Oslo Sporveier - en oase for informasjonsfrihet

Det finnes fristeder i et samfunn som ellers preges av informasjon i overflod. Min favoritt er Oslo Sporveier.

Hverdagen min er typisk for informasjonssamfunnet. Radionyheter og avis til frokost. 350 e-poster i innkurven innleder den formelle arbeidsdagen, før den raske gjennomgangen av aviser og nettsteder med påfølgende telefonrunde som er utgangspunktet for min egen nyhetsproduksjon.

Jeg hadde ikke fikset dette hvis jeg ikke hadde hatt anledning til å forfriske meg i Oslo Sporveiers tilnærmet informasjonsfrie oase to ganger hver dag.

På perrongen er tabellen overtagget og uleselig. Mørket gjør det for øvrig vanskelig å lese armbåndsuret. De offentlige klokkene viser bare korrekt tid to ganger i døgnet. De er analoge og står beroligende stille.

Fornemmelsen av forsinkelse er følgelig upresis. Den bygger på at de tre siste togene er gått i motsatt retning av dit jeg skal, og på rastløsheten i den stadig voksende folkemassen som står på samme perrong som jeg.

"Infofonene" som skulle skulle symbolisert Sporveiens innmeldelse i informasjonssamfunnet, ble uskadeliggjort for lenge siden da betydningen av en informasjonsfrihetens oase for kundene endelig begynte å gå opp for ledelsen. Den ene er forseglet, den andre står fortsatt med ledningen bar.

Fra tid til annen skurrer det i høyttalerne. De som står nærmest diskuterer hva som ble sagt. Gjaldt det et tog som skulle forlatt Vestli for en halv time siden, eller et som ennå ikke er kommet dit? Det spiller ingen rolle. Vi står ikke på Vestli. Vi står ikke engang ved linje fem. Vi smiler tilfreds. Informasjonsfriheten er bevart. Vi vet fortsatt ingenting.

Harrytypen ved min side griper mobilen. Vi som står rundt ham merker en skjelvende fornemmelse av angst. Skal idyllen brytes? Men Sporveien svikter oss ikke. Han ringer Trafikanten, og svaret er så betryggende som mulig. "Synes banen å være forsinket, sier De? Det vet vi ikke noe om. Det eneste vi får beskjed om, er når banen skulle gått. Jeg kan gjerne lese tabellen for Dem." Vi trekker et lettelsens sukk, og harrytypen ser på oss med ny innsikt. Hensikten med et sted som dette er nettopp å aldri vite.

På mer sentrale stasjoner er ikke informasjonsfriheten like fullkommen som i drabantbyen. Det hender for eksempel at meldinger over perrongenes høyttalere ikke overdøves av togførernes påminnelse om at dørene lukkes.

Taggingen har ikke nådd de fargerike tv-aktige skjermene som forteller når de ulike banene går - eller skulle gått. Her er desinformasjonen mer subtil. Sporveien er ikke entidig men flertidig. Skjermene følger en annen tid enn både togene og de øvrige perrongklokkene. Forskjellen er ikke stor, men den er vilkårlig og inkonsekvent. Hensikten er oppnådd: Du skal aldri vite...

Ved noen stasjoner der det går mange linjer, identifiseres toget som siger inn på stasjonen, av selvjusterende rulleplakater. Fortsatt er det sjelden at plakaten ruller kontinuerlig uten å stoppe på en konkret bane, men jeg trøster meg med at jeg opplever det stadig oftere.

Et historisk eksempel på angrep mot informasjonsfriheten, er forsøket på å merke vognene slik at det går an å se hvilken bane som er i ferd med å kjøre fra deg når du hopper over ungdommen der den sitter på de nederste trinnene i trappen ned til perrongen. Heldigvis er praksisen både inkonsekvent og upålitelig. I det siste er merkingens fravær supplert med en ny form for informasjonsfrihetens vern. Ved et tilfelle i forrige uke opplevde jeg at bane nummer fem var merket nummer fire - samtidig som at rulleplakaten kontinuerlig klasket opp alle Sporveiens tenkelige avganger. Det var en lykkens stund.

Oppslag før jula minnet om endringer i det som offisielt benevnes som "rutetilbudet". Det ble blant annet advart at det julaften kjøres lørdagsrute. Jeg var ikke slett ikke alene om å gå i baret og nyte perrongens svalende kuling og desemberregn i nærmere tjue minutter. Hvem fortjener en ekstra påminnelse om at lørdager drives etter prinsippet "ingen kvartersruter før halv ni om morgenen"?

Det er ennå ikke slik at det aldri er mulig å få vite noen ting som helst hos Oslo Sporveier. Men utviklingen går i riktig retning. Og for all del - ikke fortell dem om WAP. Oasen må vernes.

Og med dette ønsker digi.no sine lesere en god jul.

Til toppen