Ny regjering, ny IKT-politikk?

En ny regjering må nå ta et konkret grep om verdiskapningen her i landet - med IKT som drivkraft. Da nytter det ikke å adoptere den tidligere regjerings floskel om å skape "en grønn kunnskapsøkonomi og et informasjonssamfunn for alle".

Vi er snublende nær et regjeringsskifte her i landet. Eller rettere: En ny regjering er i ferd med å ramle snublende inn i regjeringskontorene. Nå gjenstår det bare å lage en politikk. For eksempel en IKT-politikk. Den nye regjeringen må nå ta et konkret grep om verdiskapningen her i landet med IKT som drivkraft. Da nytter det ikke å adoptere den tidligere regjerings floskel om å skape "en grønn kunnskapsøkonomi og et informasjonssamfunn for alle" (eNorge-planen versjon 3.0), eller "en kunnskapsnasjon i et globalisert IKT-samfunn" (den vanlige tittelen på næringsminister Grete Knudsens foredrag). Stiftelsesmøtet for Abelia torsdag i forrige uke ga en god start for den nye interesseorganisasjonen for kunnskapsbedrifter. Men det hadde vært ønskelig om Abelia nå hadde kjent sin besøkelsestid til å påvirke politikken på dette området i årene fremover, og vært enda tydeligere og konkret. Og kanskje ennå mer utfordrende(?).


Her et et forslag: IKT-politikken må ta utgangspunkt i de 3 grunnleggende problemer for Norge:

  • Vi har verdens største offentlige sektor
  • Vi har en "dyr" privat sektor, som samtidig har mangel på kvalifisert arbeidskraft
  • Vi har ingen betydelig IKT-industri.

1. Verdens største offentlige sektor
Vi har nå fått verdens største offentlige sektor målt i andel av yrkesaktive og i forhold til brutto nasjonalprodukt. Samtidig vet vi at offentlig sektor på mange viktige områder ikke er effektiv nok, eller kan levere tjenestetilbud med den ønskede kvalitet. Syke- og omsorgssektoren er et eksempel på dette.

Målet må være å nedbygge offentlig sektor, samtidig som kvaliteten og tjenestetilbudet økes.

Kvalitet og tjenestetilbudet kan økes, men ikke bare slik som i dag ved at det brukes IKT til å forbedre de enkelte funksjonsområder. "Døgnåpen forvaltning" hjelper lite når tjenesten omfatter flere instanser (som ligningskontor, kemner, skattefogd og fylkesskattekontor). Et annet eksempel er "verdikjeden" - hvis det er det rette uttrykket i denne sammenheng - innen syke- og omsorgssektoren. Denne "verdikjeden" er svært lang fra en ambulanse, via legevakt til sykehus, til bydelslege og over til hjemmesykepleie og hjemmehjelpstjeneste. Det er en total ineffektivitet i registrering, formidling og prosessering av informasjon mellom etater som er problemet.

Offentlig sektor har derfor først og fremst et strukturproblem: Mange offentlige etater må samarbeide seg i mellom for å levere effektive tjenester til publikum. Det er derfor et misforhold mellom organisering og tjenesteyting. Norsk offentlig sektor bør bruke IKT til en omorganisering av sin virksomhet i form av "one-stop-shopping" f. eks. etter mønster av den australske delstaten Victoria.

Men viktigere er kanskje dette: hvorfor skal offentlig sektor omorganiseres og nedbygges? Det finnes minst 3 grunner:
  • Hva er forskjellen mellom en offentlig ansatt og en privat ansatt dersom de begge hadde samme lønn og samme produktivitet? Svaret er at den offentlig ansatte får sin lønn over statsbudsjettet, mens den privat ansatte får sin lønn fra markedet. En stor offentlig sektor gir derfor Regjeringen mindre økonomisk handlefrihet fordi en så stor del av statsbudsjettet består av bundne midler
  • Verdens største offentlige sektor betyr også at skattenivået må være verdens høyeste. Det gir tilsvarende mindre frihet i privat sektor til økt forbruk eller reinvestering i bedriftsutvikling og nyskaping
  • Offentlig sektors størrelse hemmer tilgangen på kvalifisert arbeid i den private sektor.

2. "Dyr" privat sektor med mangel på kvalifisert arbeidskraft
Vi har i dag en betydelig mangel på kvalifisert arbeidskraft særlig innen IKT-sektoren.

Det tiltak mange partier har snakket om for å bøte på dette problemet er økt arbeidsinnvandring. Dette vil imidlertid bare være et marginalt tiltak så lenge Norge som nasjon ikke fortoner seg attraktiv verken å bosette seg i eller etablere forretningsvirksomhet i. Jeg kjenner mange kompetente, utenlandske IKT-personer som har bosatt seg her i landet av kjærlighet. Ikke til landet, men til utvalgte enkeltpersoner. Det er vanskelig å lage noen politikk av det.

Hovedutfordringen ligger på helt andre plan, nemlig at vi selv kan utvikle og utdanne kompetent arbeidskraft. Da må følgende gjøres:
  • Bevilgning til FoU må økes langt mer enn de foreløpige planer. De fleste partier har som målsetning å komme opp på gjennomsnittet av OECD-land. Vi har altså som ambisjon å gå fra å være svak til å bli middelmådig i FoU
  • FoU må i langt større grad innrettes mot næringslivets behov, i et samarbeid og delvis finansiert av bransjer eller bedrifter i offentlig og privat sektor. Dette gjelder forskning generelt, doktorgradsarbeider, men også hovedoppgaver/Master-oppgaver på høyere nivå eller prosjektoppgaver på lavere grads IKT-studier. Erfaring viser at denne type aktivitet har gitt bedriftene mange ganger igjen i form av ny produktutvikling, kundeforståelse, innovasjon, omstillingsevne, etc.
  • Utdanningskapasiteten innen IKT, også innen private høyskoler, må økes. Dette gjelder både den formelle, gradsbaserte utdanningen, men også det store markedet for "livslang læring" innen IKT og IKT-relaterte områder. Mjøs-utvalgets forslag til reform av høyere utdanning må derfor gjennomføres med større kraft enn den nåværende regjering var villig til, og ikke bare brukes til en (langsom) endringsprosess av universitetsstrukturen- og de statlige høyskoler.

3. Ingen betydelig IKT-industri
Vi har ingen betydelig IKT-industri her i landet slik man har i Sverige og Finland. Det er nødvendig at vi får en stor, sterk, innovativ og konkurransedyktig IKT-industri nettopp fordi vi har en stor offentlig sektor og en "dyr" (lønnsnivå, skattenivå) privat sektor. Det er IKT-industrien som kan gjøre privat og offentlig sektor produktiv. Nå er det dessverre slik at det ikke bare er oljeformuen som kan fungere som sovepute for effektivisering og omstilling. Også vår posisjon som sterkt avhengig av eksport, kan ha en slik effekt. Vi selv behøver ikke bli mer produktive, bare de landene vi eksporter til blir det: Økt produktivitet i våre eksportland vil føre til økt etterspørsel etter våre varer og tjenester nesten uansett hvor konkurransedyktige vi er. Men det er farlig å basere seg på at "gode forbindelser" alltid vil være et konkurransefortrinn.

En effektiv IKT-industri er ikke nødvendigvis avhengig av et lokomotiv. Norsk Data var det siste IKT-lokomotivet her i landet. ND gikk konkurs. Det har hatt langt mindre betydning enn man tror. Kunnskapskapitalen går aldri konkurs. Den forflytter seg til nye prosjekter og nye idèer. Dot.com-selskapenes konkurs har vært viktige læringsarenaer for verdiskapning og innovasjon. Det er påvist at dot.com-selskapenes betydning for den amerikanske økonomien i siste halvdel av 90-årene var at det satte press på den etablerte bransje og utfordret deres konkurranseevne.

Det må derfor oppmuntres til nyskapning og entrepenørvirksomhet både gjennom skatteincentiver og risikovillig kapital. Statlige virkemidler bør kanalisere innsatsen mot utvalgte satsingsområder hvor Norge har et fortrinn som kan utvikles ennå mer ved hjelp av IKT, for eksempel innenfor gass/olje-sektoren, sjømat og marine næringer. SNDs satsing innenfor VeRDI-programmet må intensiveres, og små og mellomstore bedrifter må oppmuntres og hjelpes til å ta i bruk programmet.

Men først og fremst må statens rolle endres. Planøkonomenes tid må nå være over. Staten skal ikke planlegge og eie (eller redde) virksomhet ut i fra et styringsbehov eller som offentlig redningstjeneste. Staten skal innrette sine virkemidler mot oppmuntring til nyskapning og stimulering av etterspørsel, ikke til styring av tilbud.

Oppfordringen til den nye regjeringens IKT-politikk er derfor:
  • Bruk IKT til å gjennomføre en strukturendring i offentlig sektor
  • Øk bevilgningen til IKT-relatert FoU fra å være middelmådig til å bli ledende innen OECD, og gjennomfør Mjøs-utvalgets intensjon om forskning i nært samarbeid med næringslivet
  • Øk utdanningskapasiteten til IKT-utdanning, også innen for det private høyskolesystemet, og stimuler bedriftene ennå sterkere til kompetansegivende tiltak innen området "livslang læring"
  • Stimulèr til nyskapning og grundervirksomhet innen IKT ved skattetiltak, og ved økt satsing på SNDs VeRDI-program.

Minst ett av partiene i den nye regjeringen er på sporet - men er på langt nær kommet til full erkjennelse - av hva en fremtidsrettet IKT-politikk bør være (se "Tiltakspakke for nyskapning - IKT som motor", www.krf.no). Legger vi dette programmet til grunn, og sammenligner det med tilsvarende fra www.hoyre.no og www.venstre.no burde det kunne etableres en god politisk plattform...
+Klikk på pilen for å se figur
Til toppen