Den nye ehandelsloven (lov om visse sider ved elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester) trådte i kraft tidligere i år.
Les også:
- [07.10.2003] Ny e-handelslov fritar nettverter for mye ansvar
Loven er basert på EUs ehandelsdirektiv, som blant annet har regler om formidleransvaret på Internett, herunder om medvirkningsansvar ved lagring/overføring/tilgjengeliggjøring - hosting - av andres ulovlige innhold. Hosting-ansvaret er foreløpig ikke regulert i ehandelsloven, da det har vist seg å foreligge sterke og dels motstridende interesser på dette feltet. Departementet fant det derfor nødvendig å gå en ekstra høringsrunde i denne sammenheng.
Sist fredag kom det endelige forslaget til regulering av bl.a. hosting-ansvaret, da Nærings- og Handelsdepartementet fremla sin Ot.prp. nr. 4 (2003-2004). I odelstingsproposisjonen foreslår departementet at ehandelsloven utvides ved inkorporasjon av direktivets bestemmelser om formidleransvar.
De foreslåtte bestemmelsene innfører ansvarsfrihet på bestemte vilkår. Lovendringen vil således ikke utvide, men tvert imot innskrenke nettvertenes ansvar, idet en nettvert som etterlever de nye reglene er garantert ansvarsfrihet.
Selve ansvarsgrunnlaget må fortsatt - som i dag - finnes i gjeldende straffe- og erstatningsrett, for eksempel i straffeloven og åndsverkloven.
Rent lovteknisk innebærer de foreslåtte reglene en begrensning av de tradisjonelle straffe- og erstatningsbestemmelser.
Slike regler om ansvarsfrihet anses som nødvendige i dagens informasjonssamfunn og er et absolutt krav i direktivet. Uenigheten i den nasjonale debatten her til lands har derfor dreid seg om hvor langt man skal strekke ansvarsfriheten. Her brytes særlig hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til effektiv kriminalitetsbekjempelse og rettighetshåndheving.
De foreslåtte reglene innebærer, noe forenklet, at en nettvert bare vil kunne straffes hvis det fra selskapets side er utvist forsett. Erstatningsansvar vil kunne oppstå noe lettere, nemlig ved grov uaktsomhet. Dette innebærer at et minstekrav for å bli ansvarlig er at nettvertens opptreden representerer et markert avvik fra det forsvarlige (grov uaktsomhet).
På grunn av den nevnte forskjellen i skyldkravet, vil en nettvert kunne bli ilagt erstatningsansvar selv om selskapet fritas for straff etter de nye reglene. At en og samme hendelse kan medføre erstatningsansvar uten at vilkårene for straff er tilstede, er imidlertid ikke noe nytt fenomen under norsk rett. Forutsetningen er selvsagt at de alminnelige erstatningsvilkårene er oppfylt.
Nettvertenes utfordring vil i praksis være todelt. For det første er det være så å si umulig å ha oversikt over all informasjon som til enhver tid befinner seg på selskapets servere. Spørsmålet i denne sammenheng er om en nettvert kan gjøres medansvarlig uten å kjenne til det ulovlige innholdet. En kunde har for eksempel - uten nettvertens kunnskap - tilgjengeliggjort den siste utgivelsen til et kjent band via en website som selskapet "hoster"/er vert for.
I utgangspunktet vil nettverten verken kunne straffes eller pålegges erstatningsansvar i en slik situasjon. Unntak kan imidlertid tenkes hvis nettverten bevisst har gått inn for å holde seg uvitende om slikt innhold (såkalt forsettlig uvitenhet). Nettverten har for eksempel bevisst unnlatt å åpne en mail med overskriften: "varsel om ulovlig innhold".
Særlig i forhold til erstatningsansvar må en nettvert dessuten være allminnelig oppmerksom overfor signaler om ulovlig innhold. I den utstrekning det mottas konkrete og dokumenterte henvendelser om slikt innhold, krever de foreslåtte reglene at nettverten undersøker forholdet.
Nettvertens neste utfordring er følgende: Etter at selskapet er blitt klar over det lagrer informasjon som påstås å være ulovlig, blir spørsmålet om det aktuelle innholdet virkelig er ulovlig. Man har for eksempel lokalisert en uttalelse som påstås å være ærekrenkende, men man er usikker på om det rettslig sett foreligger en straffbar ærekrenkelse. Spørsmål av denne typen vil selv garvede jurister ofte ha problemer med å gi et entydig svar på.
I forhold til straffansvar vil utgangspunktet her være at en nettvert som tar feil med hensyn til innholdets lovlighet, likevel skal være ansvarsfri. En nettvert som går ut fra at en uttalelse ikke innebærer noen straffbar ærekrenkelse er således fritatt for ansvar, selv om det senere viser seg at det forelå slik straffbarhet. For erstatningsansvar vil terskelen for ansvar være noe lavere.
For å være på den sikre siden bør nettverten derfor, hvis i tvil, ta kontakt med et kompetent organ for avklaring. Departementet har foreslått Nettnemnda som et organ det vil være naturlig å henvende seg til i slike tvilstilfeller. En nettvert som foretar slike forsvarlige undersøkelser av lovligheten vil ikke komme i ansvar.
Selv om lovforslaget, som nevnt, i stor utstrekning krever at nettverten undersøker konkrete henvendelser om ulovlig innhold, fremgår det klart at nettverten ikke skal ha noen generell overvåkingsplikt mht innholdet på selskapets servere. For at nettvertene skal måtte reagere, kreves det derfor i utgangspunktet en konkretisert, og gjerne dokumentert, henvendelse som angir hvilket innhold som påstås å være ulovlig og hvor dette innholdet befinner seg. Det fremgår også av den foreslåtte lovteksten at nettverten ikke skal måtte reagere på noe så vagt som "forhold som antyder ulovlig virksomhet" (§19).
Som bl.a. det sistnevnte sitatet viser, er reglene er utformet slik at det lett vil kunne oppstå uklare grensetilfeller. Hvis det for eksempel mottas en upresis og/eller udokumentert påstand om overtredelser, kan nettverten i visse situasjoner likevel være pliktig å ta kontakt med avsenderen av meldingen for nødvendig oppklaring.
Som en tommelfingerregel bør nettverten derfor heller være overforsiktig enn skjødesløs.
Skulle nettverten etter dette komme til den erkjennelse at det finnes ulovlig innhold på selskapets servere, er imidlertid ikke alt håp ute av den grunn. Selskapet vil likevel opprettholde sin ansvarsfrihet såfremt det ulovlige innholdet fjernes "uten ugrunnet opphold", jf § 18 annet ledd.
