Oraklet er mitt - og penger og ære

Forrige ukes LTCM-skandale på Wall Street, der verdier for 100 milliarder dollar holdt på å forsvinne i dragsuget, er et eksempel på hvordan misbruk av informasjonsteknologi kan true hele verdens finanser.

LTCM – forkortelsen svarer til det sterkt misvisende navnet Long Term Capital Management – er et barn av tre av vår tids driftigste foreldretyper, og ble født i 1994.

Initiativtaker var mekler John Meriwether, berømt som forgrunnsfigur hos Salomon Brothers på 1980-tallet, en gruppe kjent som "Masters of the Universe" og grundig portrettert i boka Liar's Poker ("løgners poker"). Meriwether sluttet i Salomon Brothers i 1991 i forbindelse med en skandale rundt falske bud der han og andre mistenkte – blant dem Salomon-sjefen John Gutfreund – unngikk påtale ved et oppgjør på kammerset.

Meriwethers idé med LTCM var å lage en investeringsfond der deltakere må binde seg til et minimumsinnskudd på ti millioner dollar i minst tre år, og nøye seg med minimal informasjon om hvordan pengene blir disponert. Wall Streets ufattbare normer fikk Meriwethers fortid til å tale til hans fordel. Dessuten satset han mye av sin personlige formue.

Den andre av LTCMs tre foreldretyper består av skikkelser som vanligvis assosieres med plettfri opptreden. En er tidligere viseformann i USAs sentralbank Federal Reserve, David Mullins. To andre er professorer i økonomi, Myron Scholes ved Stanford University og Robert Merton ved Harvard. Professorene er kjent for sitt samarbeid med Fischer Black som døde i 1995. Black og Scholes offentliggjorde i 1973 en formel for evaluering av aksjeopsjoner, som i følge det svenske vitenskapsakademiet brukes "hver dag av tusener av meklere og investorer til å evaluere aksjeopsjoner i markeder overalt i verden". Merton bidro med en ny utledning av formelen, og med en generalisering.

I fjor høst delte Scholes og Merton Nobel-prisen i økonomi. I sin begrunnelse skrev det svenske vitenskapsakademiet blant annet at "Black, Merton og Scholes la grunnlaget for den raske veksten av derivatmarkeder de siste ti årene."

Den tredje foreldretypen til LTCM er verdens respekterte bankvesen og øvrige finansverden, som lot seg rive med av den dristige kombinasjonen av vitenskap og intuisjon til å låne fondet det det trengte for å plassere sine veddemål, ofte i forholdet tretti dollar i lån for hver av fondets egne dollar.

LTCM handlet stort sett i statsobligasjoner - eller rettere sagt, plasserte kompliserte veddemål på hvordan de ville variere i verdi. Grunnlaget for driften var kompliserte datakjørte matematiske modeller som ble mer og mer uoversiktlige. Denne "svarte boksen" skulle kunne forutse kurs- og renteutviklingen, og følgelig gi LTCM det kunnskapsforspranget som skal til for å realisere gode gevinster med beskjeden egenkapital og klekkelige lån.

Det høres ut som en drøm. I dag, mandag, forteller svartboksen meg at obligasjon A vil falle med halvannen prosent i løpet av torsdag. Derfor selger jeg den til deg i dag, og får deg til å gå med på å vente til fredag før du får den. Torsdag låner jeg penger og kjøper obligasjonen til redusert pris. Fredag mottar jeg din utbetaling, nedbetaler lånet og sitter igjen med en pen gevinst. Gjør jeg dette tilstrekkelig mange ganger, blir jeg rik. Når oraklet er mitt, tilkommer meg også penger og ære.

Det gikk bra i nesten fire år. Gevinsten var 42,8 prosent i 1995, 40,8 prosent i 1996 og 17,1 prosent i 1997. På et tidspunkt i fjor ble 2,7 milliarder dollar tilbakeført investorene: Fondet var redd for å vokse for mye.

Så skar virkeligheten seg. LTCM hadde holdt seg unna Asia, men ikke Russland, og i sommer knelte den svarte boksen fullstendig. Tapene kom raskere enn startfasens gevinster. I løpet av august var fondets kapital halvert til 2,3 milliarder dollar. I forrige uke var det bare 600 millioner dollar igjen. Kremen av Wall Streets finansinstitusjoner fikk panikk. De regulerende myndigheter – som blåser i "hedge funds" som LTCM men må vise et visst ansvar for bankene – måtte ta et initiativ. De sammenkalte til et møte onsdag kveld og fikk formann David Komansky i Merrill Lynch til å hamre ut budskapet: Enten legges 3,5 milliarder dollar på bordet straks, ellers kollapser alt vi står for.

Bankene betalte. Det potensielle dragsuget ble anslått til 100 milliarder dollar, med katastrofale følger for markeder ikke bare i USA, men også i Europa. Dresdner Bank i Tyskland har varslet en avskrivning på 240 millioner mark. Sveitsiske UBS avskriver hele 950 millioner sveitsiske francs. I Danmark har LTCM tilstrekkelig med offentlige verdipapirer til at man fryktet for kronen hvis fondet skulle se seg nødt til å dumpe alt på markedet på én gang.

Feilslåtte matematiske modeller har altså tvunget amerikanske og europeiske banker til å punge ut 3,5 milliarder dollar for å redde en gruppe eliteinvestorer som har satt verdensøkonomien bokstavelig talt på spill, og som ikke hadde vett nok til å slutte mens leken var god.

Da aksjemarkedene falt sammen i oktober 1987, ble det pekt på at automatiserte datastyrte systemer for kjøp og salg, som kjøpte da kursen steg og solgte da kursen falt, var en vesentlig destabiliserende faktor. Dette ble analysert i nærmere detalj av rapporten til den såkalte Brady-kommisjonen. Blant bidragsyterne til denne rapporten var David Mullins, tidligere viseformann i Federal Reserve, nevnt ovenfor som initiativtaker til LTCM. Har han glemt sitt tidligere arbeid for mer stabile markeder, eller har han latt seg blende av muligheten til selv å bli rik?

I 1992 uttrykte amerikanske myndigheter frykt for at "hedge funds" kunne gjøre finansmarkeder ustabile. Noen dager før LCTM-skandalen ble kjent, inntok USAs sentralbanksjef Alan Greenspan et motsatt standpunkt, og forsikret kongressen at "hedge funds er sterkt regulert av de som låner ut pengene."

Jeg dør av latter.

Til toppen