Om å våge å feile

Denne helgen trykte Dagbladet en kronikk skrevet av en ung, kvinnelig modell ved navn Mari Blindheim Midtstigen. Tittelen på artikkelen var "20-årskrisen", og den påpekte hvilket vanvittig prestasjonspress dagens noe-og-tjueåringer egentlig er utsatt for, både fra omgivelsene og fra sine egne forventninger.

Dermed skulle denne problemstillingen offisielt være satt på agendaen - og ikke en dag for tidlig.

For når idealet er å bli dot com-millionær innen fylte femogtyve, i tillegg til å utvikle en spennende, unik personlighet, et meningsfylt kjærlighetsforhold, holde seg i fysisk og utseendemessig toppform og anskaffe en smakfullt designerhjem, sier det seg selv at alle andre enn noen ganske få er dømt til å mislykkes.

Noen-og-tyveåringenes individuelle ulykke blir dermed at de langt fleste av dem aldri vil oppleve tilfredsstillelsen ved å nå sine personlige ambisjoner. Tvert imot vil mangelen på slik oppnåelse skape følelser av nederlag og mislykkethet, uansett om dette objektivt sett er grunnløst.

Dette er det vi kanskje kan kalle "prestasjons-generasjonens" kollektive tragedie. Og for oss i nettbransjen, skaper det urealistiske forventningsnivået enda et problem: At det blir stadig mindre akseptabelt og følgelig stadig vanskeligere å feile.

Dette er tragisk ikke bare fordi det er prestasjons-fascistoid, men også fordi feiling faktisk er en ganske essensiell komponent i suksess. Det finnes statistiske lover som tilsier at man må ha ganske mange fiaskoer for hver suksess. I tillegg kommer det høyst vesentlige poeng at feiling gir læring.

I en bransje som er så ung som vår, finnes det ingen fastsatte sannheter. Selv virkeligheten er så flyktig at den varierer nærmest fra dag til dag. Ofte er derfor

prøving-og-feiling eneste måten å bygge kompetanse på.

Å ikke kunne feile blir dermed et dødsstøt, både for individer, for den enkelte bedrift og for bransjen som helhet. Å ikke kunne feile er det samme som å ikke våge å satse, og følgelig blir også suksess utelukket.

Så hva kan vi gjøre? - Å aktivt gå inn for å feile vil naturligvis være absurd, men kanskje vi i det minste kan prøve å dyrke fram en holdning som sier at feiling er tillatt. Feiling skjer. Alle går på trynet fra tid til annen.

Som vi pleide å si på åttitallet: Forskjellen på en vinner og en taper er at taperen blir liggende etter et nederlag, mens vinneren reiser seg og prøver igjen.

Statistisk sett så feiler en vinner faktisk langt mer enn en taper. Han bare nekter å se seg som slått.

Jeg nevnte tidligere at "prestasjons-generasjonen" ikke er utstyrt til å takle nederlag. De forventer for mye for fort, og de er ikke forberedt på at nedturene er del av pakka.

Så når virkeligheten banker på døra får de en knekk.

De av dem som faktisk kommer til å oppleve stor suksess er de som takler knekken og våger å prøve igjen. Og igjen. Så mange ganger som det trengs.

At suksess faktisk også kan måles etter andre kriterier enn de overflatiske og materialistiske, er en erfaring de deretter kan få gjøre selv.

Som sagt så er det feiling som gir læring.

Til toppen