Foranledningen var Riksnetts lansering av sin "Riksagent", en applikasjon som systematisk hentet ut nyhetsstoff fra utvalgte kilder - herunder digi: - på world-wide web og presenterte det mer eller mindre som sitt eget. Det skjedde for halvannen uke siden. Dagen etter lanseringen rettet Kanal 1/digi: ved undertegnede en henvendelse til Riksnett hvor vi ba om at dette måtte opphøre. Riksnett hadde ikke gjort noen avtale med Internett Kanal 1 om videredistribusjon av stoffet, og vi fant dette - kombinert med presentasjonsmåten - uakseptabelt, grensende til regelrett tyveri.
Til vår smule overraskelse avslo Riksnett å etterfølge vår anmodning. Selskapets daglige leder Rolf Larsen fastholdt sin rett til å hente ut titler fra sidene i digi: for deretter å presentere dem som stoff fra Riksagenten på egne web-sider.
Mandag instruerte vi derfor vår server om ikke å levere ut stoff til den maskinen hos Riksnett som kjørte agent-programvaren. Dermed ble det svært lite stoff igjen under "Datanyheter Norge", hvor vi var plassert. Drøyt 24 timer etter avstengningen tok Riksnett til vettet, og aksepterte våre krav om hvordan stoffet måtte presenteres.
Samtidig hevdet Trond Hovland, en av toppene i A-pressen og prosjektleder for selskapets internett-satsninger, at det ikke finnes originaler på internett. Han mente at så lenge det dreier seg om en bit-representasjon av stoff, så eksisterer det ingen original, hvilket gjør at opphavsrettslige regler ikke kan anvendes på ting som ligger på nett.
Det er interessant at en presumptivt intelligent person, som også er sterkt involvert i opphavsrettsspørsmål internt i A-pressen og i presseorganisasjonene, fremholder at arbeid nedlagt i eksempelvis digi: er fritt vilt fordi stoffet brutt ned til sine minste bestanddeler består av elektroniske signaler - bits. En avis minste bestanddeler er molekyler som danner papirfibre og trykksverte. Det er svært lite originalt over disse bestanddelene også, og ingen har copyright på dem, muligens med unntak av Vårherre. Hvor blir det av beskyttelsen til aviser og forfattere med et slikt resonnement? Hva med de elektroniske signalene - som riktignok fremdeles er analoge - som sendes ut til TV-seerne?
Riktignok modererte Hovland sine uttalelser noe da han fikk tenkt seg om. "Man måtte være idiot for å mene dette", uttalte han om sine opprinnelige meninger, som han nå benektet å ha ment. I virkeligheten mente han at det ikke finnes noen originale skjermbilder. Siden browsere gir brukeren mulighet for å endre utseendet på skjermbildet, så kan man ikke si at et gitt utseende på presentasjonen er en original, var hans resonnement nå. Hadde det amerikanske rettsvesenet visst dette tidligere, ville Hovland sikkert ha fått seg noen ekstraturer til USA for å vitne i en av de mange "look-and-feel" rettssakene som har vært derover. Som Apple og Lotus har skapt sin "look-and-feel" rundt operativmiljøer og regneark, forsøker nå Internett-utgivere å skape en "look-and-feel" rundt sine produkter. At de er foranderlige av brukeren er en del av forutsetningene som ligger til grunn ved utformingen av designet. DiGi:s produkt er mer enn artiklene, det er den totale sammenhengen av artikler, design og presentasjon.
Mine erfaringer fra forrige uke gir meg grunnlag for å si at det absolutt finnes originaler på internett. Hovland er nok en av de mest fremtredende. En annen er Øivind Robbestad, redaktør i "Nettguiden" og personlig eier av selskapet Printerworld. Dette er en person som har gjort det til et levebrød å skumme fløten av andres arbeid. Første gang jeg hadde med ham å gjøre var da han for noen år siden lanserte "Printerworld", en "avis" som på amatørmessig vis hadde plagiert den "look-and-feel" som bransjens største avis, Computerworld Norge, hadde. Printerworld var laget slik at leseren skulle villedes til å tro at dette var et produkt assossiert og kanskje utgitt av Computerworld. Drømmen var å surfe på toppen av denne avisens suksess. Det gikk ikke særlig bra, særlig lenge.
Nå har Robbestad fått Internett. Internett er jo som skapt for folk som ikke gidder å gjøre noe selv, men heller vil snylte på andres originale arbeid. Nettguiden er rendyrket snylting i så måte. Produktet består nesten utelukkende av utdrag fra andre kilder på nettet. Denne systematiserte kvasiredaksjonelle virksomheten kan muligens forsvares ut fra den såkalte "sitatretten" som gjelder i pressekretser, men det er høyst tvilsomt om sitatretten kan strekkes så langt som det gjøres her.
Robbestad er assossiert med Riksnett på en litt vag måte. Han hevder sin uavhengighet fra Riksnett, men har likevel tilgang til Riksnetts forside, som han åpenbart redigerer i tillegg til Nettguiden. På kameleonaktig manér fulgte hans produkt utviklingen i agentkrigen i begynnelsen av forrige uke. I løpet av det første døgnet publiserte han tre artikler om saken. Samtlige handlet om hvor dum redaktøren i Internett Kanal 1 var som ikke likte at man overtok stoffet redaksjonen hans produserer. Ingen kommentar ble noensinne innhentet fra meg, med unntak av en som slett ikke var gitt til Nettguiden, men som var hentet fra en e-mail oversendt daglig leder Rolf Larsen i Riksnett. Korrespondansen var ikke ment for offentligheten, så det var nokså overraskende å finne igjen utdrag av mine elektroniske brev i Nettguiden.
Da Riksnett kastet inn hansken tirsdag, kom det et brått væromslag også i Nettguiden. En fjerde artikkel ble publisert. Plutselig var det ikke så uhyrlig av Internett Kanal 1 å sloss for eiendomsretten til stoffet, tvertimot, man fikk et klart inntrykk av at dette var både riktig og nødvendig, og en rekke kommentarer var innhentet fra andre nettutgivere for å understøtte dette.
Samtidig begynte Robbestad en møysommelig omredigering av de tidligere artiklene han hadde skrevet. De verste delene av stoffet ble skrevet om eller fjernet i sin helhet, og utvalgte digi:kritiske kommentarer innhentet fra leserne ble også gjenstand for en revurdering fra redaktørens side.
Kameleonen Robbestad hadde skiftet farge i løpet av få timer.
Høyst originalt, spør du meg.
