Norges fremtid? Eksport av "vite-varer"

En gang tar oljen slutt. Da må vi finne nye inntektskilder. En idè kan være utvikling og eksport av vite-varer.

Ifølge Torger Reve/Erik Jakobsens bok "Et verdiskapende Norge" (Universitetsforlaget 2001) er all verdiskapning her i landet knyttet til kun én faktor: oljen. Fjerner vi den har vi ikke hatt noen vesentlig verdiskapning her i landet siden 1978. Samtidig har vi i løpet av 90-årene hatt en meget lav produktivitetsvekst (bare en fjerdedel av for eksempel Sverige), og en meget lav innovasjonsvekst (nye produkter) - langt lavere enn land "det er naturlig å sammenligne seg med". På nær sagt alle økonomiske parametre kommer vi langt bak i køen.

Vi må derfor snart begynne å skape noe her i landet. Den økonomiske uroen i 1998 - som sendte oljeprisene til bunns, rentene til topps, og statsministeren på sykepermisjon - var bare en forsmak på hva som vil komme. Konkurransen vil drive prisene nedover. Kostnadseffektivisering er derfor alltid viktig. Men verdiskapning ligger i å finne kunder som er villig til å betale en høyere pris for de produktene eller tjenestene bedriftene tilbyr.

Det er her idéen om produksjon og eksport av vite-varer kommer inn - uten at den vies spesiell oppmerksomhet i Reve-boken.

Begrunnelsen er denne:

Nobelprisvinneren i økonomi, Douglas North, har pekt på at Den Nye Økonomien kjennetegnes av "adaptive efficiency", dvs. bedriftenes evne til kontinuerlig læring og innovasjon. I den gamle økonomien var kapital, arbeidskraft og fysiske produksjonsmidler grunnlaget for bedriftens konkurransekraft. Den Nye Økonomien derimot kjennetegnes av hurtig teknologisk utvikling, radikale endringer av markedsarenaen og nye og uventede konkurrenter. Da er læring og kreativitet de nye konkurransefaktorene, basert på en tverrfaglig kunnskapsforståelse. Denne tverrfaglige kunnskapsforståelsen må brukes til å utvikle innovative produkter, fleksible samhandlingsformer mellom bedrifter, nye markedsarenaer, andre og mer effektive distribusjonsløsninger etc.

En god e-handelsløsning vil for eksempel måtte basere seg på samspillet mellom flere kompetanseområder:

  • Strategi for å tilføre ny kompetanse til utvikling av forretningsmodeller, og som anvender scenarieteknikk, kaosteori, kunnskapsledelse, etc.
  • Design for å tilføre kompetanse til å utvikle web-sider, og å konstruere en multimediapresentasjon. Dette omfatter markedsføring, merkevarebygging, usability-testing, informasjonsarkitektur, web-master-roller/funksjoner etc, altså fagområder som henter sin kompetanse fra reklamebyråer, markedsføringsskoler, etc.
  • Internett for å tilføre kompetanse om programmering (Java, XML etc) samt tilgrensende software. Man må forstå nettverksteknologien både fra et telekommunikasjonsmessig ståsted, men også ut i fra prinsipper for konstruksjon av Internett-software.
  • Multimedia for å tilføre kompetanse til presentasjon og behandling av bilder, lyd og geometri i en datamaskin, for talegjenkjenning, signalbehandling, bildeanalyse, mønstergjenkjennelse, animasjon og virtual reality.

Bedrifter som ønsker å skape gode e-handelsløsninger, må derfor satse på og oppmuntre til tverrfaglig kunnskapsforståelse, basert på kompetanse innen strategi, økonomi, psykologi, reklamefag etc.

Utdanningsinstitusjoner har nå en unik mulighet. Reformforslaget om endring av høyere utdanning og forskning (Mjøs-utvalget) går langt i retning av å gi utdanningsinstitusjonene større frihet til å bestemme egne utdanningstilbud, og i å utforme kunnskapsprodukter i samspill med næringslivet. Det innebærer større muligheter enn tidligere for samarbeid mellom læresteder i å tenke tverrfaglighet, innovasjon og markedstilpassede kunnskaps-produkter. Skillet mellom skole og arbeidsliv bortfaller.

Her kan Norge utvikle et fortrinn fremfor andre land:

1. Vi har tradisjonelt god erfaring med tverrfaglighet: Kristen Nygaards og andres kurs på Universitetet i Oslo om "IT og Samfunnet" var det første i sitt slag i verden, og ble senere kopiert av andre. Dette kurset hadde også god faglig substans fordi det samtidig ble koblet til arbeidslivs- og organisasjonsforskning som også hadde internasjonal anerkjennelse (Thorsrud/Emery).

2. Norge er langt fremme i utviklingen av nettbasert læring, såkalt E-læring. Fjernundervisningen ved NKI (www.nettskolen.com) er det fremste miljøet her i landet og har allerede en rekke internasjonale engasjementer. Grunnen er ikke bare at kurs/undervisning legges på nett - med samme innhold, men på en "moderne" kanal - men at man tar den pedagogiske og organisatoriske utfordringen på alvor, og utvikler ny pedagogikk tilpasset nye undervisningsformer, se http://www.irrodl.org/.

3. Norge er langt fremme i å utnytte teknologi, og har etter hvert også erfaringer med strategisk bruk av IT, utvikling av forretningsmodeller for Internett, etc. Vi har strategiske erfaringer med kombinasjonen mellom IT-anvendelse og forretnings-utvikling som andre land og samfunn kan lære av.

Utviklingen av slike vite-varer vil ikke bare ha betydning for norske bedrifters innovasjonsevne og verdiskapning. Det kan også bli et eksportprodukt.

Norge har en lang tradisjon i å sende ungdom utenlands for å studere. Det er et tankekors, sier Morten Flate Paulsen i sin nye bok "Nettbasert utdanning - erfaringer og visjoner" (kommer på NKI-forlaget i løpet av våren 2001), at norske studenter er villig til å betale store summer for å studere utenlands, mens norske myndigheter og bistandsmidler finansierer utenlandske studenter i Norge. Mens kundene - altså studentene - i høyeste grad er mobile - er våre tradisjonelle, offentlige utdanningsinstitusjoner urokkelige i sin form, innhold og pedagogiske tilnærming.

Hvorfor ikke tenke annerledes: Vi kan utvikle tverrfaglig, internettbasert utdanning basert på norske erfaringer, norsk innhold, og norsk pedagogikk til å skape et nytt eksportmarked - et marked for vite-varer som vil bli større enn eksportmarkedet for oppdrettslaks? Amerikanerne har vært flinkere til å utnytte nett-teknologien til å lage nettbasert undervisning - både kurspregede og i form av Master-studier. Og de har gjort det til en eksportvare.

Hvorfor kan ikke vi gjøre det samme - snu tendensen vekk fra import av kunnskap, til eksport av vite-varer, altså kunnskapsprodukter.

Et slikt opplegg vil ha en tredelt funksjon:

1. Norske bedrifter vil i samarbeid med universiteter og høyskoler kunne utvikle systematiske programmer for kunnskapsutvikling og -spredning som grunnlag for innovasjon og produktivitet ("corporate universities").

2. Norske universiteter og høyskoler vil kunne utvikle et nettbasert internasjonalt marked for norskbaserte læringsprogrammer ("virtual universities") i likhet med hva Kristen Nygaard og Arbeidsforskningsinstituttene i sin tid gjorde med Arbeidslivs- og organisasjonsforskningen.

3. Vårt hjemlige arbeidsmarked vil bli mer fleksibelt og mobilt arbeidsmarked på tvers av bransjer, regioner og yrker, også internasjonalt. Arbeidsmobilitet har i andre land vist seg viktigere som innovasjonsfaktor enn etablering av næringsklynger a la IT Fornebu.

Dette er nemlig forskjellen på industrisamfunnet og informasjonssamfunnet: Det viktigste for den enkelte er ikke å være ansatt hele livet, dvs. utdannelse for ett yrke og en bransje.

Men å være ansattbar hele livet, dvs. sikre mobilitet og kunnskapspredning mellom fagområder, yrker og bransjer.

(Uttrykket vite-varer som betegnelse på kunnskapsprodukter ble første gang (?) brukt av årets vinner av Nordisk Råds litteraturpris, Jan Kjærstad i hans bok Erobreren).

Til toppen