Ny radikalisme eller monopolkapitalisme del 2?

Mandag denne uken var jeg på politisk bar. Det er InterCity, med ideolog og urbanist Erling Fossen i spissen, som står bak til dette månedlige diskusjonsforumet, og på ukens program sto Fossens nyeste tekst: pamfletten Politisk Manifest 2000, skrevet i samarbeid med Morgenblad-journalistene Sten-Inge Jørgensen og Morten A. Strøksnes.

Politisk Manifest 2000 er interessant av flere grunner. Ikke bare er det på høy tid at fritenkende krefter innen venstresiden forsøker å oppgradere en ideologi som for lengst har mistet sin historiske relevans, men det er også viktig at man hele tiden forsøker å sette både globaliseringen, kompetansearbeidsmarkedet og den nye økonomien inn i en større ideologisk/politisk, visjonær sammenheng.

I manifestet gjøres dette i form av i alt 17 oppfordringer av temmelig tabloid og overskriftspreget karakter, som for eksempel "Avskaff LO", "Bygg ned nasjonalstaten" og "Innfør direkte demokrati".

Ettersom det hele skjer i manifests form, synes jeg ikke at det er noe prinsipielt galt med dette. Skal man sette en politisk agenda, kan det gjerne skje med slike provokative og spissformulerte utspill. Men når vi beveger oss over på den mer konkrete, sosial- og markedsøkonomiske arena, føler jeg imidlertid at tabloiditeten kommer til kort.

Fossen & Co velger i sitt manifest å elegant hoppe bukk over den nye, globale monopolkapitalismen ved enkelt å henvise til at det er i de små og mellomstore bedriftene at utviklingen skjer.

Dette poenget ble også på møtet konsist påpekt av opponent, professor Thomas Hylland Eriksen. Hylland Eriksen går imidlertid til motsatte ytterlighet og skisserer virkeligheten som enhetlig sentraliserende og monopolkapitalistisk, under henvisning til globale giganter som AOL/Time Warner.

Såvidt jeg kan skjønne, ligger imidlertid virkeligheten midt imellom disse synspunktene, og det er viktig at vi som er inne i både den nye økonomien og kompetansemarkedet forstår dette: At mens kompetansen desentraliseres så sentraliseres kapitalen.

Faktisk er dette helt i tråd med en klassisk, marxistisk analyse. For å skape et produkt trengs både arbeidskraft og kapital. Det nye er at arbeidskraften nå er kompetanse i stedet for muskelkraft, og denne arbeidskraften er både mer individuell og følgelig mindre direkte utbyttbar (i begge betydninger av dette ordet).

Videre er det nytt at en viss del av kapitalen er overført på (kompetanse)arbeidernes hender, i form av eierandeler, opsjoner og lignende. I forhold til de internasjonale, økonomiske gigantene ovenfor hvem selv større norske konsern blir som smågutter å regne, er imidlertid denne kapitalmengden så liten at den i praksis er ikke eksisterende.

Mitt eget postulat blir derfor at intet er nytt under solen. Eller på godt journalistisk: - Same shit, new wrapping.

Vi har kanskje noen eierandeler, og vi identifiserer oss nok mer med både arbeidsgiver, produkt og bedrift enn våre industriarbeidende besteforeldre gjorde. Men når alt kommer til alt er det ikke oss som har de store, globalt mektige pengene. Som oftest er det ikke engang arbeidsgiverne våre som har dem. Og i denne situasjonen har norsk kompetanseindustri faktisk fint lite å verge seg med utover nasjonalstaten og den politiske vilje som her forvaltes.

Med andre ord: I globaliseringsprosessen er den nasjonale, politiske styring kompetansearbeiderens beste venn.

Inntil vi forstår dette og tar konsekvensene av det, er det som alltid kapitalen som setter betingelsene - og den er dessuten blitt en hel del større og sterkere siden sist!

Til toppen