For tre uker siden fornyet IBM den øvre delen av Unix-serverne pSeries. (Se artikkelen IBM med nye 64-bitssystemer.) I likhet med stormaskinen T-Rex som kom for to uker siden (se blant annet artikkelen Stormaskiner er IBMs mest lønnsomme nisje) er reaksjonen her i landet gjerne beundring for teknologien, og en erkjennelse av at markedet er svært begrenset. Den nye pSeries 615 bringer svært mye av den vakre teknologien, i et format mer tilpasset Norge.
p615 (bildet) erstatter p610. Den beskjedne endringen i betegnelse skjuler en stor endring inne i boksen. Mens p610 var drevet av den forrige utgaven av Power-prosessoren (Power3 i 450 MHz), kjører p615 den nyeste versjonen Power4+ i 1,2 GHz.
– Det innebærer en ytelsesøkning på tre til fire ganger, mener Niels Leikvang, ansvarlig for pSeries i Norden. – Når prisen dessuten senkes med 30 prosent, regner vi med at denne serveren har et pris/ytelsesforhold som er helt unik.
Han oppgir den norske inngangsprisen på en én-prosessors p615 til 45.000 kroner.
Du kan velge mellom en rackmodell på fire U og en frittstående modell som får plass under en vanlig pult. Operativsystemet AIX5L er standard, men kan erstattes av Linux. Prisforskjellen er minimal, og kan ikke sies å gi spesielle fordeler, siden IBMs operativsystem besitter evnen til selv å kjøre enhver Linux-applikasjon.
p615 kan utstyres med opptil to Power4+-prosessorer, opptil åtte interne disker på til sammen 1,1 terabyte, og opptil 16 gigabyte minne. En egen serviceprosessor overvåker driften kontinuerlig og utnyttes i flere av de egenskapene IBM kaller "autonomiske", der systemer stiller diagnoser på løpende problemer og aller helst leger seg selv. Serviceprosessoren kan også varsle IBM om pågående maskin- og programvareproblemer. Den kommuniserer over nettet og kan brukes til å slå serveren av og på, og til fjernstyrt rekonfigurering, programvareinstallasjon med mer.
IBM mener å ha overført de fleste av stormaskinenes "autonomiske" egenskaper til pSeries, også til den minste p615. Blant disse er "First Failure Data Capture" (FFDC) som identifiserer og logger kilden og årsaken til systemsvikt, minne (feilkorrigerende ECC supplert med det IBM kaller "Chipkill") som tåler forholdsvis store feil som ellers ville satt systemet helt ute av spill, og evnen til automatisk deallokering av sviktende prosessorer og utvidelsesspor. Minne-egenskapene omfatter reserveminne som automatisk aktiveres for å erstatte kretser som svikter. Deallokering innebærer at arbeidet som utføres av en prosessor som plutselig svikter, automatisk overføres til den andre prosessoren. Komponenter som svikter isoleres automatisk mens systemet fortsetter å kjøre, og kan erstattes fysisk uten å slå av systemet.
