Ifølge Finansdepartementet viser tall fra Statistisk Sentralbyrå en dramatisk reduksjon i antallet opsjoner i arbeidsforhold de siste årene. De siste tilgjengelige statististikkene viser at det kun var drøye 1000 opsjonsforhold i 1998.
I 1995 var det tilsvarende tallet 19.600 opsjonsforhold, i 1996 var dette tallet sunket til 12.100 og i 1997 var det redusert videre til 1.500 opsjonsforhold i arbeidsforhold.
I den innstillingen for sysselsetting og verdiskaping som det såkalte Holden-utvalget la frem i juni i år skriver de om tiltak som skal legge til rette for innovasjon, forskning og utvikling, og etablering av nye virksomheter:
- Økonomiens evne til omstilling er en sentral faktor for økonomisk vekst. Nyetableringer og nedleggelser er viktig og nødvendig for å oppnå omstilling av næringsstrukturen. Denne type dynamikk og fornyelse er både et spørsmål om innovasjonstakt i eksisterende foretak og nyskaping i form av oppstart av ny virksomhet.
Skatten på opsjoner i arbeidsforhold ble innført, i likhet med den dagsaktuelle utbytteskatten, på en bølge av populisme og som et resultat av enkeltstående eksesser bl.a. i Kværner. Etter hvert som politikerne de siste årene har fått øynene opp for hva som skjer i realitetenes verden kommer unntakene og flikkingen på regelverket.
Problemet er imidlertid at skaden allerede er skjedd. Norge som nasjon har i denne perioden mistet viktig dynamikk i en fase hvor verdensøkonomien har vist historisk sterk vekst. Vi vil våge den påstanden at opsjonsbeskatning har bidratt til å sette Norge på sidesporet i denne prosessen. Kapital som kunne vært investert i Norge er investert andre steder på grunn av kortsiktig populisme i de statsbærende partier.
Investeringsmiljøer som Norsk Vekst, Teknoinvest-selskapene, Smedvig Capital og andre har valgt å kanalisere store investeringer til utlandske selskaper. Motivasjonene er sammensatte og varierende, men problemene med å få lirket ut de rette personene til aktuelle norske prosjekter er en vesentlig del av dette bildet. Et børsnotert investeringsselskap som Industriinvestor er i realiteten under avvikling. Selskapets gjenværende vesentlige eierandel er i et svensk selskap.
Opsjoner ble av tidligere statsminister Torbjørn Jagland definert som et uvesen som skulle bort. Det spilte i denne sammenheng liten rolle at man helte barnet ut med badevannet.
For å styrke aktivt og privat eierskap i små og mellomstore bedrifter, snudde den forrige regjeringen i statsbudsjettet for 1999 og gikk inn for en gunstigere skattemessig behandling av opsjoner og ansattes kjøp av aksjer i egen bedrift.
I første omgang førte dette til at skatt først skulle beregnes dersom verdien av fordelen oversteg 600.000 kroner og opsjonene var fordelt på et tilstrekkelig antall ansatte.
Ved lov av 23. juni 2000 nr. 45 ble reglene om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold igjen endret og myket opp. Fordel ved ikke-børsnoterte opsjoner skal nå ikke lenger skattlegges ved tildelingen, men først ved innløsning eller salg av retten. Denne endringene trer i kraft fra og med inntektsåret 2000.
For børsnoterte selskaper forblir regelverket som tidligere slik at opsjoner beskattes ved tildeling. Endringen er i og for seg logisk i den grad det kan være svært vanskelig å fastslå verdien på opsjoner i ikke-børsnoterte selskaper.
Inntrykket vi sitter igjen med etter å ha snakket med investorer som er aktive i det norske venture-kapital-miljøet er at det innen visse bransjer finnes mange dyktige folk og gründere, men gjennomføringsevnen mangler. Bransjer som får positiv omtale er blant annet software og telekom. Dette er bransjen som kunne være med og legge grunnlaget for velferden også i kommende tiår. Hvorfor gjøres det da så lite for stimulere til nyskapning i disse miljøene ?
For å forstå hva som er problemet må man huske på hva disse venture-investorene legger vekt på når de skal foreta sine investeringer. I første rekke er det selvfølgelig ideen og muligheten for kommersialisering av gründerens produkt eller tjeneste som vekker interesse. Det som imidlertid er en fast tråd og avgjørende for om man til sist går inn i et prosjekt, er hvilken tro man har på bakgrunnen og gjennomføringsevnen til det teamet som skal løfte prosjektet opp til lønnsom virksomhet. Ventureselskapene er som regel med og setter sammen dette teamet basert på de kontaktene og den kunnskapen de sitter på.
Opsjonsbeskatningen gjør det svært vanskelig å få satt sammen team som har muligheter for lykkes. Dagens ordning bidrar faktisk til å motvirke nyskapning i Norge. Istedenfor å akseptere nedgang i lønn mot en andel i selskapets oppside, blir flinke folk værende i trygge og sikre posisjoner i etablerte virksomheter. I enkelte tilfeller snakker man ikke engang om nedgang i lønn, men derimot samme lønn. Risikoen er imdlertid høyere fordi produkter og tjenester fortsatt er på utviklingsstadiet.
På sikt fører dette til at disse folkene arbeider i feil bedrifter. For samfunnet som helhet betyr dette mindre utvikling, færre nye prosjekter og mindre risiko for å utvikle morgendagens Nokia.
En stor del av norsk venture-kapital går i dag til utlandet. Begrunnelsen er altså at i Norge sitter dyktige folk i statiske stillinger i etablerte bedrifter. Mobiliteten er med andre ord begrenset. Folk jobber rett og slett i feil bedrifter. Dette taper vi på sikt alle på og det bidrar også til at Norge som nasjon fortsetter å fremstå som en råvareleverandør.
Myndighetene må finne seg i at samfunnet rundt dem spør hvor fremtidens velferd skal komme fra. Opsjonsbeskatning og utbyttebeskatning er i realiteten metoder for å sementere næringsutviklingen i landet og vi stiller et spørmål ved om disse bedriftene vil kunne bære velferden i fremtiden.
Disse tabloide tiltakene blir også etter hvert moderert eller trukket tilbake når følgene kommer for en dag. Dette skjer nå med opsjonsbeskatningen og vil etter hvert også skje med utbytteskatten. I mellomtiden skjer skaden. Det er imidlertid ingen som tar ansvaret.
Det hjelper lite med 50 millioner kroner for fremme av e-handel til HSH når det som er av privat kapital seriøst vurderer å emigrere, og investeringene i norske nyskapninger uteblir fordi rammevilkårene er bedre i andre miljøer. Den private kapitalen som kunne frigjøres ved stimulering til nyinvesteringer gjennom bedre fleksibilitet og mobilitet i arbeidslivet utgjør mange ganger dette beløpet.
