Ny lov kan gi e-handel et kick

Betalingskortene har kommet til kort ved betaling av mindre beløp. En ny lov vil danne et solid fundament for den betalingsmessige siden av elektronisk handel.

Den 14. juni 2002 ble Ot.prp. nr. 92 (2001-2002) om lov om e-pengeforetak fremmet og godkjent i statsråd. Når loven endelig kommer i kraft vil det grunnleggende av regelverk for betalingsløsninger for elektronisk handel være tilstede. Spørsmålet er om dette vil gi en ny giv for elektronisk handel i Norge og Europa. Dagens økonomiske situasjon bærer ikke direkte preg av dette, men i lys av stadig økende handel over nettverk er det interessant å stille spørsmålet.

Elektronisk handel har siden slutten av 90-tallet vært forbundet med store svingninger. Det knyttet til både forventninger hos investorer og i forhold til teknologiske fremskritt. Likevel avhenger stor del av handel over nett, mobilt eller fast, av et sikkert og trygt betalingssystem. For enhver part i en handel er det viktig å kunne forholde seg til at den annen part virkelig er den han eller hun hevder de er, og at partene er enig om innholdet av avtalen.

Regelverket for å sikre kommunikasjonskanalen mellom partene har vært på plass i over ett år gjennom lov om elektroniske signaturer. For de enkelte brukere er lovens viktigste side at den slår klart fast at en elektronisk signatur, slik som navnet i bunnen av en vanlig e-post er like bindende som underskriften på et papirbrev.

Lovens øvrige regler retter seg primært til tilbydere av kvalifiserte elektroniske signaturer, dvs. tilbydelse av tjenester hvor elektroniske signaturer krypteres og det finnes systemer som sikrer at når en e-posten kommer med en elektronisk signatur så kan en være sikker på den kommer fra den som den hevder å komme fra og at innholdet av e-posten ikke er endret. Dette kommer til å bli stadig vanligere i bedriftsmarkedet.

At nordmenn har tillit til å forvalte sine penger gjennom nettet er en kjensgjerning. De fleste av oss benytter en eller annen form for nettbank. Tilgjengeligheten er stor og fleksibiliteten større. Det er en tankevekker at vi på en side er skeptiske til å betale over nett, når vi til den grad bruker nettbank. Kanskje er til og med skepsisen er i ferd med å ta slutt og det er heller spørsmål om tilgjengelig og passende betalingssystem.

Inntekter har vært en mangel for .com-selskaper. Ideen om at så lenge det fantes et domenenavn, så ville pengene begynne å strømme inn, er nok dø. For det meste har ikke disse tjenestene holdt mål, men for de gode har begrensningene ligget i gode betalingssystemer, spesielt for små betalinger.

For levering av varer av en viss verdi har de tradisjonelle betalingssystemer levert av f.eks VISA og alminnelige banker vært tilstrekkelig. Sikkerheten ved bruk av VISA over Internett har også vært tilstede ved at de alminnelige ansvarsbegrensningene for misbruk som følger kortet også har vært tilstede. Det juridiske fundament har vært tilstede.

Der derimot betalingskortene har kommet til kort, er ved betaling av mindre beløp. Resultatet er at mange tjenester ikke har kunnet ta betaling. De fleste nettaviser leverer i dag gratis nyhetstjenester og søkemotorer gratis søketjenester. En grunn til at betalingsløsninger ikke har eksistert er at det har vært juridiske hindringer, bl.a. gjennom krav til konsesjon om finansvirksomhet for enhver kreditt eller debit av penger. Dispensasjon har vært mulig, men prosessen tung.

Ved implementeringen direktivet om e-penger til lov om e-pengeforetak vil en ny type betalingssystem komme på plass, nemlig småbetalinger. Dermed legges det praktisk til rette for at selskaper kan starte opp med å tilby kunder et betalingssystem for varer og tjenester, både på nett og ellers, med mindre verdi. En praktisk måte dette kan skje på er ved at det kobles til SIM-kortet på mobiltelefonen, eller til en annen terminal som brukes. Det kan benyttes enten for å betale for nyheter på nettet eller betaling av drikke i baren. Fordelen for brukeren er at faren for misbruk begrenses til den sum som ligger i en begrenset kreditt, og når denne er tømt, kan "kontoen" fylles opp igjen.

Lovutkastet regulerer kun forholdene for utstederen av e-penger og ikke forholdet til bruker, eller den eller de som skal akseptere slik betaling. Forholdet mellom disse vil være at privatrettslig art, og medfører en del interessante problemstillinger, slik som om e-penger skal kunne byttes mellom privatpersoner.

Ifølge lovutkastet så mener en med e-penger en pengeverdi representert ved en fordring på utstederen (dvs e-pengeforetaket) som er lagret på et elektronisk medium (f.eks. mobiltelefon), som er utstedt etter mottak av midler, og er anerkjent som betalingsmiddel av andre foretak enn utstederen. Av de viktigste plikter for utsteder er plikten til å innløse e-penger for bruker. Det kan settes et minstebeløp for innløsning, men det kan ikke være høyere enn 50 kroner. Et annet vilkår er at utsteder ikke kan drive med annen virksomhet i det AS/ASA som driver med utstedelse av e-penger. Selve utstedelsen kan kun skje som følge av tillatelse fra departementet, men en slik tillatelse skal gis hvis vilkårene er oppfylt. Utsteder skal også ha en startkapital tilsvarende 1 million euro og det er satt vilkår for hvordan disse kan plasseres. Vilkårene i loven kan det gis dispensasjon fra i enkelte tilfeller, hvilket vil være aktuelt for de utstedere hvor det enkeltvis utstedes e-penger i begrenset omfant (150 euro) til hver bruker.

I dagens marked vil loven bli ønsket velkommen, spesielt teleselskapene som sitter på en teknologi som lett kan anvendes.

Å spå om fremtiden er vanskelig, spesielt i et marked preget av en del usikkerhet. Likevel er det å forvente at den nye loven, når den blir vedtatt, vil danne et solid fundament for den betalingsmessige siden elektronisk handel, og gi den nødvendige juridiske sikkerhet for parter som driver med elektronisk handel. Det som gjenstår av regelverket for elektronisk handel vil være implementeringen av direktivet om elektronisk handel, opphavsrettsdirektivet og pakken om elektronisk kommunikasjon. Førstnevnte bør trå i kraft før utgangen av året, mens implementeringen av opphavsrettsdirektivet og pakken om elektronisk kommunikasjon nok først skjer i løpet av 2003.

Til toppen