Prosjektet OceanStore ledes av professor John Kubiatowicz. Det støttes av USAs National Science Foundation, av USAs forsvarsdepartement gjennom DARPA, og av kommersielle lagringsaktører som EMC og IBM. En prototyp av begrenset omfang skal være klar innen sommeren.
Kubiatowicz ser for seg at lagring av informasjon må bli en globalt tilgjengelig tjeneste, på samme måte som telefoni eller Internett-aksess. Tjenesten må lagre all informasjon brukeren ønsker oppbevart, fra personlige dokumenter, avtalebøker, klipparkiv, lister over gode nettsteder, adressebøker og så videre, til for eksempel informasjon om hvordan mobiltelefonen eller datautstyret i bilen er konfigurert. Informasjonen skal alltid være tilgjengelig, og skal aldri kunne gå tapt. Den må heller ikke kunne aksesseres av andre enn dem brukeren gir tillatelse til.
Brukeren skal forholde seg til én leverandør, og sikres tjeneste gjennom "roaming-avtaler" leverandørene i mellom. Man må kunne stole på at all informasjon kopieres verden over slik at lokale katastrofer, ødeleggelser hos en tilbyder, DoS-angrep og så videre ikke kan ødelegge informasjon. Samtidig må alle kopier være like oppdatert til enhver tid.
Brukere skal ikke bare være individer. Systemet skal være tilstrekkelig sikkert, pålitelig og raskt til at også selskaper og organisasjoner betror det alt de har av informasjon. Ingen skal lenger måtte bry seg om backup, diskkrasj, overfylte disker og så videre - unntatt de som driver OceanStore.
Kubiatowicz peker på at mens det fysiske ved datalagring blir stadig billigere, slik at man etter hvert kan regne utgiften som marginal, koster det stadig mer å administrere data. Derfor er det gunstig for alle å finne fram til et system som krever nærmest ubegrenset tilgang til fysisk lagring, samtidig som det automatiserer alt som har med drift og administrasjon. Systemet skal dimensjoneres med tanke på 10.000.000.000 brukere, hver med 10.000 filer.
Et viktig premiss for OceanStore er at den fysiske infrastrukturen - disker, servere, nettverk - må betraktes som upålitelig. Servere kan krasje eller lekke informasjon. Redundans og andre prinsipper kan sikre tilgjengelighet trass i den fysiske skrøpeligheten. For å verne mot lekkasjer av ulike typer, trengs sterk kryptering i alle ledd. Informasjon kan bare dekrypteres i klienten. Hvert objekt som lagres i OceanStore må ha en global og unik identifikator, og samtidig krypteres slik at bare legitime brukere kan lese innholdet. Katalogstrukturer er i seg selv OceanStore-objekter. De har ingenting med hvordan OceanStore oppbevarer informasjon på, bare med hvordan brukeren ønsker å organisere sin informasjon.
Det er den enkle tilgjengeligheten og den automatiske driftingen som gjøre OceanStore spesielt forlokkende:
Militære ser for seg hvordan soldater kan fores fortløpende med all verdens informasjon gjennom nattkikkerter med trådløst nettaksess. Bedrifter ser for seg at de vil kunne avlastes for alt som har med drift og oppbevaring av data, slik at de kan konsentrere seg om sine applikasjoner og sine egentlige oppgaver. Individer ser for seg hvordan de slipper å replikere fra Palm til WAP til PC til bærbar PC, og at de uansett hvor de er, vil få tilgang til alt de trenger av informasjon, bare de har en eller annen terminal for hånden.
Kritikere av prosjektet peker på hvor stor tillit brukerne forventes å vise. Selskaper har hittil vært vant med å oppbevare følsomme data bak alt de kan mobilisere av fysisk og logisk beskyttelse. Individer er heller ikke vant med ikke å ha noen form for kopier av privat informasjon hjemme, men overlate alt til en tjenestetilbyder. Hva skjer hvis tilbyderen går konkurs?
