...og sånn holder dem på...

- Vi trenger tjenester som kaster av seg fra dag én, sa Direktøren. Jeg som nettopp hadde mistet min egen stillingsbeskrivelse, nikket megetsigende. Jeg var stillingsløs og nikkende.

Inne i hodet mitt er jeg meg, og der tillater jeg meg ofte hva som helst. Og nå skriker jeg inni i meg selv: - Har dere gått helt av skaftet!? Dere kan ikke mene dette her!!?

Jeg kan ikke skrike høyt. Jeg er ikledd mørk dress og dagens slips og befinner meg i samme rom som en Direktør. Selv er jeg derimot helt uten tittel. Jeg har til og med bevis på at ingen kan henge meg på en knagg - det vitner det tomme visittkortet om.

Anonymt står det skrevet "K. Johansen".

Ingen stilling.

Av og til har jeg tenkt på at det er noe "Kafkansk" over den ensomme bokstaven som markerer fornavnet mitt. I perioder hadde jeg venner som var livredde for å ringe på hos meg, grunnet den noe anonyme ringeklokken. Med svart font på hvit bakgrunn stod navnet "K. Johansen" - og vitnet om at alt og ingenting kunne skje når de ringte på.

Direktøren ser meg så langt inn i øynene, at jeg et øyeblikk blir redd for hva han ser etter. Han er over femti og begynte i dette selskapet den dagen Alexander Kielland mistet et av beina sine ute i Nordsjøen. Nå står denne mannen med brede ben og svaier med pekestokken, som den var en brukket gasspipe, mens han med tung pust informerer om dette nye 'Internett-communitiet' som skal ta pusten fra mus og menn.

- Er du helt moron?, skriker jeg inne i meg. Jeg kan ikke skrike høyt. Jeg sitter i mørk dress og foran meg står en Direktør.

Direktøren har fått i oppgave å lage et spennende nettsted for barn og unge. Nettstedet skal supplere selskapets analoge produkt, samtidig skal all satsing på nettstedet i første omgang dra inn masse spenn. Kannibalisme på eksisterende produkter skal for all del unngås.

- Hvordan skal dere tjene penger?

Sier jeg.

Direktøren krummer øyebrynene og klasker 'gasspipa' i white boardet. Utviklings- og koordineringsansvarlig Karl-Gustav Jonassen nå. En tynn liten strek som fikk tydelige hvite viker i det Direktøren spente de svarte øyenbrynene over øynene, og på en kunstferdig måte, skjøv øynene helt frem og ut av kraniet, som for å gi Karl-Gustav ordet og dermed underforstått én tillatelse til å besvare spørsmålet.

Karl-Gustav reiser seg og kryper opp til den mørbanka tavla. Det er ikke godt å være Karl-Gustav nå. Bena hans skjelver som aspeløv og de to første ordene han ønsker å ytre, klare ikke stemmen hans å bære. De faller til gulvet som en børskurve anno 2001.

Direktøren bryter inn og forviser Karl-Gustav til et hjørne av rommet.

- Vi skal lage siten vår som alle andre nettsteder. Vi skal ha tsjatt, konkurranser, lesestoff, filmanmeldelser, ringelyder, logoer, trailere og eye-candies. Siten skal være unisex og litt femi, sånn bare for å få med "herrene". I det analoge produktet legger vi referanser til siten. Siten eller 'communitiet' skal være et spennede supplement til det analoge produktet!

Direktøren har med ett forvandlet seg til en person som vi ofte ser i et sirkustelt. Pekestokken har blitt en pisk som han smeller i tavla, så Karl-Gustav nå, med en tigers bevegelse, sniker seg vekk fra hjørnet og ut av møterommet.

- Så dere har ikke tenkt til å gjøre noe nytt? Et nytt grep som kan generere inntekt, forsøker jeg meg.

- Et banner her og en ringelyd der, får oss til å gå "break even", svarer direktøren.

- Slik jeg ser det, begynner jeg, så har dere her en liten kjempemulighet til å lukke tjenesten totalt og informere leserne deres om at her skal det betales. Det er vel bedre med 2000 brukere som betaler 150 kroner i måneden enn 10.000 brukere som ikke betaler noe som helst? Banner-annonser blir man vel ikke akkurat fet av?

- K. Johansen, svarte Direktøren bryskt. - Dette er en strategisk satsing som om noen år vil være av stor betydning for selskapet jeg representerer. Merkevarebygging på nettet har akkurat begynt og den korrigeringen og konsolideringen markedet nå opplever må utnyttes til fulle. Jeg kan dessverre ikke gi dere de timeprisene dere ber om, dessverre for dere er det ikke selgers marked. Vi kan gi dere halvparten.

Jeg aksepterte uten å tenke meg om. Litt penger er bedre enn ingen penger.

Jeg grep hånda hans og ble leid ut av lokalene. Senere gikk jeg anonymt hjem langs Akerselva. Stillingsløs var jeg, men med fast jobb og med kontrakt på lomma, gående blant byens løse fugler, og blant dem så jeg kjente ansikter fra en fordums Internett-tid, mens duene kurrekvitrer til lyden av rennende vann og jeg forstår at livet har mange og trange irrganger.

Til toppen