Norge uten strategi for å standardisere IKT

På tre år er IT-investeringene firedoblet, særlig innen i b2b-integrasjon. Standarder har vært avgjørende.

(Genève i september). Investeringer i IT er firedoblet de siste tre årene, særlig innenfor b2b-integrasjon. Satsing på IKT-standarder har vært en avgjørende årsak til dette.

Dot.com-bølgen ebbet ut i 2000. Men faktum er at IT-investeringene nå er på omtrent samme nivå som for åtte år siden. Bare på de siste tre årene er investeringene firedoblet. Investeringene er i hovedsak blitt brukt til b2b-integrasjon, bedrifters samhandling med andre bedrifter.

Dette var utgangspunktet for et møte for spesielt inviterte i Genève i september. Initiativtagerne var de ledende standardiseringsorganisasjoner for IT som Oasis, ISO, UN/Cefact, Den internasjonale postunion (UPO), Den internasjonale elektrotekniske kommisjon (IEC) og Den internasjonale teleunion (ITU). De har alle gått sammen om å danne et koordineringsorgan under ledelse av engelskmannen Howard Mason. Formålet er å se hvordan standardisering av IT kan bidra til den økonomiske vekst.

Det var Gérard Richter fra analysebyrået InfoCom som innledet med å peke på den sterke investeringsvekst innen IT som faktisk har skjedd de senere år. Han kom med en rekke eksempler fra bedrifter som både hadde tatt i bruk standardisert teknologi, samtidig som de har harmonisert prosesser for å oppnå effektiv samhandling gjennom hele eller større deler av verdikjeder.

De prosessene det har vært investert i er ikke bare salg og bestilling over nett, men i første rekke integrasjon med de bakenforliggende ERP-systemer i form av prognoser, lagerstyring, forecasting, produktutvikling, etc. De bedrifter som hadde tatt dette i bruk hadde oppnådd betydelige resultater:

  • Reduserte organisasjonskostnader 57: prosent
  • Økning i produktivitet 56: prosent
  • Kortere leveringstider 53: prosent
  • Økt salg 51: prosent
  • Reduserte salgskostnader 47: prosent
  • Reduserte innkjøpskostnader 41: prosent

”Payback” på investeringene var i snitt 2,8 år. Tyskland er ledende, men andre land, særlig Frankrike kom etter.

Allikevel mente Richter at bare en liten del av potensialet var tatt ut. Han mente 60 prosent av alle samhandlingstransaksjoner kunne standardiseres og prosessene harmoniseres. DHL – som også presenterte seg – pekte på seg selv som ledende global transportselskap, men hadde allikevel bare fått involvert 1 prosent (!) av sine kunder i en b2b-integrasjon (8000 kunder av i alt 8 millioner).

Hvorfor har bedriftene kommet relativt langt med b2b-integrasjonen? Og hvorfor har de ikke kommet enda lenger?

Svaret på det første er at det nesten alltid er ledende leverandører og kunder som er drivkraften for at bedriftene setter i gang, og at de krever standarder for elektronisk samhandling. Grunnen til at de ikke har kommet lenger er imidlertid langt mer sammensatt. Det går delvis på de organisatoriske utfordringene ved å harmonisere prosessene. Men også på juridiske og forretningsmessige avtaler som virker begrensende for bruken, samt tro og tillit til teknologien, altså mer psykologiske elementer.

Samtidig kom det frem at ulike kulturer og markeders kjøpsadferd kan enten hemme eller fremme b2b-integrasjon. Det ble fra salen spurt hvorfor europeiske bilprodusenter hadde kommet lenger i integrasjon enn amerikanske. Svaret var at en bil koster 50 prosent mer i Europa enn i USA, og at salgsprosessen i gjennomsnitt er tre ganger lenger i Europa enn i USA. Det betyr at kjøpsadferden blir annerledes: Europeerne setter større pris på og forlanger mer avanserte elementer i en så dyr gjenstand, noe som presser frem bilprodusentenes samarbeid med underleverandører. I USA er bil mer av en hyllevare som kan produseres uten samme grad av integrasjon med mer avanserte underleverandører.

Et annet eksempel er imidlertid bedrifter med lange internasjonale verdikjeder som transportbyråer. Her tvinger det seg frem standardiserte prosesser over lange verdikjeder som er grenseoverskridende fra land til land.

Begge er altså eksempler på at ”markedet” setter press på standardiseringen og harmoniseringen av prosesser, men på ulik måte.

Oppmuntret av de perspektiver som her ble trukket, begynte forsamlingen å drøfte hvilken betydning IT-standarder har for denne utviklingen, og hvordan standardiseringsorganisasjoner som arbeider med IT ytterligere kan bidra til den gode utviklingen.

Det er synd å si det, men en ble svar skyldig. Standardiseringsorganisasjonene har en del utfordringer som gjør at de ikke har den nødvendige kraft til å påvirke utviklingen:

  • Standardiseringsorganisasjonene har ulik forretningsmodell. Noen er små, spesialiserte og med stor evne til å produsere resultater raskt. Mens andre er større og med tyngre prosesser for å komme til enighet om standarder. ISO er i en spesiell situasjon da de krever betaling for bruk av standarder; det er alminnelighet enighet om at det sinker utbredelsen av standarder.
  • Manglende koordinering. Det samarbeidende organ som Howard Mason leder, er ikke noe annet enn et forum for gjensidig informasjonsutveksling. Det har ingen styringsrett, og kan neppe få det heller. Som koordinerende ledd har det en viss – men begrenset – funksjon.
  • Oppslutningen standardiseringsorganisasjonene fra ”markedet” er svak. Det er vanskelig – av kostnadsmessige årsaker – å engasjere små og mellomstore bedrifter i dette arbeidet, og de store bedriftene klarer seg selv, og lager ofte egne ”standarder”. Som regel kanaliseres ”markedsbehovene” gjennom bransjeorganisasjoner med til dels svært ulik påvirkningsmulighet i det internasjonale miljøet.
  • Det er ingen klar fasit for hvordan standarder etableres, enten gjennom press fra kunder og leverandører (som vist ovenfor), men også ved at produsenter og IT-leverandører samlet blir enige om en standard, slik det skjedde med for eksempel GSM. I andre tilfeller igjen – som med Internett – er det tilfeldigheter som avgjør.

Den nederlandske representanten Pieter Poltgeister hadde nok mest rett når han sa at det er vanskelig for denne forsamlingen – som besto av inviterte deltagere fra standarderingsorganisasjoner, altså ”menigheten”, - å diskutere dette spørsmålet. Kunder, leverandører, IT-bedrifter, teleoperatører – altså ”markedet”, burde vært invitert.

Møtet fant sted i Verdens Meteorologiske Organisasjon i Geneve medio september. Ved en tilfeldighet – som kan synes som en tanke – raste stormen utenfor, det vil si den amerikanske finanskrise som er i ferd med å spre seg til et globalt uvær. Etter fem år med oppgangstider, begynner nå nedgangstidene. Nedgangstider innebærer mindre IT-investeringer. Samtidig er alle enige om IT og IT-standarder et vesentlig grunnlag for økonomisk vekst. Stopper nå investeringene opp? Blir fokus flyttet fra arbeid med standarder til utvikling av proprietære løsninger for å nå kvartalsregnskapet?

Spørsmålet ble mer påtrengende etter at møtet var ferdig enn da det begynte på grunn av finanskrisen: Hvordan kan standardiseringsorganisasjonene markedsføre bedre betydningen av IT-standarder?

Dette er i hovedsak et myndighetsansvar.

Staten som sådan må utvikle en samlet strategi for utvikling av IT-standarder som ledd i en innovasjonspolitikk, og med den som grunnlag legge press på standardiseringsorganisasjonene for effektiv utvikling av IT-standarder.

Men her i landet finnes det ingen nasjonal strategi for IKT-standardisering – til tross for at det bare for kort tid siden ble laget en nasjonal strategi for standarder (som ikke nevner IT med ett ord). I EU lages en slik strategi. Det bør også Norge gjøre.

Presentasjonene fra møtet er tilgjengelig for nedlasting: International conference on advancing public-private partnerships for e-business standards

    Les også:

Til toppen