– Nettsteder skal kunne sperres!

På en pressekonferanse i dag la kulturminister Hadia Tajik (Arbeiderpartiet) fram forslag til endringer i åndsverkloven. Bakgrunnen for endringene er krenkelser av opphavsrett på Internett.

De foreslåtte endringene tar sikte på å uttrykke det statsråden mener er den rette balansen mellom på den ene siden kunstneres mulighet til å håndheve sin opphavsrett, og publikums mulighet til å utnytte Internett effektivt som verktøy for å få tilgang til kultur.

Statsråden drøftet ikke de omfattende næringsinteressene som er bygget opp rundt kunstneriske uttrykk i digital form, eller den måten musikk- og filmbransjen utnytter diskusjonen rundt opphavsrett for å vanskeliggjøre tilgang til, og hindre lovlig bruk – for eksempel gjennom overdrevne kopisperrer i strid med åndsverklovens krav om adgang til å ta kopier til personlig bruk.

Artikkelen fortsetter etter annonsen

annonsørinnhold

Ikke kast bort tiden på dårlige løsninger for videomøter

Det viktigste tiltaket Tajik foreslår er at det skal være adgang for opphavsrettshavere å ty til domstoler med krav om at internettilbydere må sperre eller vanskeliggjøre folks tilgang til et nettsted som knyttes til «åpenbare krenkelser av opphavsretten i stort omfang».

Kanskje vel så viktig er et tiltak som Tajik ikke foreslår, og som hun eksplisitt tok avstand fra på pressekonferansen: Hun ønsker ikke å gjøre det mulig for opphavsrettsinnehavere å gå til en domstol med krav om å få utestengt bestemte individer fra nettet.

I Frankrike er det fremmet lovforslag om at brukere som etter tre varsler fortsetter å krenke opphavsretten, kan få sin nettilgang sperret. Tajik går ikke med på noe slikt, og hun slår fast at det må være opptil opphavsrettsinnehaveren – gitt at en domstol, med utgangspunkt i alvorlige krenkelser, har gitt tilgang til å koble IP-adresse til personlig identitet – å forfølge saken overfor vedkommende.

Tajiks endringsforslag har tre hovedelementer:

• Det skal ikke lenger kreves konsesjon fra Datatilsynet for å registrere IP-adresser som er knyttet til opphavsrettskrenkelser. Det vil ikke si at det er fritt fram med slike registreringer: De som registrerer IP-adresser må melde fra til Datatilsynet. IP-adresser er fortsatt personopplysninger underlagt personopplysningsloven, og Datatilsynet skal ha anledning til å føre kontroll med registreringen. Ifølge Tajik er dette en forenkling av dagens prosedyre som også Datatilsynet mener er fornuftig. IP-adresser samlet inn i strid med disse kravene vil trolig ha liten gjennomslagskraft som bevismateriale.
• Åndsverkloven skal få egne regler om at rettighetshavere kan gå til domstolene for å få utlevert informasjon som knytter IP-adresser til internettabonnenters identitet. Poenget til Tajik er at dagens tvistelov har tilsvarende regler, og at Høyesterett har fastslått hvilke vilkår som skal gjelde for at en domstol skal kunne utlevere identiteten bak en IP-adresse. Tajik bedyrer at terskelen for utlevering ikke skal senkes. Grunnen til at hun vil uttrykke vilkårene i åndsverkloven, er at domstolen vil måtte vurdere kravet om utlevering opp mot ytrings- og informasjonsfriheten. Hvis dette slår ut slik Tajik beskriver, vil det være vanskeligere å få utlevert identiteten bak en IP-adresse med utgangspunkt i påstått krenkelse av opphavsretten.
• Det tredje hovedelementet er at domstolene kan pålegge internettilbydere å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder hvor opphavsrett krenkes i grove tilfeller. Her understreker Tajik at to kriterier må tilfredsstilles fullt ut før en tilbydere skal kunne pålegges å sperre tilgangen til et nettsted: Krenkelsene må være åpenbare, og de må skje i stort omfang. Statsråden presiserte at åpenbare krenkelser som ikke foregår i stort omfang kan ikke føre til sperring. Der krenkelsen ikke er åpenbar, vil ikke sperring komme på tale, selv om innhold spres i stort omfang. Det bør bety at lekkasjer av viktig informasjon ikke skal kunne stanses av åndsverkloven, selv om det skjer i stort omfang. Tajik presiserte også her at domstolene skal pålegges å vurdere kravet fra den påstått krenkede opp mot ytrings- og informasjonsfriheten.

Ifølge Tajik har forslagene allerede møtt to typer kritikk.

– Noen sier at terskelen for å gjennomføre de foreslåtte tiltakene er for høy. Vilkårene er for strenge, og innebærer at kunstnere må finne seg i krenkelser som virkemidlene ikke kan brukes mot. Slik er det: Det er en følge av de avveiningene vi har foretatt.

Den andre typen kritikk går ut på at tiltakene er for strenge og for inngripende.

– Vi bør åpne for å kunne sperre nettsider. I dag har vi frivillige ordninger som sperrer for tilgang til barneporno. Når det gjelder opphavsretten, kan vi ikke ty til frivillige ordninger. Vi må lage et system der domstolene avgjør.

Tajik er klar over at teknologien gjør det forholdsvis enkelt å omgå sperringen av et gitt nettsted, for eksempel ved å flytte materiale til et annet nettsted. Hun argumenterer med at det er viktig å signalisere at en handling er et lovbrudd, selv om man ikke kan hindre at den gjentas.

Til slutt signaliserte Tajik at man må være forberedt på at det kan om noen år være påkrevet med en ny oppdatering av åndsverkloven, ikke bare på grunn av den teknologiske utviklingen, men også fordi oppfatningene rundt opphavsretten er i endring.

Blant de første reaksjonene mot forslagene til endringer i åndsverkloven er advarsler mot nettsensur og mot økt overvåking.

I den videre diskusjonen må man i sannhetens navn innse to ting. Det første er at vi allerede i dag har sensur av ulovlige ytringer. Det kan være fornuftig å etablere et system der omfattende og åpenbare opphavsrettskrenkelser kan sensureres på en måte som gir full innsikt i hva som skjer. Det andre er at privat innsamling av IP-adresser allerede er fullt mulig og lovlig, og at de foreslåtte lovendringene etablerer vilkår som kanskje kan fungere strengere enn dem vi har i dag.

Ved å stadfeste at domstolene skal avgjøre tiltak mot krenkelser også i lys av ytrings- og informasjonsfriheten, kan musikk- og filmbransjens eventuelle masseinnsamling av IP-adresser begrenses av en ny erkjennelse at det er ressurser spilt til liten nytte, på samme måte som kopisperrer og andre tiltak i strid med brukernes interesser.