Opsjonsbeskatning torpederer solidaritetsalternativet

Vårt råd til næringspolitikere som er bekymret for solidaritetsalternativet og en overopphetet norsk økonomi: Fjern den særnorske opsjonsbeskatningen, skriver Jens Kanden i sin kommentar.

I IT-bransjene er solidaritetsalternativet intet annet enn en fjern uvirkelighet. Ledere og bedriftseiere kan drømme om å gi sine ansatte pålegg på noen få prosent. I virkelighetens IT-verden snakker man om pålegg som raskt kan komme opp i hundretusenkronersklassen for å holde på nøkkelfolk.

Mens den generelle arbeidsløshet i Norge er på snaue fire prosent, opplever IT-bedrifter negativ arbeidsløshet; det er flere jobber enn det er folk. Dette er ikke klagesang om en mulig fremtid, men dagens realitet. Nøkkelfolk bytter jobb hvis man ikke er villig til å møte tilbud fra konkurrenter. En leders valg er meget begrenset. Mister man en nøkkelperson, må man hente inn en erstatter fra konkurrentene. Det er nemlig ingen ledige kandidater i markedet.

Det ville hjelpe eksisterende bedrifter med å holde på nøkkelfolk, og gründerbedrifter med å tiltrekke nye folk, hvis dagens aksjeopsjonsbeskatning - som ble innført i kjølvannet av opsjonssaken i Kværner - ble fjernet. Opsjonssaken ble gjenstand for så mye unyansert og sensasjonspreget pressedekning at politikerne mistet hodet.

For å ta rotta på aksjerike Kværner-direktører - hvilket de forøvrig ikke greide - innførte vettskremte politikere en aksjeopsjonsordning som er så tåpelig og misforstått at man ikke vet om man skal le eller gråte. Dessverre er konsekvensene av den nye politikk så alvorlig at gråten blir det man tyr til. Tidligere betalte man skatt av en aksjeopsjon når - og hvis - man utøvet den, hvilket er naturlig. For ansatte representerer en aksjeopsjon ikke noen gevinst før den (kan) innløses. Det er gjerne knyttet bindingstid til slike aksjeopsjoner, og de er normalt ikke omsettelige.

Aksjeopsjonsordninger er en glimrende måte å skape lojalitet mellom ansatte og bedriften. De ansatte får anledning til å være medeier i egen bedrift, mens bedriftene - ikke minst de små og nystartede som skaper mangfold i næringslivet - kan holde på og tiltrekke seg ansatte uten å presse lønningene i været. Det er også en måte å dempe kjøpekraft på, fordi ansatte gir opp en del av lønnsveksten mot en potensiell gevinst.

Flere ville lært seg markedsmekanismene rundt kjøp og salg av aksjer med dertilhørende risiko hvis aksjeopsjoner var et tilgjengelig virkemiddel. Dette ville igjen øke sjansen for at en større del av befolkningen får del i verdistigningen som skjer over børs.

Aksjeopsjoner er ikke - i motsetning til hva forrige regjering og et flertall i forrige storting mente - et virkemiddel for de rike. Rikspolitikere må forstå at verden består av annet enn børslokomotiver som Kværner med direktører som - i henhold til samme politikere og LO - forsyner seg for grovt av kaka. Det finnes et stort antall små og mellomstore bedrifter som trenger bedre rammvilkår for å drive nyskapning, skape arbeidsplasser, og øke mangfoldet i næringslivet.

En liten bedrift kan ikke enkelt flytte hovedkvarteret til London eller fjernrekruttere indiske programmerere. De er typisk bundet til sitt lokale miljø med de stadig verre rammebetingelser som småbedriftsfiendtlige rikspolitikere har bidratt til.

Det er et tankekors at Kværners direktører nå sitter i London - utenfor norsk skatterekkevidde, mens titusener av bedrifter blir straffet av et skattepolitisk makkverk som bidrar til et lønnsnivå som svekker konkurransedyktigheten i norsk IT-næring.

Til toppen