Nettmusikk i dollarens tegn

Det utrolige har skjedd, platebransjen eksperimenterer fritt på nett.

Platebransjens Internett-strategi hadde inntil nylig som hovedmål å holde musikk borte fra Internett. Middelet har vært søksmål og ineffektive kopisperrer som kun har irritert kundene deres. Ingen annen bransje har fått så mye kritikk for å forsvare det gamle fremfor å ta for seg av det nye.

Men noe har skjedd, og det er ikke godt å si om det mest skyldes frykt eller grådighet.

Nå strømmer plutselig nyhetene inn, om nye tjenester, initiativer og nye måter å selge musikk på. Den siste nyheten er at musikkgiganten Warner nå vil starte sitt eget musikkmerke som kun skal selge musikk på internett.

    Les også:

Dette er en stor nyhet, selv om det ikke akkurat er nye tanker. Musikkelskere har lenge hevdet at Internett kan gjøre det mulig for smalere artister å bli hørt, og at presset for å kommersialisere musikken kan trappes ned. At nettet kan brukes til å la talenter prøve seg, er en ganske gammel tanke. Men det er nytt at et så etablert plateselskap omfavner ideen.

Warner har tydeligvis fulgt med i debatten. De har sett at hitene står for en mindre del av omsetningen på nett, og satser derfor bredere på smalere talent. De vet at album selger dårligere enn enkeltsanger på nett. Derfor har de tenkt å publisere noen få sanger om gangen oftere, fremfor å vente til artistene en sjelden gang har samlet nok til en hel plate. Dermed holdes også tilhengerne varme.

Tidligere regjerte ulovlig fildeling musikkformidling på nett, nesten uten konkurranse fra platebransjen. Nå åpner bransjen stadig for nye måter å selge musikk på nett.

Sist ute er et britisk selskap, Playlouder.com, som vil tilby lovlig fildeling blant sine bredbåndskunder. Samtidig har amerikanske tjenester åpnet for at man kan leie tilgang til rundt en million sanger, for en månedlig sum. Platebransjen har etter hvert også tillatt at sangene fra disse tjenestene kan legges på bærbare musikkspillere, mot at lisensene fornyes med jevne mellomrom.

Inntil iTunes’ norske musikkbutikk åpnet i mai, var de legale musikktjenestene på nett i Norge en heller traurig affære. Nå har også Microsoft kommet i en god versjon, etter sin relansering forrige uke. Den nye tjenesten deres åpner blant annet for at sanger kan spilles av en gang for 20 øre. Dermed kan man forsyne en fest med et vannvittig stort musikkutvalg, for rundt 20 kroner for fem timers musikk.

Men er det grådighet eller frykt som nå har satt fart i utviklingen?

Frykten er velbegrunnet, for tross enkelte positive rapporter, ser CD-salget på verdensbasis ut til å være i langsomt akselererende fall. Platebransjen vet at overgangen til en nettmodell blir vanskelig, men har ikke lenger noe valg.

Men frykt er ikke alt. Suksessen til Apples iTunes-butikk har demonstrert at det er fullt mulig å selge musikk for store penger på nett. Det finnes en fremtid, etter CD-en.

Det er litt urettferdig å kalle det grådighet, for det handler egentlig bare om en god forretningsmulighet. Og det er det ikke noe galt med, så lange det ikke fører til at bransjen motarbeider kundenes ønsker. Bransjen trenger å tjene penger.

Det kan også finnes en tredje motivasjon. Hadde jeg jobbet i platebransjen, ville jeg kanskje følt et behov for å bli kul igjen også. Bransjen har alltid hatt et blandet rykte, med innslag av glamour og makt til å lage suksesser. Det er slett ikke nytt at de stemples som grådige pamper, ikke minst i Sex Pistols gamle sang "EMI", men jeg vil tro at bransjefolk ikke akkurat har forsøkt å skjule hva de jobber med, på bytur for eksempel.

Det er mulig jeg tar feil, men min oppfatning er at bransjen likevel aldri har hatt et så bakstreversk og sidrumpa rykte som nå.

Det er fremdeles mange ting som må løses, blant annet problematikken rundt rettighetsbeskyttelse, som gjør at man ikke kan spille av sanger kjøpt på iTunes på annet enn Apple-spillere. Rettighetsbeskyttelsen kan fremdeles gjøres langt mer smidig. Men det skjer nye ting, nesten hver uke. Musikk på nett kommer til å bli knallbra.

Til toppen