Norge bør lære bredbånd av Syd-Korea

Landene som er fremst i bredbåndsløypa fører en annen politikk enn Norge, blant annet med hensiktsmessige skattelettelser.

Regjeringen har lagt frem sin bredbåndsmelding som konkluderer med at alt er vel i Kongeriket. Til tross for at meldingen viser at vi ligger dårlig an i forhold til de fleste andre europeiske land. Langt etter Sverige, Canada og Syd-Korea. Årsakene til at disse landene har kommet lenger, er at de fører en annerledes bredbåndspolitikk enn Norge og de fleste andre land. Det er derfor kanskje på tide å diskutere bredbåndspolitikk og ikke bare bredbåndsstatistikk?

Ved gjennomlesning av Regjeringens bredbåndsmelding får en noen historiske assosiasjoner:

I midten av 1950-årene hadde vi her i landet et av Europas dårligst utbygde telenett. Men det bekymret ikke politikerne: Telefonkøene var ”fornem nød”. Telenettets samfunns- og bedriftsøkonomiske betydning var ikke erkjent.

Men så i 1957 fant Stortinget ut at vi skulle ha fjernsyn. Hele Norges befolkning og hurtigst mulig. Fjernsyn skulle tydeligvis ikke skape ”fornem nød”. Televerket fikk i oppdrag å bygge et landsdekkende fjernsynsnett. Så kom spørsmålet om hvordan? Kabler, sa Televerket. Radiolinjer, sa forskerne ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Begrunnelsen fra forskernes side var at en med radiolinjer ville kunne få en landsdekning hurtigere enn ved å strekke kabler og telefonlinjer, på grunn av Norges topografi. I tillegg var radiolinjer mer fremtidsrettet teknologi som kunne skape viktig ny næring.

Det ble en kombinasjon, og ordinær drift av fjernsynet kom i gang på rekordtid.

Neste steg var å digitalisere telenettet. FFI – og senere Televerkets forskningsinstitutt (TF) som ble etablert i 1967 – presset på politikere og Televerket for å bruke ny teknologi til å effektivisere telenettet. Begrunnelsen var igjen at ved å bruke moderne teknologi, ville en utbygging bli mer kostnadseffektiv og skape grunnlag for nye og flere tjenester enn akkurat stemmeoverføring. De samfunns- og bedriftsøkonomiske konsekvenser ville bli betydelige.

Målet med disse tjenestene var å overvinne ulempene ved spredt bosetning og lange avstander både innenlands og utenlands. Gode telekommunikasjonstjenester ville legge grunnlaget for utvikling og ny vekst i Norge. ”Et velutbygget telenett med et spektrum av tjenester:... er et nødvendig redskap både for norsk næringsliv i den skjerpede konkurransen og for effektiv forvaltning og vil gi en betydelig frihet i landets lokaliseringspolitikk for industri og bosetting”,heter det i Televerkets eget organ Telektronikk fra 1972.

Teleutvikling var blitt til tele- og næringspolitikk. 1.12. 1997 var digitaliseringen av telenettet fullført. Norge hadde på 30 år gått fra å ha et av Europas minst utviklede telenett, til å ligge helt i teten med et moderne og avansert telenett. Ikke på grunn av politikere og byråkrater, men på grunn av forskernes fremtidsrettede syn på telenettets samfunns- og bedriftsøkonomiske verdi.

I dag dreier det seg om bredbånd – et nytt steg inn i en moderne infrastruktur som er nødvendig for samfunnets vekst og velstand. Ingen skal si at politikerne ikke priser teknologiens betydning. I den forrige bredbåndsmeldingen heter det: ”E-handel vil påvirke alle deler av verdikjeden fra produksjon og innkjøp, salg, markedsføring reklame, kundehåndtering, informasjonsvirksomhet og administrativ virksomhet…Tilgang til en høykapasitets infrastruktur over hele landet til lave kostnader er en forutsetning for å legge til rette for en slik utvikling, og utvikle et næringsliv som skaper vekst og verdier i samfunnet”.Dette er det internasjonal enighet om blant alle land. Forskjellen går på hvilken politikk som bør anvendes for å få dette til.

Det pekes på tre alternative og/eller supplerende tiltak:

  • Det ene er konkurranselinjen,det vil si stimulere til økt konkurranse i telesektoren i sin alminnelighet og i aksessnettet i sin særdeleshet.
  • Det andre er etterspørselslinjen,det vil si stimulere – bl.a. gjennom økonomiske tiltak – slik at markedet etterspør bredbåndstjenester.
  • Det tredje tiltaket er investeringslinjen,det vil si at staten selv helt eller delvis finansierer en utbygging av bredbånd for både å sikre hurtig og bred utvikling.

Det er grunner som taler for og i mot alle alternativene, slik også OECD peker på (OECD 2001: Broadband Infrastructure Deployment: The Role of Government Assistance, se også Bredbåndsmeldingen side 65–67). Meldingen gjennomfører ingen drøfting eller analyse av disse argumentene i lys av Norges spesifikke situasjon, men hopper direkte til konklusjonen: Vi gjennomfører konkurranselinjen slik de fleste andre OECD-land gjør.

Når de først har valgt en slik konklusjon – som så absolutt kan drøftes er riktig – unnlater de å trekke konsekvensen av det faktum at eEurope 2005 sier at selv en konkurranselinje vil kunne kreve aktiv inngrepen fra statens side for både å stimulere etterspørselen, og for å regulere tilbudet. Særlig må disse tiltakene komme til anvendelse dersom målet om full bredbåndsdekning ikke er nådd i 2005. Det vet vi ikke vil skje i Norge. Hvorfor da ikke være føre var, og allerede nå sette i gang disse tiltakene?

Regjeringen konkluderer med at Konkurranselinjen har vært vellykket. Det er statistisk sett feil. Vi ligger etter de fleste andre land. Men viktigere er det å drøfte om Konkurranselinjen er den riktige politikk.

Konkurranselinjen har den svakhet her i landet at Telenor dominerer tilgangen til aksessnettet og har ikke økonomisk incitament til raskere utbygging enn etterspørselen i markedet og økonomien hos Telenor tilsier. Skal konkurranselinjen følges må Regjeringen sørge for at det finnes alternative nett, som for eksempel kabel-TV-nett eller mobilkommunikasjon (3. generasjons UMTS); begge deler er fraværende for tiden.

Etterspørselslinjen fører heller ikke frem. Kommuneøkonomien er for sterkt presset til at kommunene vil se verdien av investering i fremtidig infrastruktur.

Investeringslinjen ble ikke valgt. Formelt sett av grunner som går på å unngå konkurransevridning, subsidiering av enkeltaktører, og risikoen for å oppnå overkapasitet i markedet og ikke-optimale teknologiske løsninger. Men reelt sett var det fordi staten ikke ønsket å være pådriver, men tilrettelegger.

Men hvorfor ønsker ikke Staten å være pådriver, når samferdselsminister Torild Skogsholm så sent som i april 2003 uttalte at ”bredbånd vil kunne bli like viktig for den lokale og regionale utviklingen som infrastruktur for vei, vann, elektrisitet og avløp”. Når disse oppgavene er et offentlig ansvar, hvorfor er da ikke bredbåndsutbyggingen et slikt offentlig ansvar. Hvorfor var det så viktig at det offentlige var en aktiv pådriver – utbyggingsmessig og økonomisk – i å bygge et fjernsynsnett og i digitaliseringen av telenettet her i landet – når dette ikke er viktig når det gjelder bredbånd?

Hvorfor er da Konkurranselinjen ikke tilstrekkelig?

Staten skal bidra med etterspørsel etter bredbånd basert på innhold som skal formidles gjennom bredbåndet. I praksis er det kommunene som er tenkt rollen som etterspørrere. Men kommunene har stort sett liten kompetanse, og liten evne til å samordne sine behov. I praksis har dette ført til at departementet har gitt ut veiledningshefter for hvordan kommunene skal gå frem for å skaffe seg bredbånd.

Det er de private aktører, som skal levere bredbåndet, men de private aktørene som Telenor må bygge ut der det er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Det innebærer en skjevfordeling av utbyggingen.

Tanken er at det er bedre at private aktørene tar den økonomiske risiko det tross alt er å bygge ut bredbånd. På den annen side kan dette føre til en senere utbygging enn forventet, og at det ikke skapes felles standarder, noe som igjen vil ha betydning for kostnadene ved utbyggingen, og hurtigheten i markedsutbredelsen.

I tillegg – hvis bredbånd er av betydning for oss som samfunnsborgere, vil geografisk tilhørlighet være avgjørende for hvilke rettigheter man sitter igjen med.

Dessuten kommer det forhold at staten ikke selv vil bistå med finansiering i noen særlig grad, (og i hvert fall ikke stå som utbygger) noe de for øvrig kunne ha vært hvis de hadde vært så forutseende å beholde telenettet som eget felleseid gode, og ikke overlatt til den private aktøren Telenor, da de ble børsnotert i 2001.

Forbildet for mange er utviklingen av bredbånd i Syd-Korea, et land fjernt fra oss og med helt andre og enklere demografiske forhold. Der hadde allerede i 2002 halvparten av landets befolkning tilgang til bredbånd. Målet er at 80 prosent av befolkningen skal ha en slik tilgang innen 2005. Det er ikke slik som mange tror, at staten finansierer utbyggingen i Syd-Korea. Det er de private aktørene som bygger ut denne infrastrukturen, staten bidrar bare med 5 prosent av de totale investeringene. Forskjellen er at staten aktivt og konkret støtter utbredelsen av bredbånd med bl.a. fordelaktige lån. Situasjonen i dag er at over 70 prosent av husstandene har Internett-tilgang på minst 3 Mb/s til en pris av det halve av tilsvarende i USA (hvor for øvrig bare 18 prosent av husstandene har bredbåndstilgang.

I Japan – hvor bare 10 prosent av husstandene har bredbånd - betaler en det samme for 10 Mb/s som koreanerne betaler for 3 Mb/s.

Så hva kan Staten gjøre? Finansiering av utbyggingen er ett element. Men viktigere er skattelettelser (i USA får bedriftene opptil 20 prosent skattemessig fradrag for investeringer i bredbånd), bruke sin regulatoriske oppgave til å presse priser (slik de nå gjør med SMS), endre lov- og regelverket for formidling av digitalt innhold, og så videre.

Med en mer aktiv holdning vil næringslivet få konkurransefortrinn, lokalsamfunn og sosiale nettverk vil formes på nye måter, og alle borgere vil sikres like og gode vilkår for å delta i morgendagens samfunn, altså alle ”verdiene” som ligger i eNorge-planen.

Det viktigste er å ta den politiske debatten om hvilken rolle Staten bør spille i bredbåndsutbredelsen. De fleste (?) er nok for minst mulig at offentlig inngripen i markedet – for ikke å ødelegge ”markedets dynamikk” som det heter. Men på visse områder har en offentlig inngrep for å få fortgang i et marked av stor nasjonal betydning, både med hensyn til nasjonens og den enkelte bedrifts konkurranseevne, og den enkelte borgers deltagelse i samfunnet.

Svaret ligger vel nærmest i at staten ikke helt har bestemt seg for hvorfor bredbånd er viktig: Er det fordi det gjør oss mer effektive som helhetlige og fullverdige borgere, eller er det fordi dette gir norske bedrifter økt konkurransekraft?

Er bredbånd et forbrukergode eller et strategisk element for våre bedrifter?

    Les også:

Til toppen