommer i tillegg til erstatning for reell skade og som ikke er begrenset oppad.

Juryene lar seg lett påvirke til å tilkjenne langt høyere erstatningsbeløp enn en dommer ville ha tilkjent, og tilkjenner ikke sjelden astronomiske beløp i "straffeerstatning". Gevinsten saksøkernes advokater kan putte i lommen blir deretter.

Det siste ledd i forklaringen på saksøkeradvokatenes rikdom og innflytelse er det særegne amerikanske fenomenet "class action", eller massesøksmål. I slike søksmål kan en advokat representere tusenvis av anonyme saksøkere ved å skaffe til veie én eneste saksøker som er villig til å opptre som representant for "klassen".

Dermed kan saksøkerens advokat mangedoble sin egen gevinst uten å pådra seg vesentlig ekstra-arbeid.

Den første bølgen av moderne massesøksmål var søksmålene mot asbestindustrien. Disse søksmålene hadde karakter av "class actions" uten formelt å være det. I asbestsakene representerte enkeltadvokater titusener av saksøkere, og tjente seg søkkrike.

(Asbestsakene pågår fremdeles og blir vel neppe avsluttet før halvparten av befolkningen har søkt om - og oppnådd - erstatning fra den andre halvparten...)

Profitten fra asbestsøksmålene er blitt investert i andre massesøksmål, for dermed å bli mangedoblet. Med sin nyvunne rikdom har saksøkernes advokater dannet mektige og innflytelsesrike organisasjoner og et landsdekkende nettverk som sirkulerer bevismateriale til bruk i søksmålene og utveksler tips om nye ofre.

Mye av profitten går med til å kjøpe politisk innflytelse.

Saksøker-advokatenes organisasjoner er de største bidragsyterne til politiske kanditater både på landsbasis og i delstatene. Det er en investering som gir god avkastning. Således er det nå blitt nærmest rutine at saksøker-advokatenes innflytelse blir brukt til å oppnå forlengelse av foreldelsesfristen i saker av spesiell betydning.

I de fleste delstater har for eksempel foreldelsesfristen i asbestsaker blitt forlenget på en slik måte at den praktisk talt aldri vil utløpe før en potensiell saksøker avgår ved døden...

Samspillet mellom saksøkernes advokater og delstatspolitikere har vært spesielt oppsiktsvekkende i tobakksøksmålene. Delstatspolitikere har engasjert noen av de mest fremtredende saksøker-advokatene til å gå til søksmål mot tobakkfabrikantene med krav om milliardbeløp (i dollar) som erstatning for delstatenes utgifter til medisinsk behandling av tobakkskader.

Søksmålene mangler ethvert juridisk belegg i erstatningsrettslige regler, men tobakkselskapene ser seg likevel tvunget til å inngå forlik - de vet jo ikke hva slags lovendringer som ellers vil kunne komme.

De store vinnerne er, igjen, saksøker-advokatene.

Saksøker-advokatenes enorme gevinster har indirekte ført til en kraftig økning i prisen på juridiske ytelser over hele linjen. For å tiltrekke seg og beholde topptalenter må advokatfirmaer tilby kompensasjon som er noenlunde kommensurabel (som kan måles med samme mål, red.anm.) med saksøker-advokatenes.

Gigantomanien blant advokatfirmaene stimuleres også - den eneste måten en vanlig advokat kan oppnå gevinstmuligheter på som kan måle seg med saksøker-advokatenes, er ved å klatre til topps i en tilstrekkelig stor firmapyramide hvor han kan skumme fløten av utallige fullmektigers og andre underordnede advokaters strev.

Blant de mest velstående og minst tiltalende saksøker-advokatene finner man de som spesialiserer seg på å representere saksøkere i saker som angår påstått aksjesvindel ("securities fraud"). Praktisk talt hver eneste gang det skjer et brått kursfall i en Silicon Valley-bedrift, vil en eller flere av disse firmaene gå til søksmål med påstand om at bedriftsledelsen har villedet aksjemarkedet på en eller annen måte.

Alt advokaten trenger for å anlegge sak på vegne av samtlige aksjeeiere i bedriften, er én eier av én aksje i bedriften som er villig til å stille sitt navn til rådighet som representativ saksøker. Omkostningene ved å forsvare disse sakene er så enorme, og publisiteten de skaper så skadelig for bedriften, at de fleste bedrifter vil velge å kjøpe seg fred for en klekkelig sum - nesten uansett hvor grunnløst søksmålet måtte være.

Det er bred enighet utenfor deres egne rekker om at amerikanske saksøker-advokater tilraner seg en for stor del av samfunnskaken og i stor grad gjør det ved det som fortjener karakteristikken parasittvirksomhet.

Det er lite håp om noen snarlig endring i og med advokatenes politiske innflytelse. Det er heller lite motstand å spore blant andre advokater, kanskje fordi saksøker-advokatene indirekte holder så mange av dem beskjeftiget.

Men til syvende og sist vil nok den amerikanske menigmann, som jo i siste instans er den som betaler for uvesenet, våkne opp og se jukset for hva det er. Da vil nok reformene komme fort og tett.

Til toppen