Ingenting er vel bedre enn raslingen av avispapir ved frokostbordet i vel forvissning om at hjernen blir fylt med nyttig informasjon og kroppen med nødvendige energi. Ingenting er vel deiligere enn å slenge seg ned i sofakroken foran fjernsynet og la Vår Staude eller Einar Lunde fylle deg med meningsfylt vold fra Afrika.
Ingenting.
I hvert fall hvis du lever i den villfarelsen at Netscape er den siste filmen til Stanley Kubrick og Microsoft Explorer reisebyrået til Bill Gates.
For den dagen du overvinner internettkompleksene og blir med de lærde nettleserne ut i kyberrommet, er du fortapt. Fanget i ett nett du egentlig aldri helt greier å komme deg ut av. Det klikker helt for deg, du klikker helt for deg selv, og rastløsheten blir sittende igjen etter at du har slått av datamaskinen og nyhetene forsvinner fra det blotte øye.
Det har allerede gått så langt at leger har begynt å stille prognoser på de ivrigste nettbrukerne. Internet Addiction Disorder kaller de det visst. Meldingene strømmer inn om bedriftsledere som er blitt nyhetsnarkomane. Og hoder som slår sprekker av informasjonsoverfloden.
Det er da det er på tide å stue bort fjernsynet, bruke aviser som innpakningspapir, pynte radioen med blomster og benytte all tid på å strukturere livet inne i verdensveven. Alt det du har av innestengt aggresjon kan få utløp i en boks med ferskvare.
Oppdager du at favorittordet ditt er brukt for få ganger i en nyhetsartikkel, kan du skrive så tastene blir sittende igjen og skribenten får hakeslepp minuttet etter nyheten er på nett. Har den idiotiske journalisten ikke fått med seg stavemåten på favorittspilleren din, kan du fortelle ham det - uansett hvor du måtte befinne deg på kloden.
Kanskje den skrivende har fått beskjed om å ignorere alle disse irriterende e-postene som dropper inn 24 timer i døgnet?
Eller kanskje han har fått beskjed om å rette opp feilen. Da kan du etterpå peke på den redigerte artikkelen og si;"det er min fortjeneste. Endelig har jeg også skapt noe."
Du kan peke så mye du vil med fjernkontrollen mot TV-en og skrike at bergenseren skal holde kjeft. Og du kan kutte opp avisen i biter og hive den til småungene. Du har like store umiddelbare påvirkningsmuligheter som byråkratene har overfor Kjell Opseth når han har bestemt seg for at slik skal det være.
På Internett kan du ha meninger om mangt og ekskludere alt hva du måtte lyste. For oss skrivende er det naturligvis et kontinuerlig mareritt. Vi kan formelig se for oss kverulanten som gliser rått mens han knekker fingrene mot hverandre for å ta fatt på morgenens slakterunde.
Masochistiske aktiviteter finnes i mange rom, men det å være journalist i kyberrommet er sannsynligvis blant de mest brutale. Og mest utviklende innen journalistikken.
Ønsker du å stikke hodet ut og terge subkulturene, bør du helst ha panserhud á la Hulken. Derfor er da også Internett redningen for en bransje med ekstremt lav tillit blant den gjennomsnittlige mediekonsument. Man er nødt til å være ekstremt etterrettelig, ha et utsøkt språk og en hyperinteressant inngang.
Ellers kan hvem som helst plukke fra hverandre nyhetssaken din i beste Roald Øyen-stil.
På nettet finnes det ingen frister. Du kan fyre løs når du vil på døgnet. Dermed blir begrepet nyheter endelig korrekt. Du får virkelig vite hva som er rykende ferskt. Hvis du da i tillegg greier å tenke klart og ta en litt annen avstikker enn den lille journalistflokken som løper sammen på informasjonsmotorveien, er du en kyberhelt.
For ett minutt.
