Neste generasjon P2P er nettverksteknologi hvor erfaringer og ikke minst filosofien fra applikasjoner som Gnutella er tatt med. Denne gangen er det ikke filer som skal deles, men aksessnett.
Wi-Fi
Utgangspunktet er at økningen i bærbare maskiner, både laptops og håndholdte terminaler, fører med seg en økning i bruk av trådløse lokalnett. Den vanligste teknologien heter 802.11b, som er nummeret på en standard fra IEEE, og som er kjent under navn som WLAN og Wi-Fi: Wireless Fidelity. 802.11b er også teknologien som brukes i Apple AirPort.
_logo.svg.png){kind=logo}
Massemedia har presentert en del skrekkhistorier om hvor lett det er å gå eller kjøre rundt for å finne åpne WLAN. Det er en grei vinkling dersom det dreier seg om nett hvor man uten å vite det gir alle i nærheten fri tilgang til både egne servere og Internettaksess. Noe helt annet er det dersom man med hensikt gir tilgang til nettet.
Fildelingsfilosofi
Her kommer fildelingsfilosofien fra dagens P2P-applikasjoner inn. Det er faktisk en del som gjerne deler noe av sine ressurser med fellesskapet. I dag er det heller ikke noe stort problem å styre båndreddebruk slik at tilfeldig passerende ikke spiser for mye av egen båndbredde.
Dette virker som en usannsynlig altruisme, men idéen har flere norske tilhengere. Enkelte ganger er det en protest, som Narvesens aksesstilbud på Gardermoen flyplass. De fikk ikke lov til å selge aksessen, så da ga de den bort gratis. Enkelte bedrifter ønsker å gjøre det enkelt for besøkende å bruke sine medbrakte maskiner. Den mest spennede utviklingen er kanskje at enkelte private brukere med bredbånd ønsker å dele med fellesskapet.
I USA har selskapet Boingo Wireless utviklet programvare som gjør det enkelt å lete opp åpne nett når man farter rundt med sin laptop. Bakgrunnen for at Boingo startet opp er at en meget stor andel av amerikanske forretningsreisende legger vekt på tilgang til Internettet når de reiser. Tre timers venting på en flyplass bør kunne brukes til arbeid i stedet for å kastes bort, og e-post bør kunne leses og sendes fra hotellrommet.
Forretningsmodell
Problemet med en digital allmenning er at den raskt vil tiltrekke seg mange brukere som tar mer enn de selv bidrar til fellesskapet. Løsningen kan være en forretningsmodell hvor den trådløse aksessen blir medlemsbasert. Medlemmene danner et nettverk hvor man får betalt når andre bruker ens eget aksessnett, og betaler når man selv besøker andres aksessnett.
En slik modell gir bedrifter og private et insentiv til å åpne sine WLAN for medlemmer ettersom det kan gi en liten ekstrainntekt. Samtidig gir det mulighet for billig tilgang til Internett når man er utenfor eget WLAN.
Mobil-konkurrent
Dersom WLAN-deling blir populært kan den bli en sterk konkurrent til tradisjonelle mobilnett. Det interessante er at det ikke er én eier av infrastrukturen. Alle eier den, og investeringene er lave ettersom den hovedsakelig består av programvare som gir ekstra funksjonalitet til eksisterende WLAN.
De tradisjonelle mobiloperatørene bygger egne nett, og investeringene i antenner og basestasjoner er meget høye. Her kan vi få et meget billig alternativ. Visst er det lavere kvalitet, funksjonalitet og tilgjengelighet, men det er billig og det er frivillig.
Skrekkscenariet for mobiloperatørene er at et billig WLAN-basert nett fører til redusert trafikkvolum. Det er sikkert ikke en hyggelig tanke for UMTS-utbyggere.
På samme måte som Internett snudde den tradisjonelle telekombransjen på hodet kan WLAN-deling gi mobiloperatørene ganske mye å tenke på. Og, hvem i all verden vil bruke mobiltelefonen sin fra utlandet dersom det er billig WLAN-tilgang i nærheten?
Maske-nett
En annen nettverksarkitektur som blir attraktiv etter hvert som vi blir mer og mer trådløse er maskenett hvor informasjonen ikke går via basestasjoner og faste nett. I stedet sendes informasjonspakker fra terminal til terminal som digitale stafettpinner.
Dette er teknologi som ligger litt lenger inn i framtiden enn WLAN-deling, men også her er det miljøer som er tiltrukket av P2P-filosofien hvor man i større grad deler ressurser med andre brukere i stedet for å gi alle pengene side til tradisjonelle operatører.
Utfordringen er å lage teknologien for maskenett robust nok til at den blir praktisk og effektiv. Det er en del utviklingsarbeid som gjenstår. Likevel kan det raskt dukke opp anvendelser allerede i dag.
En idé bygger på at mennesker som møter hverandre kan utveksle en del informasjon, en slags digitale visittkort. Tenker vi på andre brukergrupper kan kan vi lett se at det som utveksles er musikk, bilder, spill og hva nå enn som er populært å bytte.
Håndholdte maskiner har etter hvert fått stor lagringskapasitet og med fildelingsfilosofien kan vi lett få et vandrende fildelingsnett hvor maskinene utveksler informasjon når terminalene er i nærheten.
Det kan virke som en håpløs idé for tradisjonelt tenkende nettverksmennesker, men regner man på båndbredden og lagringskapasiteten som oppstår på en skole eller tilsvarende miljø gir denne enkle teknologien store muligheter.
Neste generasjon P2P kan gi mobiloperatørene like store problemer som platebransjen har hatt med fildelingsprogram.
