Husker du demo-tapene på NRK Radio?
Det var den gang uttrykket "musikk på boks" virkelig ga mening. Det var den gang kvisete tenåringer over det ganske land satt med kryssede fingre foran statskanalen og håpet at den eneste tape-kopien av den selvkomponerte låta hadde overlevd konfrontasjonen med det statlige postverket - at de NRK-ansatte som sorterte post virkelig hadde vært i norsktimene på grunnskolen - at evigunge Vidar Lønn Arnesen ikke surret kona til senga med lytternes bånd - at ihvertfall én platedirektør hadde skrudd på radioen etter å ha lidd seg gjennom 100 sure demotaper på jobben tidligere på dagen - for så å høre på nok en fryktelig pop-låt på elendig engelsk.
Det var den gang.
I dag kan enhver gjøk, enten det er i Ghana eller på Fana, bli platedirektør, popstjerne, plattesjappe og postvesen i en og samme vending.
Det eneste du trenger er litt avansert digitalt utstyr og en oppkobling til Internett. I hjemmestudioet ditt kan du rappe så mye du vil fra andres låter, sette det sammen til din egen låt og sende det avgårde med MP3 med CD-kvalitet hvor du vil på kloden. Det kalles å sample og er slett ikke ulovlig. Det er faktisk å anbefale å finne en eller annen coverlåt som var stor da du var liten - og radbrekke denne.
Setter du noen fengende rytmer til og knytter ulike sample-snutter sammen på en noenlunde logisk måte, er det bare å lokalisere rett sted på jordkloden hvor denne type musikk vinner gehør. Send så en smaksprøve via e-post til en rekke framtredende DJ-er i området, muligens støttet opp av ditt eget nettsted hvor du gir ytterligere smakebiter på hva du har på lager.
Legendestatusen er nær.
I løpet av et par uker er du muligens popstjerne på et sted som aldri har solgt et eneste eksemplar av platen din. Du er "the Nordic Knight" som har blitt spilt av trendsetterne på de heteste undergrunnsklubbene i hovedstaden. Ingen DJ vet hvem du er - ikke er de så veldig interessert heller, men du har sendt dem noe de kan bruke til fyre opp under sin egen stjernestatus.
Dermed har du lagt grunnlaget for å bli hørt også neste gang du gjør et litt mer kommersielt fremstøt.
Dette greier du helt fint uten hjelp av den tykkhodete musikkbransjen som lader geværene hver gang de møter den nye ungdommen og den uforståelige musikksmaken deres. Platedirektører i jeans er blitt som krampe-unge reklamedirektører; patetiske og fullstendig ute av stand til å møte det som konsumentene stiller av krav ved inngangen til det nye årtusenet.
Ungdomsopprørerne befinner seg ikke lenger ute i gatene og digger rock'n' roll. De gidder ikke å kaste stein i flere glasshus og later som om de brenner for en eller annen tapt sak. De har flyttet ut i kyberrommet med søknad om fast tilholdssted for seg og sine livsrytmer.
Der er de i ferd med å utfordre makteliten på en helt annen måte enn det de patetiske foreldrene fortsatt skryter på seg. I motsetning til 68-erne har dagens skatere og snowboardere våpen som duger. Dressene til direktørene i de multinasjonale plateselskapene har virkelig begynt å se krøllete ut etter at piratkopier av ikke-ennå-lanserte plater spretter opp overalt.
Granatregnet fra platebransjens skyttergraver etterlater ikke en gang sårede på slagmarken. I stedet for å slenge ut trusler om søksmål i hytt og pine, er musikkbransjen nødt til å legge av seg unotene og finne tonen i samme studio.
Ifølge Recording Industry Association of America (RIAA) taper musikkbransjen på verdensbasis anslagsvis to milliarder dollar i året på piratkopiering.
Med den eksplosive økningen i musikktilbudet som kan lastes ned online i aksepktabel kvalitet, pluss den hurtige utberedelsen av CD-brennere, kommer ikke den summen til å synke i årene som kommer.
I Norge snakker tollvesenet om å opprette egne Internett-tollere som skal prøve å stoppe de varene som glir over grensen i den digitale strømmen. Samtidig legger norske myndigheter til rette for at musikkelskere skal få sjansen til å kjøpe en CD via nett, brenne låtene inn på en 18 kroners uinnspilt CD av nøyaktig samme kvalitet som originalen - og sende platen tilbake dit den kom fra.
Det er en tradisjonell fortolkning av den norske angrefristloven med ti dagers returrett som gjør det mulig for nordmenn å gi egen platebransje nådestøtet.
Gratis musikk for alle som vil ha gjør ikke livet lettere for hverken plateselskaper, komponister eller artister.
Plateselskapene bør uansett umiddelbart slutte å pusje svinedyr TV-reklame av utdaterte artister med håp om at noen kunder kanskje dukker opp i platebutikken på hjørnet, et utsalg som i seg selv er dyrt i drift og ikke vil overleve mange av de neste 2000 år.
Komponistene bør ikke belage seg på at opphavsrettighetsorganisasjoner som TONO vil ha kapasitet nok til å forsvare hver enkelt opphavsrettighetshavers rettigheter i det digitale virvaret som nå eksisterer.
Artistene bør heller ikke innbille seg at det å få en platekontrakt med et av de store selskapene vil bety stjernestatus blant fremtidens platekjøpere
Kanskje løsningen ligger i MODE (Music On Demand), et europeisk online-nettverk som satser på å distribuere musikk på forespørsel. Nettverket har vært bygd over flere år med norske interesser sentralt i utviklingen. 24 norske plateselskaper har allerede knyttet seg til det.
Noe av det spesielle med MODE, som har planer om lansering i løpet av året, er at det ikke benytter Internett-infrastrukturen, men knytter sammen sitt eget online-nettverk av lokale aktører i hver europeiske region. Brukerne betaler for sanntidshøring av låter (pay per listen) og for nedlasting (pay per copy) på CD-plater.
Dette er mer i tråd med bredbåndsfremtiden og de digitale mulighetene. Prosjektet har til og med en middelaldrende, skjeggkledd nordmann ved navn Bach i sin midte.
Kanskje kan denne ikke-verifiserte etterkommeren av en tidligere barokk-komponist være den som frelser musikkbransjen i kampen mot museklikkerne som er i ferd med å overrumple den etablerte musikkverdenen med sine overtoner!
