Nettet kan gi bedre internasjonal forståelse

Professor Rolf Nordhagen har bedt om å få begrunne nærmere hvorfor han arbeider for at akademikere og studenter i Øst-Europa og Sentral-Asia skal få tilgang til Internett.

I tilknytning til oppslaget om å bygge ut Internett til Turkmenistan, (se artikkelen Rolf Nordhagen vil brenne $500.000 for å få Turkmenistan på nett) kan det være av interesse å se nærmere på begrunnelsen. Det er noen av oss som forsøker å finansiere utbygging av Internett til akademiske institusjoner i de nye nasjoner etter Sovjets fall. Mange av oss tror at dette er den beste måten "nettverksamfunnet" kan fremme verden, ved å gi universiteter, akademier og ikke minst studenter adgang til Internett av brukbar kvalitet (det vil si båndbredde).

"Vi" er personer med tilknytning til de akademiske nettene i flere vestlige land. Min egen innsats begynte med Baltikum, hvor noen av de tidligere initiativtagerne til NORDUnet fikk penger fra Nordisk Ministerråd til et program. Universitetet i Oslo fikk også noe midler fra det norske UD rettet mot Litauen. Disse programmene er avsluttet, dvs. vi seiler ut farten med støtte til skoler i de tre baltiske land et år til. UD gav seg tidlig, jeg tror ikke de egentlig skjønte hva dette kunne bety.

Siden har NATO, som har et meget tungt "Science Program" opprinnelig rettet mot kontakt over Atlanteren, opprettet et "Panel for Computer Networking". Etter murens fall osv. ble hele vitenskapsprogrammet snudd til et samarbeid mellom NATO-land og nye partnere i øst. Vi har et begrenset beløp til disposisjon for nettverksprosjekter. Til å begynne med gikk meget til Baltikum, og "nære" østeuropeiske land, Polen, Tsjekkia, Ungarn og sentrale byer i Russland. Disse er nå alle oppe og står på egne ben, får statlige midler osv.

Etter hvert forsøker vi etter evne å hjelpe land lengst nede på båndbredde og infrastrukturskalaen. Ukraina er ett eksempel. De har Internett, men ingen felles infrastruktur, og bare meget kostbare lavkapasitets forbindelser via kommersielle leverandører med høye priser. De drømmer om en fellesstruktur på 2 Mbps, hvor vi kjører stamnett på 100 - 300. Et land på størrelse med Frankrike, over 100 universiteter, minst like mange akademier og dessuten høyere utdannelsesinstitusjoner i samme omfang.

Andre land vi er opptatt av er i Kaukasus og i Sentral-Asia. Vi har blant annet prosjekter i Usbekistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan osv. Alle steder er nettet bare så vidt oppe på knærne. I alle disse landene, som overalt i det tidligere Sovjet, finnes store universiteter, akademier osv. med høyt utdannete, meget kompetente folk. Institusjonene har meget dårlig adgang til kontakt og informasjon, nesten ikke telefon eller faks for eksempel, bibliotekene mangler utenlandske bøker og tidsskrifter osv. Og Ingen, absolutt ingen, statlige bevilgninger å snakke om, særlig ikke i vestlig valuta.

Internett vil gi dem kontakt med en informasjonsverden som nå er lukket, og like viktig, gjøre det mulig for dem å tilby sin egen kunnskap og kultur til verdensamfunnet og styrke tilliten til egne krefter.

De mange internasjonale organisasjoner som arbeider i landene opererer også helt uavhengige av hverandre, helt tilfeldig av hvem som er deres kontakter i angjeldende land (og som naturligvis holder kontakten for seg selv). En drøm er å få til samarbeid, f.eks. med oljeselskap eller liknende, eller Verdensbanken, Røde Kors og andre om fellessatsninger.

Hovedønsket vårt er å forsøke å få til et samarbeid om moderne satellittløsninger (VSAT) som kan være felles for større regioner. Men dette koster foreløpig vesentlig mer enn hva vi disponerer. Så vi må være fornøyd med brannslukking.

Vi har ingen websider om prosjektene, de drives av mottakerne, med en vestlig fadder-institusjon. Det finnes mye info, for eksempel om Ukraina på web, hvor de prøver å gi et så godt inntrykk de kan. Men virkeligheten, sammenlignet med hva den burde være, er ikke god. Se forøvrig Ukrainian Research and Academic Network. De forsøker med flid å finne sine egne løsninger, og har tydelige problemer om å samarbeide om felles tiltak.

Og Sentral-Asia er verre. Dette bør være en utfordring til oss som tror på at nettet kan bedre felleskap og forståelse mellom nasjonene.

Til toppen