Nettmedienes klamme hender

Informasjon på Internett kan endres raskt og tilpasses den enkelte bruker. Det er lettere sagt enn gjort, men det blir stadig lettere å gjøre det. Detsom har fått liten oppmerksomhet er programleverandørenes muligheter til å påvirke og endre informasjonen som presenteres for brukerne. Dettebør være informasjonsleverandørenes mareritt.

På et seminar for noen år siden la jeg fram to problemstillinger uten at noen av dem fikk nevneverdig stor respons. Den ene dreide seg om det som gjerne kalles lenkeansvar.

Mitt lille eksempel var at selv om jeg som utgiver unnlot å lage en klikkbar lenke i et dokument jeg distribuerte, så har mange brukere programvare som har den uvanen at dersom noe ligner på en webadresse så presenteres den som en klikkbar lenke. Hvordan skal man trekke grensene for aktsomhet og ansvar når programleverandørene er så kreative?

Jeg utvidet så problemstillingen til å påstå at en eller flere programleverandører i fremtiden vil lage lenker av ord som ikke en gang lignet på webadresser, f.eks. kjente ord som firmanavn og varemerker. Til tross for at salen var full av mediefolk var det ingen som fant disse problemstillingene interessante.

Mine lenker er ikke som dine lenker
Den neste problemstillingen var jeg litt heldigere med. De fleste nettlesere er satt opp slik at de sender fra seg referansen til den siden lenken er på til webtjeneren som har den siden man klikker på. Dette kan lett utnyttes til å tilpasse informasjonen på siden til det brukeren nettopp har lest. Dette blir en kobling mellom redaksjonell omtale og reklame som er uhørt i tradisjonelle medier.

På seminaret jeg var, reagerte to deltagere.

Det overrasker meg litt at det er så få som utnytter denne siste muligheten. En del nettaviser bruker den for at ikke andre skal stjele stoff. Minst én norsk nettavis har for eksempel brukt det for å begrense omfanget av at andre nettsted "låner" tegneseriestriper rett fra avisens egne webtjenere. Det forekommer også den andre veien, det vil si at nettsider som blir lenket fra nettaviser og portaler tilpasser seg disse. Det er blitt vanligere ettersom flere har tatt i bruk dynamiske nettsider, men det er vanskelig å spå om hvor stor utbredelse denne praksisen vil få.

Microsofts smarte tagging
I Windows XP har Microsoft realisert den automatiske lenkingen fra kjente ord og begrep. Når programvaren finner et på forhånd definert ord eller begrep, blir det merket og vil knyttes til en eller flere lenker. Det er i utgangspunktet Microsoft som bestemmer hvilke ord som kjennes igjen og hvilke valgmuligheter som knyttes til de enkelte ordene ved å levere et standard bibliotek med definisjoner.

Som den dominerende leverandør av programvare kan de dermed gripe inn i kommunikasjonen mellom innholdsleverandør og bruker. Dersom digitoday skriver ordet "Microsoft" på sine sider vil et stort antall brukere få presentert Microsofts utvalg av informasjon knyttet til dette ordet. I sin snilleste form virker dette som en nyttig ordliste, men i fri dressur vil Microsoft kunne gripe inn i både redaktørens arbeid og utgivers inntektsgrunnlag.

Nå må det understrekes at denne programvaren fremdeles er i testfasen. Det er ikke mulig å si hvilke egenskaper som vil være aktivisert som standard for brukerne og hvor omfattende biblioteket med standard definisjoner vil bli. Microsoft hevder at informasjonsleverandører skal få muligheten til å reservere seg mot disse lenkene.

Likevel, smarte tagger har allerede skapt debatt. Det er all grunn til å rette et kritisk blikk på hvilke muligheter aktører som Microsoft har til å påvirke informasjon som flyter mellom andre parter på Internettet.

Ett spørsmål er om Micosoft vil selge plass i standardbiblioteket. Et annet spørsmål som er blitt aktualisert er om utstyrs- eller tjenesteleverandører skal få muligheten til å bytte ut Microsofts standardbibliotek med sitt eget. Skal for eksempel Compaq, AOL Time Warner, Chello eller Telenor få muligheten til å tilpasse biblioteket for sine markeder?

Uansett er det sikkert at referansene i standardbiblioteket vil ha kommersiell verdi.

Det skeptikere stiller spørsmål om, er hvorvidt de som publiserer på Internettet vil føle Microsofts klamme hender rundt informasjonen. Kritikerne har for lenge siden snudd på Microsofts gamle slagord: «Where do we want you to go today» Min mening er at denne saken ikke er så ille ettersom mange av de eksemplene som er trukket frem antagelig er i strid med eksisterende lover, både i Norge og andre land. Likevel blir det spennende å følge utviklingen.

Funksjonaliteten Microsoft tilbyr har satt noen meget interessante tema på dagsorden. Det er ikke lenger et spørsmål om kobling mellom operativsystem og nettlesere, men kobling mellom programvare og informasjon.

For dem som vil lese mer om smarte tagger:


Jeg kan ikke ta noe ansvar om at de over nevnte nettsider ser likedan ut for digitodays lesere som de ser ut for meg.

Til toppen