Øl og Vold i nisjeland

Det ble verken det ene eller det andre da Norge spilte landskamp mot Sverige sist onsdag. Høyest temperatur var det i kommentatorboksen hvor digital-TV viste betydelig styrke.

OK, jeg innrømmer det glatt: jeg er totalt korrupt. Jeg gjør hva som helst, bare det er en fotball involvert. Så da sjansen kom ut av det tomme intet, fant jeg ut at enkelte refleksreaksjoner aldri går tapt.

Jeg sa ja før spørsmålet var ferdigstilt.

En kollega i bedriften der min kone jobber, trengte nødhjelp i en fei. Etter nok et norsk fotballforfall, lurte han på om jeg ville bli med til topps på Ullevaal Stadion. For de uinnvidde innebærer det at man rager høyt over bermen på tribunene, og like under takhøyden blant kommentatorene på Norges nasjonalstadion.


Her sitter de lystige menn som en gjennomsnittlig fotballsupporter er forpliktet til å ha en klar formening om: Arne Scheie, Ernst A. Lersveen og Roar Stokke er alle konkurrenter og personligheter som kan få fotballsupportere til å ty til vold hjemme i sofaen.

Det er sjelden man er 100 prosent enige i noe av det stjernekommentatorene sier i løpet av 90 minutter. Så da jeg ble spurt om jeg ville påvirke det som ble sagt under et av de mest klassiske av alle nabooppgjør, var oppmerksomheten min totalt tunet inn på om jeg ville havne ved siden av Arne Scheie.

Jeg havnet ved siden av Glenn Hysén.

Skuffelsen var til å grine av. Heldigvis var det en skillevegg mellom oss. Jeg liker verken svenske fotballspillere eller arbeiderklasselaget han spilte for i England.

Faktisk skal jeg innrømme at jeg alltid har følt en smule skadefryd over at den beryktede norske venstrebacken Svein Grøndalen smalt inn i Ralf Edström bakfra i VM-kvalifiseringskamp på Ullevaal i september 1977.

Da var jeg kun 12 år, hadde nettopp spilt forkamp til Norge-Sverige og syntes den gang at Grøndalen hadde gått langt over streken. Ved nærmere ettertanke, 24 og et halvt år etterpå, så er jeg i tvil om taklingen kvalifiserte til frispark engang.

Så kynisk blir man når man blir eldre, får dårligere kondis, airbag på magen og anser seg selv som en suveren fotballekspert. Da sparker man gjerne til de som trengs å beskyttes mest mot seg selv.

Svenskene altså.

Det er her korrupsjonen kommer inn. For selv om jeg ikke liker svensker, sa jeg ja til å bidra med norske kommentarer i samfulle 90 minutter på svensk digital-TV.

Satellittoperatøren ViaSat hadde nemlig rettighetene til kampen i Sverige og skulle teste ut sin digitale TV-plattform med noen nye muligheter for seerne. Et av dem var "Fanzone".

Her fikk en svensk og en norsk landslagssupporter lov til å kommentere hele kampen. Sammen.

Reporter-supporterne fikk tillatelse til å si hva de ville, være så usaklige de ville og krangle akkurat så mye som de ville. Den åpenbare sjansen til å knuse en svenske i Norge var for god til å være sann.

Jeg var derfor svært spent på hva som ville dukke opp, da jeg skulle møte opp utenfor Ullevaal halvannen time før matchen.

Først trodde jeg det var en feil.

Det var slett ikke en flintskallet svenske med snus rennende fra overleppa og den gulblå landslagsskjorta hengende halvt utenfor som kom. Nei, det var en nystriglet ungfole i moteriktige klær direkte fra Stockholm. Selv hadde jeg tatt med meg en hel bærepose med supportereffekter, inkludert en treklubbe og et norsk flagg.

Men uansett rykket det en smule i munnviken da vi fikk akkrediteringskortet, og det bar oppover i retning himmelen, til et område der bare Arne Scheie vanligvis har lov til å bevege seg.


Vi passerte en lukket dør med NRK-logoen og fikk vår egen trange boks med headset og kontrollpanel. Herfra skulle vi formidle det ultimate nisje-TV over Kjølen.

ViaSat hadde uken før kommet på idéen om at seere på den digitale plattformen burde få flere tilbud enn fotball-statistikk og ulike kameravinkler. Ved å trekke folket fra tribunen og inn i boksen håpet de å få testet ut om reinspikka amatører kunne engasjere gruppen de selv var endel av.

Det de helt hadde glemt, var at det å være fotballsupporter krever enkelte spesialeffekter for anledningen. Som en ølkasse før matchen.

Både svensken og jeg var mektig skuffet over at vi måtte kommentere kampen fullstendig fri for alkoholpåvirkning. I det hele tatt var svensken og jeg fryktelig enig i en masse saker. Han var rett og slett altfor hyggelig og helt umulig å hate.

Selve kampen er vel best å forbigå i stillhet. Vi gjorde det beste vi kunne for å prøve å heve både spillet og enkeltspillerne, men norske og svenske fotballproffer synes å slite med sine millionlønninger og forpliktelsene overfor klubb kontra fedreland. De så ut til å ønske seg langt vekk fra Ullevaal Stadion denne kvelden.

Da var det annerledes i gamle dager.

"Ferbainnja kveithau!" skreik Odd Iversen til svenskekeeper Ronney Pettersson i 1969. "Au!" skrek Ralf Edström da Svein Grøndalen kom bakfra og ødela karrieren hans på 70-tallet. "Gjesp" sa publikum i 2002 og holdt på å sovne da Henke Larsson, Ole Gunnar Solskjær og de andre stjernene kjørte for halv maskin.

Ifølge ViaSat synes også det svenske TV-publikummet at kampen var såpass kjedelig at de zappet hyppig innom ekstratjenestene. Det skulle man ikke tro der man satt isolert inne i boksen, uten øl og med interaktivitet som begrenset seg til kun et par tekstmeldinger under hele matchen.

Nei, det ble ikke skikkelig fart i sakene før jeg tok opp treklubben, smalt den i bordet foran min svenske kollega og skrek: "Nå får det være nok!" Da hadde det norske landslaget servert sin førtiende feilpasning, og jeg hadde oppdaget at livet som fotballkommentator ikke bare var en dans på roser.

Svensken skvatt til og gav meg et skjevt smil. Han var usikker på om dette var en form for norsk hooliganism som krevde mottiltak. Men da han så at jeg ség ned på stolen, utslått av mitt eget landslag, skjønte han at faren var over.


Til og med voldsomheter var fraværende i denne kampen.

Svensken, som kalte seg selv Nisse, var sammen med meg endt opp som en uinteressant nisje som bare de mest ihuga patriotene fortsatt kunne være interessert i.

For det er umulig å skape gull når de som skal underholde synes å sparke på gråstein.

"Tråkigt", sa Nisse.

"Kjedelig", sa jeg, før jeg som vertskap avsluttet TV-sendingen med å ønske Sverige lykke til under sommerens fotball-VM.

Der skal Norge heldigvis ikke være med.

Til toppen