Når går den første store mobiloperatøren konk?

Enkelte europeiske mobiloperatører har investert tungt i innkjøp for retten til å drive med tredje generasjons mobiltelefoni og et minst like stort beløp må til for å bygge selve nettene. Til syvende og sist blir spørsmålet om ett eller flere mobilselskap rett og slett unngår konkurs.

Sist søndag stod en ærlig konsernsjef Peter Bonfield i et av Europas største teleselskap, British Telecom, fram for britiske søndagsavislesere og erkjente at han hadde sløst med skattebetalernes penger.

10 milliarder pund, eller 130 milliarder kroner brukte selskapet i fjor på rettighetene til å drive som operatør av tredje generasjons mobiltelefoni i Storbritannia og Tyskland.

I etterpåklokskapens lys har Bondfield konstatert at pengebruken var uten kontroll, noe som til syvende og sist kan sette hele selskapets eksistens over styr. British Telecom er ikke hvilket som helst selskap. Etter Toryenes overbevisende valgseier i det britiske parlamentvalget i 1979, kom jernkvinnen Margaret Thatcher til makten. Hun satte blant annet i gang en omfattende privatiseringsbølge av statlig eiendom, som inkluderte aksjene i det statlige televerket. I 1984 ble derfor British Telecom delprivatisert, senere helprivatisert, for i så måte å bli et av de de fremste symbolene på det privatiserte europeiske telemarkedet.

Ironien i den manglende kontroll og det lite kritiske blikk dette selskapet viste ved fjorårets mobillisenskjøp ved auksjoner i blant annet Storbritannia og Tyskland, blir derfor slående. Men det er heldigvis selskapets leder Bonfield som selv poengterer dette i en artikkel i The Sunday Times. Der sier han at mobillisensauksjoner i Storbritannia og Tyskland har påført selskapet tap som utgjør en tredel av selskapets samlede gjeld.

10 milliarder pund for de to lisensene er ifølge Bonfield "too much". Det meste av dette planlegges nedbetalt ved å hente inn penger ved en børsnotering av mobilvirksomheten i selskapet. Men heller ikke dette anses lenger som en god nok plan etter Oranges relativt mislykkede børsnotering for snart to uker siden.

Hva få har fanget opp er at Bonfield i samme intervju sier at det blir mye vanskeligere å bygge mobilnett, rett og slett på grunn av lokale planleggingsmyndigheter - en situasjon han oppsummerer slik: - Alle liker mobiltelefoner, men ingen liker mobiltelefonmastene.

Situasjonen kompletteres ved ferske rapporter fra verdens største GSM-messe i Cannes i Frankrike, der signalene er entydige: Mobiltelefonene for tredje generasjons mobilnett kommer ikke til å være klare til mobilnettene står klare.

Alcatel sier selskapet er forsinket og skal ha sine 3G-terminaler klare i 2004-2005, mens de norske UMTS-operatørene forbereder seg på en lansering av de nye mobilnettene uten telefoner i hele tatt. Og når de først kommer vil de ikke være kompatible med GSM-nettet...

Kort oppsummert sitter med andre ord en rekke mobilselskap, spesielt i Europa, med skyhøy gjeld etter å ha vunnet retten til å bygge og drive tredje generasjons mobilnett. Men gjelden blir enda høyere. For det er først nå at selskapene skal kjøpe og bygge mobilnettene.

Bordet fanger er det noe som heter. For en rekke mobilselskap er nå i en situasjon der enorme gjeldskostnader skal betjenes. I forretningsplanen heter det at betydelige deler av de nye inntektene skal komme fra tredje generasjons mobiltelefoni, noe som gjør det vanskelig å unngå byggingen av disse nettene.

Samtidig blir mobilnettene stående uvirksomme i lang tid når byggearbeidene først er kommet i gang. Mange glemmer at det ikke er regjeringene som auksjonerte ut mobillisenser til blodpriser i fjor, som skal godkjenne mobilselskapenes planer om bygging av mobilmaster. Den makten ligger hos lokale bygningsmyndigheter.

For de største mobilselskapene i Europa, som bare i Tyskland og Storbritannia investerte rundt regnet 700 millioner kroner på å kjøpe seg retten til å benytte 3G-frekvenser, skal investere et tilsvarende beløp i infrastruktur og markedstiltak.

Situasjonen er i ferd med å sige inn hos både mobilselskap, investorer og bransjen øvrig. I Cannes fredag gikk Intels nestsjef Hans Geyer ut med følgende melding: "We're facing a situation of where an industry is heading for bankruptcy...before even a 3G (third-generation mobile phone) call is made" - eller at vi står foran en situasjon der en industri står foran konkurs ...selv før en 3G (tredje generasjons mobiltelefoni)-samtale er tatt.

Intelsjefen leder et selskap som har vokst godt på å levere komponenter til mobilindustrien, men hva skal en med mobiltelefoner om operatørene ender med konkurs?

I dag er det alltids lett å si at en kunne merke de underliggende trendene innen IT-bransjen allerede for ett år siden, som har fått konsekvenser for nesten alle bedrifter som handler med eller om IT.

For mobilbransjen har trenden rammet hardere - mye hardere - og uten nåde. Men ikke overraskende. Veksten i mobilmarkedet har i de største europeiske markedene de siste årene ligget på mellom 50 og 60 prosent, men forventes nå å bli halvert ettersom penetrasjonsraten nærmer seg 60 prosent.

Derfor vil selskapene ikke kunne forvente ytterligere vekst ved ganske enkelt å selge flere abonnement.

Inntil nå har de tunge investeringene i tredje generasjons mobiltelefoni blitt betalt med inntekter fra tradisjonell telefonivirksomhet. Etter liberaliseringen av de europeiske mobilmarkedene fra 1998 har imidlertid konkurransen ikke bare ført til lavere priser, men også mindre muligheter for å skaffe seg en ekstra "cash-cow" å lene seg på.

Problemet for et selskap som BT er at virksomheten innenfor tradisjonell televirksomhet ikke lenger gir overskudd (for BTs vedkommende faktisk et underskudd siste kvartal i fjor).

Svaret for flere selskap var å selge ut deler av virksomheten.

Men det var i fjor.

I år er aksjekursene så lave at enhver børsnotering vil måtte skje til kjemperabatter for at aksjonærer skal våge å investere i telekom.

Deutsche Telekom (DT) nedjusterte verdier på en rekke eiendommer denne uken, eiendommer som var planlagt solgt for å finansiere nedbetaling av deler av selskapets gigantgjeld. Ikke bare venter DT søksmål fra egne aksjonærer for nedskrivningen, men må også møte et rykte om at selskapet er i så desperat mangel på kontanter at en ikke skal kunne klare å håndtere selskapets gjeldsforpliktelser. Dette igjen ville gi lavere kredittrating og enda dyrere lån.

Noen av mobilselskapene i det europeiske markedet vil ha mer enn nok å henge fingrene i dette året. Jeg har nevnt noen dette gjelder for over.

Tidligere har selskapene stort sett vært garantert et liv i et marked med en vekst som var stor nok til å skape vekst for alle. Forskjellen fra da til nå er at denne gangen arbeides med selskapets eksistens som innsats.

Til toppen