P2P og vår fremtidige Internett-kultur

Du har sikkert sett dem, den nye, troende generasjonen. På T-banen, på kafeer og utesteder, og på gatehjørner. De står der med bøyd hode og foldede hender uten en lyd og i dyp konsentrasjon som ved en bønn. Det er den nye generasjon ungdom - og eldre - som sender tekstmeldinger til hverandre.

Informasjonsteknologien er i sannhet revolusjonerende. Men vi oppdager ikke hvordan dette påvirker vår livsstil og vår kultur så tydelig som gjennom bruk av mobiltelefon og tekstmeldinger.

Snart kommer det mer.

Det er ingen farlig påstand å hevde at om 5 år vil mange - de fleste? - være mobile nerder i kontinuerlig kontakt med hverandre gjennom et trådløst, vandrede Internett-basert bredbånd.

Dette henleder tanken på den den nye teknologiske og sosiale kultdyrkelsen - p2p eller "peer-to-peer-databehandling" hvor "hver klient er en server", hvor hvert menneske kommuniserer direkte med hvilket helst annet menneske - i sann tro på det opprinnelige og grunnleggende bak Internett, nemlig innovasjon uten sentral styring.

Denne tanken er nå i ferd med ikke bare å endre livvstil og kulturform for mange. Den er også i ferd med å endre maktrelasjonene i betydelige bransjer.

    Les også:

Det begynte med musikkbransjen. Det fortsetter med filmindustrien. Den neste som står for fall er journalistikken og journalistene. Det siste er kanskje det mest spennende. Men la oss se på dem en for en.

Musikk-industrien

Shawn Fanning studerte ved Northeastern University. Han så at kameratene hadde problemer med å bytte musikkfiler som var kodet i det nye digitale formatet MP3. Han ga seg derfor selv oppgaven å lage et program som kunne finne MP3 filer på Internett, laste dem ned, og overføre dem til andre.

Det han gjorde var ikke teknologisk avansert - han satte ganske enkelt sammen noen konsepter som hadde svirret rundt på Internett en tid. Hovedsaken var å etablere en enormt stor, distribuert, database ved at hver enkelt bruker kunne avsette en liten del av sin lagringskapasitet på sin lokale disk for felles utnyttelse.

Fanning hoppet av universitetsstudiene og etablerte Napster i mai 1999 på et tidspunkt hvor dotcom-bølgen var i ferd med å ta av. Napster ble en enorm suksess, ikke bare pga. sin filoverføring, men fordi funksjonene i systemet gjorde det lett å finne musikkfiler. I tillegg ble det etablert nye funksjoner som "chatte"-kanaler og "instant messaging". Det ble med andre ord et "kommunistisk" system, en grunnholdning basert på at en skulle dele informasjon ("shareware"). På sitt meste hadde Napster 70 millioner brukere.

Flere av musikkartistene protestere med henvisning til copyright-reglene.

I desember 1999 stevnet den lokale varianten av Tono - RIAA (Recording Industry Association of America) - Napster for brudd på copyright-reglene. Dermed begynte en juridisk tvekamp, som førte til at Napster ble foreløpig stengt i juli 2000 i påvente av at de skulle klare å komme frem til et system for betaling til artistene. Det klarte de på slutten av året, men i mellomtiden hadde det dukket opp flere alternativer til Napster som f.eks. KaZaA. Napster gikk konkurs i juni 2002.

Det som var det konseptuelle og forretningsmessige ankepunktet mot Napster, var at det hadde etablert en sentral (distribuert) database som de hadde kontroll over. Det var nødvendig for å tjene penger, men det bryter med det desentraliserte systemet som P2P-konseptet innebærer.

Et annerledes konsept utgjorde Gnutella. Dette ble utviklet av Tom Pepper og Justin Frankel gjennom selskapet Nullsoft, som et totalt desentralisert system i 1997 for "freeeware" nedlasting av MP3-filer fra Internett. AOL kjøpte Nullsoft i 1999. Om AOL visste hva det gjorde er kanskje tvilsomt for Gnutella fikk utvikle seg ganske selvstendig etter hvert under slagordet om at "det var designet for å overleve en atomkrig... og en hel haug med jurister". Gnutella tok intet ansvar for det innhold som ble formidlet på denne måten - rett og slett fordi de eide ingen sentral database.

Filmindustrien

Dette konseptet smittet snart over på filmindustrien - som også leverer digitale produkter. Resultatet ble en helt ny arena for juridiske stridstemaer. Hollywood sluttet seg til musikk-industrien i sitt angrep mot fildelerne som stjal inntekter og copyright. Utviklingen - og utbredelsen - av bredbåndsteknologien så filmindustrien ville gjøre dette problemet stadig større og mer akutt i årene fremover.

Som et mottrekk mot dette angrepet har fildelerne forsøkt å rendyrke P2P-konseptet. De sier at det må oppfylle 3 kriterier:

- for det første at den enkelte må bidra med minst like mye som han bruker

- etterspørselen skal være anonymisert, men det skal også tilbudet: ingen skal vite hvor den enkelt fil ligger lagret

- den enkelte fil skal kunne brytes opp i sine enkelte bestandeler som distribueres enkeltvis over nettet.

Dette er åpenbart et forsøk på å unngå det som RIAA forsøker på - og som filmindustrien nå går etter - nemlig å gå til søksmål mot den enkelte bruker av piratkopierte musikkfiler. Teknologien kan i dag finne frem til den enkelte bruker, og verste fall kan en få dette opplyst av den enkelte tjenesteleverandør på Internett (ISP).

Så over til journalistikken. Hva hvis vi forfulgte denne logikken og så hvordan P2P kunne endre journalistikken og de store medieselskapene makt?

Journalistikken

Tilsynelatende har nyhetsformidling gjennomgått en banebrytende revolusjon det siste tiåret. Vi kan nå se og følge begivenhetene der og da de skjer. Det gir oss bedre og mer oppdatert informasjon; det "demokratiserer" nyhetsformidlingen.

Tror vi. For faktum er at det dreier oppmerksomheten over til de dramatiske hendelsene som skjer over en kort tidshorisont, og bort fra forståelsen av de underliggende grunner til konfliktene, og anledning til refleksjoner over årsaker. I tillegg styres denne nyhetsformidlingen nå i ennå større grad av kapitalkreftene.

Når vi i år også har opplevd en krig som juridisk sett er i strid med folkeretten og moralsk sett er basert på sammenstilling av løgner - noen kaller det uetterettelig etteretning - godt regissert av sentrale maktkrefter, herunder media, er det grunn til å spørre om ikke P2P-teknologien også bør ha en misjon innenfor journalistikken.

Kan vi tenke oss en fullstendig desentralisert og brukerstyrt nyhetsformidling uten begrensinger? Hva hvis hver og en av oss innførte P2P-teknologi i nyhetsformidlingen? Hver enkelt person formidlet direkte med lyd og bilder hva som hendte på rockekonserter, tur på byen, deltagelse i politiske møter, i demonstrasjoner mot helgens EU-toppmøte i Roma, og under høstens elgjakt, med egne, personlige kommentarer om hvordan vi opplevde det hele - sett fra vårt eget, lokale perspektiv. Alt i en kontinuerlig nyhetsstrøm. Hvordan ville dette endre ikke bare journalistikken, men også vårt verdensbilde og vår kultur- og menneskeforståelse? Og vår påvirkning av viktige politiske begivenheter?

Jeg er i hvert fall sikker på en ting:

Petter Nome forsøkte å sende e-post forut for Irak-krigen for å samle en opinion mot krigen. E-post er primitiv teknologi i forhold til P2P.

Petters forsøk var derfor bare begynnelsen.

(Jeg gjør gjerne leserne oppmerksom på viktig forskningsarbeid som Telenor FoU - som alltid har vært blant de fremste til å forske i konsekvenser av teknologi - gjør på dette området. Les derfor gjerne Rich Ling og Birgitte Yttri. "Hyper-Coordination via Mobile Phones in Norway", i "Perpetual Contact: Mobile Communication, Private Talk and Public Performance", utgitt av Cambridge University Press 2002 med Mark Aakhus og James Katz som redaktører. Rich Ling og Per Helmersen "It Must Be Necessary. It Has to Cover a Need: The Adoption of Mobile Telephony Among Pre-Adolescent and Adolescents", i "The Social Consequences of Mobile Telephony: The Proceedings from a Seminar About Society, Mobile Telephony and Children", Telenor FoU. Se også Connie Garfalk, "Kids on the Move", Telenor Xpress, 2001)

Til toppen