John Perry Barlow skrev sanger for Grateful Dead i mange år. Han mener fellesskapet rundt gruppen verner hans åndsverk bedre enn opphavsretten. (Bilde: Per Ervland)

– Opphavsretten må vekk

Internett-legende John Perry Barlow har besøkt Piratpartiet.

John Perry Barlow presenteres på nett som «amerikansk poet og essayist, pensjonert kvegfarmer fra Wyoming og politisk aktivist for kyberfrihet... tidligere tekstforfatter for Grateful Dead og medgründer i Electronic Frontier Foundation». Han er også – blant mye annet – seriegründer, rådsmedlem for Marijuana Policy Project og engasjert i http://hypothes.is/, prosjektet som skal gjøre det fritt å kommentere enhver nettside.

Frihet
Barlow brenner for frihet og for nettet. Han var i Norge i forrige uke, invitert av digitalwinners.no, og besøkte også Piratpartiet og Elektronisk Forpost Norge. Han innledet på oppstartkollektivet MESH om hvem som styrer nettet, inderlig presentert av Piratpartiets Håkon Wium Lie, Norges fremste nettkjendis.

Analyseselskapet Gartner ser Internettets framtid i lys av tre motstridende krefter: Bedrifters trang til å tjene penger, øvrighetens trang til å regulere og brukeres higen etter frihet (se Seks scenarier for nettets framtid). Barlow ser de samme tre kreftene, men han har entydig valgt frihetens side, og ser øvrighet og storkapital («government and corporations») som motstandere i en langvarig dragkamp.

Piratleder og innleder er gamle kjente, og gode venner.
Piratleder og innleder er gamle kjente, og gode venner.

Blant tekstene han er berømt for, er A Declaration of the Independence of Cyberspace, kyberrommets uavhengighetserklæring, skrevet i februar 1996.

Det er en pompøs tekst, for å si det mildt. Den er rettet mot verdens regjeringer. Den erklærer at øvrighetens makt bygger på samtykke fra de regjerte. De som lever i kyberrom har ikke samtykket i noen form for øvrighet. Erklæringen avsluttes slik:

– Vi vil opprette en sinnets sivilisasjon i kyberrom. Vi håper å gjøre den mer menneskelig og mer rettferdig enn den verden regjeringer har skapt hittil.

Barlow forklarer seg slik til digi.no i forkant av møtet hos MESH:

– Jeg skrev denne erklæringen i en tilstand av lidenskap. Jeg var i Davos i Sveits, betatt av kvinnelige studenter fra Genève som jeg danset med, og dessuten ikke helt edru. Hadde jeg skrevet den i dag, ville jeg ha formulert meg helt annerledes. Jeg skjønner selvfølgelig at Internett ikke er en verden for seg, og at den er en del av den fysiske verden. Den har det samme løfterike og det samme avskyelige som all annen virkelighet. Men vi må arbeide for å sikre at i det minste en del av nettet forblir fritt.

«Likte ikke myndigheter»
I innledningen sin forklarer Barlow to av kildene til sin frihetstrang.

– Familien min kom til den nye verden på 1600-tallet. Den slo seg aldri til ro, og havnet i Green River-området i dagens Wyoming på 1870-tallet, som de første hvite. De var vant med en kultur uten sentral makt og formell lovgivning. Vi likte ikke myndigheter.

Den dag i dag er Wyoming stort sett villmark. Delstaten omfatter over 250 000 kvadratkilometer. Befolkningstallet er under 600 000. Sammenliknet med Wyoming er Norge tett befolket: Hos oss er det over 13 mennesker per kvadratkilometer, i Wyoming er det så vidt over 2.

Fellesskap
Barlow er født i oktober 1947. Myndighetsforakten og frihetstrangen ble forsterket gjennom ungdomskulturen som utviklet seg på 1960- og 1970-tallet, der mange tenkte å løse livets utfordringer gjennom å utvikle og leve i egne fellesskap.

– Midt på 1980-tallet skrev jeg sangtekster for Grateful Dead, og tenkte mye rundt fellesskap i Amerika. Et slikt fellesskap var «dead heads», fansen til Grateful Dead. Jeg ble tipset om at jeg kunne studere dem gjennom datidens digitale fora, elektroniske oppslagstavler. Jeg kjøpte et 300 baud modem og en bærbar Compaq.

Håkon Wium Lie er frontfigur for Piratpartiet, som hittil har samlet inn 3000 av de 5000 underskriftene som trengs for å registrere partiet.
Håkon Wium Lie er frontfigur for Piratpartiet, som hittil har samlet inn 3000 av de 5000 underskriftene som trengs for å registrere partiet. Bilde: Per Ervland

Det Barlow oppdaget var at de digitale foraene i seg selv var et eget fellesskap, av en helt ny type.

– For meg var dette en åpenbaring. Dette nye samfunnet virket uendelig, uregjerlig og uimottakelig for lover utenfra. Synspunkter på eiendomsrett, identitet og kultur var forskjellig fra den øvrige menneskeheten.

Åpenbaringen ga ham et kall:

– Min misjon skulle være å spre kjennskap til dette sosiale området, og bidra til å holde det så åpent og så fremmende for menneskelig tankevirksomhet og frihet som mulig. Jeg satte meg inn i teknologien, og skjønte hvilke muligheter digitale nettverk innebar: All menneskelig kunnskap kunne gjøres tilgjengelig for alle. Ethvert menneske, uansett hvor på kloden det befant seg, kunne gjøres i stand til å finne svaret på ethvert spørsmål det var mulig å stille.

Hackere og crackere
Barlow fikk kontakt med datidens hacker- og crackermiljøer.

– Først mislikte jeg dem, slik gamle hippier gjerne reagerer overfor moderne ungdom. Så skjønte jeg at de var opprørere. De krenket maktsymboler. Noen av dem fikk tak i noe Mac-kildekode og truet med å spre det. Apple sendte FBI på dem og en agent oppsøkte meg. FBI forestilte seg ungdommen som dataterrorister. Det gjorde meg utrygg: Ikke spesielt oppvakte folk som går omkring med våpen.

Slik Barlow tolket det, var dette en invasjon:

– Den amerikanske regjeringen hadde invadert det jeg da begynte å kalle kyberrom etter William Gibson. Det er en selvmotsigelse: Kyber betyr kontroll, og i kyberrom skal det ikke være noen som kontrollerer. Jeg skrev en lang artikkel, «Crime and Puzzlement» der jeg forklarte om min befatning med saken.

Barlow mente det hele måtte munne i en feil fra myndighetenes side: Å spre informasjon er å ytre seg. Å ytre seg er en frihet nedfelt i grunnloven.

– For å oppklare det hele, trodde vi det ville holde å hyre inn noen advokater spesialisert innen borgerlige rettigheter. Etter hvert skjønte vi at det stakk langt dypere. Som frihetsforsvarer for kyberrom sto vi overfor svært mektige krefter og interesser.

«Oss» mot «dem»
Derfor var han med på å stifte Electronic Frontier Foundation, EFF.

– I de rundt tjue årene som har gått har vi stort sett greie å holde motmakten i sjakk. Internett er virkelig et grenseland: Teknologien skaper stadig nye områder, nye stier for å få tak i det du ønsker deg.

Det er «oss» mot «dem».

– De fleste på min side er unge, de på den andre siden er stort sett gamle. Etter hvert vil de falle fra. Men vi kan ikke vente.

De første angrepene mot nettet hadde barneporno, terrorisme og rusmidler som påskudd. Så ble det satt inn et hardkjør på opphavsrett.

– Som tekstforfatter for Grateful Dead støttet jeg opphavsretten fordi den belønnet de kreative. Så skjønte jeg at eierskap til ideer er uforenlig med frie ytringer i kyberrom. I den fysiske verden er ideer nedfelt i noe som koster, og som er dyrt å kopiere. Hvis du vil ha samme cd som jeg, må det lages en kopi på noe fysisk. Disse fysiske gjenstandene har sin verdi. I kyberrom stiller det seg annerledes: Hvis jeg har en sang som du synes om, kan du få den av meg uten at det koster noe. Det minsker ikke verdien på sangen. Kanskje gjør det sangen mer verdt.

Musikere er kjent for sin allergi mot tilhørere med lydopptakere.

– Vi [Grateful Dead] pleide å utvise folk fra konsertene våre dersom de hadde opptakere. Så bestemte vi oss for å la dem bli sittende. Det vi opplevde var at kassettene som fansen laget fungerte som markedsføring for oss. At det ble spredd kopier av det vi gjorde, økte vår verdi.

John Perry Barlow og Håkon Wium Lie har begge et sterkt forhold til boka Hackers: Heroes of the Computer Revolution, som Steven Levy utga i 1984. Boka ble utgitt på nytt, med oppdateringer, i 1994 og 2010.
John Perry Barlow og Håkon Wium Lie har begge et sterkt forhold til boka Hackers: Heroes of the Computer Revolution, som Steven Levy utga i 1984. Boka ble utgitt på nytt, med oppdateringer, i 1994 og 2010.

Hva er verdi?
Det Barlow lærte av denne erfaringen er at kunsten ligger i skaperprosessen. Verdien ligger i hvor mange man når, ikke i selve ideen. Man kan ikke eie en idé. Man trenger følgelig en ny måte å tenke verdi på.

– Alt digitalt kan distribueres fritt over Internett. Det fordrer en annen måte å tjene penger på det man uttrykker. Jeg trodde for tjue år siden at løsningen var å tjene penger på musikk som tjeneste. Platebransjen fortsetter å kjempe mot det jeg har fortalt dem siden 1993. Og med øvrigheten på sin side fortsetter de å slå ned på kyberrommet.

Det har nå gått så langt at folk kan fratas muligheten til å ytre seg i kyberrom dersom de har vært med på å spre opphavsrettsbeskyttet materiale.

Barlow erkjenner at mye uønsket skjer på nett, og nevner blant annet spam, ondsinnet kode og ID-kapring.

– Vi har ikke mulighet til å stanse dette uten en form for sosial overenskomst.

Opphavsrett
Barlow peker på at to nyord uttrykker paradokser i øvrighetens utgåtte tilnærming til opphavsrett.

– Begrepet «intellectual property» [åndsverk, bokstavelig oversatt «intellektuell eiendom», altså noe man eier fordi man har tenkt det] dukket først opp på 1980-tallet. De begynte altså å kalle det eiendom først når behovet for et fysisk skall rundt et uttrykk eller en idé var forsvunnet. Det samme paradokset gjelder den nye bruken av ordet «content» [«innhold»]. Det het ikke «innhold» før det ikke var behov for noe å ha det i.

Barlow mener at opphavsretten bør avskaffes – på sikt.

– Imens trenger vi overgangsordninger av typen Creative Commons. Det er en måte å overgi noen rettigheter, men ikke alle. For eksempel har jeg gitt anledning til å kopiere og fordele mine sanger, men ikke til kommersielle formål. Utdrag kan gjengis, men ikke hele sanger. Det er en måte gradvis å gå over til en metode der verdien ligger i forbindelsen mellom brukeren og det man har skapt.

Alternativet til opphavsretten er vernet fellesskapet tilbyr.

– Sangene jeg har laget ivaretas av et fellesskap, «the dead heads», som hindrer at de blir misbrukt. Gamle folk skjønner ikke slikt.

Meldingen til platebransjen er klar: Forretningsmodellen må tilpasses den nye tiden, og man bør tenke på fellesskapet med dem som interesserer seg for musikken framfor å forfølge dem som om de var kriminelle.

– De kaller folk for pirater, når det de faktisk gjør er å dele ideer. I praksis er piratvirksomhet det plateselskapene selv står for overfor musikerne.

Et annet ord Barlow mener man bør være mere bevisst overfor, er «forbruk».

– Forbruker du en pølse, blir pølsen borte. Man kan ikke bruke den samme betegnelsen om informasjon. Folk forbruker ikke informasjon, de forbruker ikke «innhold». Det som distribueres digitalt, endres ikke av at noen «forbruker» det.

Ikke sort, ikke hvitt
Barlow er ikke den som maner til lovbrudd. Han maner til gradvis forandring, slik at kyberrom i størst mulig grad kan fungere til fri utveksling av ideer, tanker, kunst og kultur. Han advarer også mot polarisert debatt.

– I Amerika er kulturen slik at ting males i svart eller i hvitt. Jeg ser ikke ting på den måten. Jeg ser ting i gråtoner. Jeg prediker det jeg tror på, og jeg spår at det jeg tror på vil skje fordi det styrker budskapet å tro at det vil gå i oppfyllelse. Det som skjer i virkeligheten er en dragkamp, der poenget er å trekke tauet stadig lenger inn på min banehalvdel.

Politikk
Da undertegnede leste Barlow-artikkelen på Wikipedia, stusset jeg over beskrivelsen av Barlows politiske holdninger.

– Wikipedia-artikkelen inneholder noen unøyaktigheter, samtidig om den stort sett er korrekt.

I innledningen til artikkelen står det at Barlow har vært aktiv innen både republikanerne og demokratene. Samtidig står det ikke noe annet om hans befatning med republikanerne enn at han bidro til valgkampen som sikret seinere visepresident Dick Cheney en plass i kongressen i 1978. Det gjengis en uttalelse Barlow kom med i 2004 om at han aldri hadde følt han kunne stemme på noen av hovedpartienes presidentkandidater.

Undertegnede er knapt tre måneder eldre enn Barlow, og født og delvis oppvokst i New York City. Jeg husker presidentvalgkampen i 1972: Republikanerne stilte med en etter min daværende mening snik og kjeltring, Richard Nixon, mens demokratenes George McGovern ville trekke USA ut av Vietnam. Var det noen grunn til tvil? Måtte man ikke stemme McGovern? (Nixon vant med 61 prosent av stemmene; bare i Washington DC og i Massachusetts var det flertall for McGovern.)

– Joda, jeg stemte på McGovern i 1972. Og jeg stemte helhjertet på Obama, begge ganger.

Knallhard mot Clinton
Samtidig står Barlow ved sin knallharde kritikk av Bill Clinton, som undertegnet Communications Decency Act (lov om bluferdig kommunikasjon) i februar 1996 – den utløsende faktoren for uavhengighetserklæring for kyberrom – «enda han burde visst bedre». Loven var ikke bare rettet mot pornografi, den kriminaliserte også støtende ytringer.

– Den gjorde det til en forbrytelse å skrive «fuck» på nettet.

Det er for øvrig grunnen til at Barlow lenge sørget for at f-ordet dukket opp i nær sagt alt han skrev, også uavhengighetserklæringen.

Trøsten er at borgerrettsorganisasjonen American Civil Liberties Union gikk til sak og vant: USAs høyesterett erklærte at forbudet mot støtende ytringer var uforenlig med grunnlovens vern om ytringsfriheten.

Det nytter å kjempe. Selv de mektigste kan tape terreng i dragkampen.

Til toppen