Om tidstyver og andre tider...

Det mest spennende med WAP er at det innebærer starten på mobilt Internett. Sammenligner vi med urverkets historie, ser vi at også idéen WAP vekker til live det sosiale behovet for mer av det samme.

For de som tror at WAP er død, vil jeg minne om at klokkene ringer for en ny generasjon brukere, som ønsker seg mer av posisjonering, lokalisering og mobilitet. Mobilt Internett er i ferd med å endre folks atferd og skape nye samhandlinger.

På lik linje med urverkene i middelalderen, vil også WAP overleve i en eller annen form. For å komme til bunns i WAP-teknologiens muligheter, må vi først avlegge urverkets tidsalder et besøk.

De første urverkene på 1300-tallet hadde ikke annet å fare med enn en vakker design og løse løfter om å måle tiden. Urverkene ble "hypet" som mirakuløse gjenstander, med en nøyaktighet som umulig kunne brukes til å måle tidens tann.

Urverkenes fravær av nøyaktighet og funksjonalitet, hindret derimot ikke sjarlataner, tidstyver og annet omreisende pakk å bruke urverkene til å tjene en daler på folks nysgjerrighet, lettsindighet og oppmerksomhet. Senere oppfant lignende grupper stemplingsuret, fjernsynsstasjoner og radiokanaler.

De første urverkene var imagebyggende statussymboler, men lite funksjonelle - som våre WAP-telefoner. Senere kom de digitale klokkene.

I mellomtiden har mye skjedd. Noen fant faktisk opp tiden og syntes at tiden var en god ting og ønsket å måle den. Etter hvert oppdaget man nye bruksområder og man tenkte igjennom urverkenes posisjon og plassering i forhold til folk og fe. At urverket fikk en naturlig plass på veggen utenfor Guds hus, har nok mer sin forklaring i kirkens dominans enn i klokkens klang og sang. Det skulle gå mange hundre år før urverkene fikk navnet "klokke" og ble til et armbåndsur.

Mye tid gikk med på å gjøre urverkene mer pålitelige og nøyaktige for derigjennom å løse urets hemmelighet - urverkets bruksområder og dennes vei mot klokken og det digitale armbåndsuret. Først måtte man skjønne hva urverket var godt for. Urverket ble ikke oppfunnet fordi det var nyttig, men fordi noen skjønte at det kunne bli til nytte.

WAP er ikke særlig nyttig i dag, selv om nettstedet politiet.net er den mest populære WAP-tjenesten ifølge Telenor. Selv om WAP ikke er nyttig slutter vi ikke å bruke det. Vi forbedrer tjenestene og forventer at de en gang skal bli nyttige for oss. Foreløpig er altså ideen WAP bedre en WAP selv.

Frem til ca.1400 var altså urverkene leketøy - en slags dings som der den hang, raget høyt over landsbyen. På kirkens vegg var den ikke annet enn et statussymbol som konkurrerte med nabobyens urverk i prakt, finesse og nøyaktighet. Ja, spørsmål som: "Hva skal vi egentlig med den maskinen og hva er de rare armene til?", kunne man overhøre i folkemengden på vei inn i kirken en søndag på 1400-tallet. Lignende glam kan høres på 20-bussen eller på restaurant Aqua, men her er glammet rettet mot WAP og dens ubrukelighet. Ideene om en mekanisk tidsmåler og om mobilt Internett er og var langt bedre enn de faktisk eksisterende teknologiene.

Urverkene vakte interesse og skapte nye behov hos sine brukere, og behovene ble omformet til krav om å forbedre teknologien. Med økt nøyaktighet forandret urverket dagliglivet til landsbyboere på 1400-tallet. Oftere og oftere kunne man observere folk med stive nakker rettet blikket mot kirkens spir da klokka klang, for å minne folket på at dagen hadde begynt, eller at natten ringte inn til søvn og forgangen dag. Urverket ble en samlende teknologi og mennesket begynte å tilpasse hverdagen etter klokkens tikkende takt.

Da urverket kom, skapte det et behov for mer av det samme. Ikke bare var urverket uforståelig for folk flest, det var samtidig fortryllende magisk, mekanisk og viste seg etter hvert som et særdeles nyttig instrument. Runde hjul og tikkende tannhjul fikk mye oppmerksomhet. Det samme skjedde i Japan på slutten av 1900-tallet - folk hadde aldri sett noe lignende. "i-mode, i-mode, i-mode", ble det visket fra øre til øre. Det ble prat, underholdning og kommunikasjon for alle Yen'a.

Folket ville ha underholdning som ga øyeblikkelig tilfredsstillelse. DoCoMo utnyttet denne situasjonen. De skapte nye behov og har samtidig vært med på endre folks atferd, slik de gamle tikkende tannhjulgående urverkene gjorde i middelalderen.

DoCoMo har endret folks syn på tid, ventetid, fritid og arbeidstid. Synet på tiden er i ferd med å endre seg fra en identitetsskapende til en underholdningspreget tid. Målet er ikke lenger å måle tiden, men å utnytte alle sider ved tiden - ventetiden, reisetiden og fritiden.

i-mode har skapt en ny sosial klasse, som nå stiller krav til videreutvikling av mobilt Internett.

Der middelalderbyen ønsket større presisjon i urverket for å øke påliteligheten og derigjennom bedre dagliglivets tidshusholdning, ønsker mobilbrukere Internett-tjenester som er tidsfordrivende og ikke minst underholdene. De ønsker seg flere tidstyver.

Den moderne verden vokste frem som bykultur, med urverket som et referansepunkt. Rundt urverket ble det definert regler i forhold til sosiale anledninger knyttet til klokkeslett for å stå opp, spise, treffes og sove.

Rundt Mobilt Internett som WAP og i-mode og andre moderne kommunikasjonsformer, ser vi nå hvordan tiden og avstanden viskes ut. Ikke bare er disse dimensjonene i ferd med å måtte redefineres, men også skillet mellom arbeid og fritid er i ferd med å endres.

Det finnes ikke lenger ett urverk som samler oss - vi mangler et felles referansepunkt i tiden. Riktig nok ringer Rådhusklokka for å minne oss på at vi er ti minutter for sent ut til et møte på Theatercafèen, men et samlingspunkt er den ikke.

I vår moderne tid har vi blitt kyniske tidstyver, som ikke danser glade rundt byens klokketårn i undring over mekanikkens vidunder, men tidstyver som stjeler vår egen tid og søker å fylle den med faktorisert innhold generert fra samtidens totempæl:

Portalen.

Til toppen