Når politikerne sover i timen

Politikerene sover i timen. Når de bråvåkner ved at skoleklokken ringer ut for frikvarter, skjønner de at har gått glipp av ny, viktig lærdom: at radiofrekvenser også er en naturessurs med stor verdi, at børsverdien av Telenor kan bli større enn Norsk Hydro, og at tele og data har større verdi enn den samlede verdien av våre fossefall og kjente olje- og gassressurser.

Bevæpnet med den nye kunnskapen - formidlet hastig og overfladisk videre av snille med-elever ute i frikvarterene, og ikke basert på lærerens grundige gjennomgang i timen - handler de. Det heter på fagspråket å treffe politiske avgjørelser. Synd da at de treffer de gale avgjørelsene. Grunnen er at de ikke har fått med seg helheten, at de ikke ser sammenhengene, at de setter denne nye informasjonen inn i gamle, etablerte tankemønstre som var gyldige i forrige skoleår, at de ikke evner å stille kritiske spørsmål, og derfor ikke klarer å utvikle klare visjoner og strategier som grunnlag for nye avgjørelser.

Gitt en slik situasjon må de gå opp til fornyet prøve:

Første time: Del-privatisering av Telenor

Stortinget besluttet i forrige uke å gjennomføre en delprivatisering av Telenor til høsten, og at staten skal ha en eierandel på 51prosent.

Første kritiske spørsmål er: Hvorfor i all verden skal staten ha noen eierandel i det hele tatt? Hvorfor kan ikke Telenor helprivatiseres?

Først må vi ha klart for oss hvorfor Telenor skal privatiseres. Skal Telenor styrke sin konkurranseevne og øke sin verdi, må de øke sitt internasjonale engasjement. Det er flere grunner til det:

1. Det skjer store strukturendringer innen telesektoren med oppkjøp og strategisk posisjonering; skal Telenor være en attraktiv samarbeidspartner må de lykkes internasjonalt og få en styrke som tilsier at de kan påvirke innhold og retning i de samarbeidsavtaler de inngår, jfr. Telia-fusjonen.

2. Økt vekst i utlandet gir stordriftsfordeler, noe som øker lønnsomheten, samtidig som dette får utslag i lavere priser på hjemmemarkedet.

3. Tele (og data) er en internasjonal virksomhet og vi ligger langt fremme kompetansemessig på mange områder; den kompetansen kan forsvinne til utenlandske selskaper hvis vi ikke har en sterk norsk aktør på dette området.

4. Så har vi det mer prosaiske argumentet: Telenor har pt. fremdeles en dominerende posisjon på hjemmemarkedet fordi andre aktører må leie seg inn på fastnettet; det konkurransefortinnet står for fall. Av ren nød må derfor Telenor sikre sin fremtid ved å gå utenlands.

Så tilbake til hovedspørsmålet: hvorfor i all verden skal staten ha eierandeler i Telenor i en slik situasjon?

For det første vil verdien av Telenor bli direkte redusert som følge av dette statlige eierskapet. Som de selv sier: "Når staten i samband med børsintroduksjonen ikkje opnar for å selje seg heilt ut av selskapet, vil dette kunne ha innverknad på verdien av eigenkapitalen". (St.prp.66/1999/2000). Investorene vil klart se hvilke begrensinger på handlingsfrihet etc. dette vil ha for Telenor. De har gode argumenter å føre i marken for dette: politikernes handlingslammelse når det gjelder bankstrukturen her i landet har bremset en nødvendig strukturutvikling innen finansnæringen. Mens bankene i de fleste andre land er blitt stadig større (av samme grunner som innen telesektoren), har bankene her i landet blitt stadig mindre, og dermed mindre effektive, samtidig som de får en svak posisjon i fremtidige oppkjøp.

I tillegg er staten som sådan ingen god eier. Staten sier selv (St.prp.66) at "ein føresetnad for å kunne drive profesjonell eigarstyring er at måla for eigarskapet er klåre og konsistente, og at eigaran(e) har kapasitet og kompetanse til effektiv oppfølging av verksemda". Men staten har vist seg å være en dårlig eier; gang på gang viser det seg at staten fraviker det lønnsomhetsprinsipp de selv går inn for; det vil alltid være andre hensyn som spiller inn på avgjørelsene. "For at dette ikkje skal bli oppfatta negativt av finansmarknaden, må føremålet med det statelege eigarskapet kommuniserast klårt." Nettopp. Hvordan?

Det tredje argumentet er igjen mer prosaisk: Telenors satsing utenlands er risikofylt. Hvorfor skal staten satse mine skattekroner på et slikt engasjement? Jeg tror på Telenor, så jeg vil gjerne satse mine sparepenger på dette i form av aksjer. Men det er forskjell på skattebetalere og investorer.

Jeg lurer litt på om politikerne vet forskjellen?

Annen time: Utbygging av et landsdekkende bredbåndsnett

Senest i forrige uke pekte NRK på behovet for utbygging av et landsdekkende bredbåndsnett for at digitalt TV skal bli en realitet. Staten har fått seg forelagt en utredning om nødvendigheten av utbygging av slik nett, kalt en digital allemannsrett. Staten vil her ta initiativ til å finansiere en slik utbygging, og å pålegge utbyggerne også å gi samme tilbud over hele landet.

Andre kritiske spørsmål er: Hvorfor skal staten del-finansiere en slik utbygging, og hvorfor skal den være landsdekkende?

I motsetning hva politikerne og folk flest tror: Det var ikke Al Gore som fant opp Internett i 1991, og det var heller ikke tidligere kommunalminister Odd Roger Enoksen som oppfant bredbåndsnettet i 1998. Politikerne er ikke alltid i takt med teknologiutviklingen, selv om de av og til ynder å fremstille det slik.

Utbygging av bredbåndsnett er et viktig element i utbyggingen av et lands konkurranseevne. Men her i landet har Telenor, e-verk, satellitt- og kabel-TV-aktører, NSB og andre, allerede i mange år drevet utbygging av stamnett bredbåndsnett. At enkelte aktører underveis har synes det har vært hensiktsmessig å kjøpe opp andre aktørers nett eller på annen måte legge beslag på disse nettene (Telenor vs. NSB, Telenor vs. NRK) er en annen sak. Det har hemmet konkurransen og utviklingen, men dette ligger nå heldigvis stort sett bak oss.

Når det gjelder bredbånds aksessnett - det som kalles "den siste kilometeren": nettet fra stamnettene inn i bedriftene eller våre stuer - ligger vi heller ikke så dårlig an: 40 prosent av husstandene har kabelnett som nå oppgraderes til interaktiv bruk; anslagsvis 75 prosent av bedriftene har bedriftseide bredbåndsnett eller intranett. Sammenliknet med andre land ligger vi slett ikke etter i utbyggingen av bredbåndsnett, snarere tvert i mot.

Så hva er da problemet? Problemet er konkurransen - eller rettere mangelen på virksom konkurranse. Konkurranse oppstår kun når flere nettleverandører kan overføre den etterspurte informasjon eller tjeneste. Konkurranse oppstår også når mer enn et nett kan overføre den etterspurte informasjon og tjeneste. Konkurranse oppstår rett og slett når nettleverandørene kan bruke andres nett på like vilkår.

Konkurranse er ikke "du kan velge hvilke tjenester/informasjon du vil ha, men du skal ikke motta dem fra andre enn meg til mine priser og vilkår". Det er dette som er situasjonen i dag. Vi har et godt utbygd bredbåndsnett her i landet, og vi har mange ulike aktører. Men det vi ikke har er en virksom konkurranse. Vi har i dag en tilnærmet monopolistisk situasjon fordi Telenor - med teleloven i hånd - kan nekte andre nettaktører tilgang til og bruk av deres aksessnett på like vilkår.

Utbygging av et bredbåndsnett vil skje uten at staten bevilger en eneste krone. Dersom staten sørger for at konkurransen på området blir virksom og effektiv. Det er ikke regulering, men de-regulering av markedet som trengs.

Jeg lurer litt på om politikerne vet forskjellen?

Tredje time: Helheter og sammenhenger, visjoner og strategier

De to temaene som er beskrevet ovenfor er saker. De er tatt ut av sin sammenheng. Sammenhengen er at tele- og data-industrien på en grunnleggende måte vil forandre hvordan vi skaper verdier i dette landet fremover. Helheten ligger i at teknologien skaper nye økonomiske drivkrefter for samfunns- og bedriftsøkonomien. Disse økonomiske drivkreftene kalles Den Nye Økonomien. Hva er Den Nye Økonomien og hva betyr den for Norge?

Det er fire trekk som kjennetegner Den Nye Økonomien:

  • Markedene blir globale, ikke lokale. Det er en fordel for Norge. Tenk bare på småbedriften i den innerste fjorden på Vestlandet som med bredbåndstilknytning kan betjene kunder over hele kloden. Vår geografiske utkant, som i dag er en konkurransemessige ulempe, forsvinner.
  • Konkurransen blir kunnskapsbasert. Det er en fordel for Norge. Høyt kvalifisert arbeidskraft har alltid vært vårt fortrinn. Det vil nå bli ytterligere styrket ved økt satsing på forskning og utvikling, og omorganisering og utbygging av undervisningsstrukturen.
  • Fokus blir rettet mot kundekunnskap og markedsføring. Litt vanskeligere for Norge. Vår orientering har vært mot produksjon, ikke mot markedsføring og produktutvikling i nært samspill med markedet, og særlig ikke mot forbrukermarkedet eller tjenestesektoren. Det er altså ikke tilstrekkelig at Norden er verdens mest teknologiutbredte og -anvendte region. Vi evner foreløpig ikke å bruke dette fortrinnet til riktig form for anvendelse.
  • Verdiskapningen flyttes fra produksjon og distribusjon, til utvikling av produkter, systemer, nettverk og kundebaser. Betydelig vanskeligere for Norge. Kostnadene ligger på det første, verdien ligger på det andre. Når kostnadene på produksjon og distribusjon ikke lenger blir noen inngangsbarriere, kan vi oppleve at andre aktører fyller og blokkerer Den Nye Økonomien før vi vet ordet av det.

Hva bør Jens Stoltenberg gjøre med dette - han som vil reformere samfunnet? Hva bør visjonen og strategien være?

Visjonen bør være å definere en ny rolle for staten tilpasset de kravene som Den Nye Økonomien stiller og som teknologien legger grunnlaget for, nemlig ikke som eier og styrer av denne utviklingen, men som tilrettelegger. Strategien bør være å utføre denne tilrettelegger-rollen i form av oppmuntring til markedsorientert utvikling av bredbåndskommunikasjon, av utvikling av profesjonelle venture-kapital-markeder, av økt satsing på forskning og utvikling i sin alminnelighet, og innen IT og tele-industrien i sin særdeleshet, gjennnomføre reformer innen høyere utdanning med større vektlegging på forskning og utvikling, etc.

Det er kanskje ikke så spennende som statlig eierskap i prestisjebedrifter, eller å investere i flere skattemilliarder i et landsdekkende bredbåndsnett.

Men atskillig mer fremtidsrettet.

Til toppen