Ny «europeisk GPL» skaper lisenskrøll

EU har laget en ny lisens for fri programvare, som Norge må vurdere for offentlig sektor.

Fredag i forrige uke delte fornyingsminister Heidi Grande Røys ut 2,5 millioner til flere åpen kildekode-prosjekt, samt et tilsvarende beløp til prosjekter med fokus på åpne standarder.

Denne uken kjører digi.no flere artikler med fokus på åpen kildekode, eller fri programvare. Vi skal prøve å belyse åpen kildekode og fri programvare fra forskjellige vinkler, og i denne saken skal vi ta for oss kompatibilitetsproblemet gjennom å se på en ny åpen kildekode-lisens som EU har laget.

    Les også:

Regjeringen har gjennom Fornyingsdepartementet gitt et tydelig signal om at de ønsker økt bruk av åpen kildekode i offentlig sektor, for å kunne utnytte potensialet som ligger i en utbredt delingskultur.

Med proprietær programvare må kommuner og andre offentlige etater kjøpe lisenser av et programvareselskap hvis de ønsker å gjenbruke samme løsning som nabokommunen. Det trenger de ikke hvis de bruker fri programvare. Da kan de utveksle programvareløsninger på tvers av kommunegrensene, og gjerne også låne fra private aktører og miljøer utenfor landets grenser.

Selv med åpen kildekode finnes det imidlertid store hindre for en godt utbredt delingskultur. Det finnes flere forskjellige lisenser, og disse er som regel ikke kompatible med hverandre.

Innen åpen kildekode er det i hovedsak to typer lisenser, GPL og BSD. Førstnevnte er en lisens som krever at alle som bruker kildekoden i egne verk også deler ut sitt eget arbeid under den samme lisensen, mens BSD-lisensen ikke stiller det kravet.

På tross av at problemstillingen er godt kjent, kom EU med en ny egen åpen lisens i januar i år: European Union Public License (EUPL).

Den ble laget for å få på plass en åpen programvarelisens som var kompatibel med europeisk lovgivning, men den er ikke kompatibel med GPL.

Det er en europeisk GPL-lignende lisens som skal oversettes til EUs 23 offisielle språk, og den er trolig også aktuell for norske åpen kildekode-prosjekter finansiert av det offentlige.

Fornyingsdepartementet jobber med å vurdere EUPL opp mot GPL, og det nyopprettede Nasjonalt kompetansesenter for fri programvare skal også se på den.

– Vi skal gjøre en evaluering av EUPL og GPL opp mot norsk lovgivning, sier Heidi Arnesen Austlid til digi.no.

Selv om EUPL kanskje er bedre tilpasset norsk lovgivning, er det langt fra avgjort hva Regjeringen vil velge.

– Her er det også et marked som styrer, og den har ikke blitt så utbredt som EU ønsket, sier Austlid.

Proprietære programvareselskaper har til tider fått mye kritikk for at deres lisensbetingelser er vanskelige å forholde seg til. Mange bedrifter sliter med å være korrekt lisensiert, og det er ikke uvanlig at de er over- og/eller underlisensiert.

Med åpen kildekode er ikke over- eller underlisensiering et problem, men det kan bli vanskelig å oppnå den ønskede delingsgevinsten når de åpne lisensene ikke er kompatible med hverandre.

digi.no har fått advokat Kristian Foss i advokatfirmaet Rohde Garder DA til å forklare den nye EU-lisensen. Foss har IT og immaterialrett, samt kontraktsrett, som sitt spesialfelt. Han kjenner godt til åpen kildekode, blant annet gjennom å være medlem av IKT-Norges Forum for fri programvare og Norstellas FriProf-forum.

– Dette er en copyleft-lisens, sier Kristian Foss.

Copyleft er en betegnelse for en lisens som bruker åndsverklovgivning til å sikre at betingelsene i lisensen opprettholdes også for modifiserte utgaver av kildekoden.

– En fordel er at man eksplisitt knytter rekkevidden av copyleft-bestemmelsen opp til den rettslige standarden som ligger i de ulike lands rett, men det er langt fra sikkert at man ville kommet til et annet resultat med GPL, sier Foss til digi.no.

Lisensen er skrevet fra grunnen av, men den er tydelig inspirert av andre åpne lisenser.

Selv om den på mange måter minner om den utbredte GPL-lisensen, har den tatt høyde for det noen mener er en svakhet med GPL versjon 2: at den ikke pålegger utviklere av nettjenester å dele egenutviklet kildekode.

EUPL har derfor en klausul som gjør det klart at det ikke bare er distribusjon av programvaren som fremtvinger videre distribusjon:

Distribution and/or Communication: any act of selling, giving, lending, renting, distributing, communicating, transmitting, or otherwise making available, on-line or off-line, copies of the Work at the disposal of any other physical or legal person.

– Den er mer moderne enn versjon av GPL 2, sier Foss.

På den annen siden har GPL versjon 3 tatt høyde for disse problemstillingene. Den kom imidlertid først 29. juni i år, et halvt år etter EUPL. Det pågår fortsatt diskusjoner om hvorvidt GPL 2 prosjekter skal gå over til den nye utgaven.

EU har lagt ned et betydelig arbeid i EUPL-lisensen, men det er fortsatt noen elementer som ikke fremstår som helt gjennomtenkte.

– Nye versjoner av lisensen blir bindende for deg så fort du blir kjent med den nye versjonen, sier Foss til digi.no:

The European Commission may put into force translations and/or binding new versions of this Licence, so far this is required and reasonable. New versions of the Licence will be published with a unique version number. The new version of the Licence becomes binding for You as soon as You become aware of its publication.

– Det det skaper er en helt grunnleggende usikkerhet hvis en offentlig myndighet kan gjøre den typen endring på egenhånd, sier Foss.

EU har innsett at kompatibilitet mellom åpne lisenser kan være et problem, og det er derfor en egen klausul som tar for seg hvordan det skal håndteres:

Compatibility clause: If the Licensee Distributes and/or Communicates Derivative Works or copies thereof based upon both the Original Work and another work licensed under a Compatible Licence, this Distribution and/or Communication can be done under the terms of this Compatible Licence. For the sake of this clause, “Compatible Licence” refers to the licences listed in the appendix attached to this Licence. Should the Licensee’s obligations under the Compatible Licence conflict with his/her obligations under this Licence, the obligations of the Compatible Licence shall prevail.

Følgende lisenser er listet opp som «kompatible» med EUPL:

  • General Public License (GPL) v. 2
  • Open Software License (OSL) v. 2.1, v. 3.0
  • Common Public License v. 1.0
  • Eclipse Public License v. 1.0
  • Cecill v. 2.0

I praksis er det imidlertid ikke så enkelt. Free Software Foundation er ikke begeistret for den nye lisensen, og de godtar ikke at GPL-lisensiert kildekode flyttes over i prosjekter som bruker EUPL. Det betyr for eksempel at kildekode fra SkoleLinux-prosjektet ikke kan flyttes over til et EUPL-prosjekt.

Dessuten er det en stor begrensning på hva som skal til for at EUPL-kode kan flyttes over i GPL-lisensierte programmer.

– Det må skje en bearbeidelse, og da er vi over i åndsverksloven og rettspraksis som definerer bearbeidelse. Det er en veldig skjønnsmessig vurdering. Det som kjennetegner en bearbeidelse, er tilføyelser eller endring som selv har verkshøyde, sier Foss.

Det betyr at det må gjøres en ikke-triviell jobb i forbindelse med kodeflyttingen. Hvis det bare gjøres små endringer, så beholder den opprinnelige opphavsmannen den fulle rettigheten – også til det minimalt justerte verket. Hvis det derimot gjøres en omfattende jobb, så blir det et såkalt bearbeidet verk med en avhengighet til det opprinnelige verket.

Foss forklarer det med å sammenligne det med oversettelser av bøker:

En utenlandsk forfatter har opphavsretten til bøkene sine, og hvis det bare ble gjort en enkel ordrett oversettelse eller en maskinell oversettelse, ville forfatteren beholdt hele opphavsretten også til den oversatt utgaven. En norsk oversetter gjør imidlertid mer enn bare å oversette ord for ord.

– Oversetterne dikter på nytt, sier Foss.

Oversetteren blir opphavsmannen til det bearbeidede verket, men kan ikke publisere det uten godkjennelse fra den opprinnelige forfatteren. Samtidig kan ikke den opprinnelige forfatteren publisere den norske oversettelsen uten samtykke fra oversetteren.

Lisenser kan være vanskelige å forholde seg til, og dersom det stadig må gjøres juridiske vurderinger for å se om man kan bruke kildekode eller ikke kan det resultere i at lisensen rett og slett blir lite utbredt.

Selv om EU har laget en ny lisens som de vil at utviklerne skal bruke, er det i praksis ikke de som bestemmer. Det avgjøres av de som skriver kildekoden.

– For at den skal få noen betydning, så må den brukes av utviklerne, sier Foss.

Her kan du selv lese hele EUPL-lisensen (PDF).

    Les også:

Til toppen