JUSS OG SAMFUNN

P4 uten Miles Davis

"Hvis P4 i sin nåværende fasong blir Norges største radiokanal, emigrerer jeg til Cuba", skriver en indignert Jon Michelet i sin mediekommentar. Michelet har vært på Lillehammer og konstaterer at jazzutvalget er ikke-eksisterende og musikken manipulert. Men tro på at Turid Birkeland inndrar radiolisensen fra en partikollega, det har han ikke.

Jon Michelet
27. mai 1997 - 17:02

Jeg satt i radiostudioet i P4s hovedkvarter på Lillehammer en tidlig morgen og ble spurt av den svenske programlederen Madeleine Cederstrøm om hvilke låter jeg ønsket spilt. Mitt svar var at jeg gjerne ville høre ei låt av Charlie Parker. P4 hadde ikke Parker. P4 hadde heller ikke John Coltrane i platearkivet sitt. "Neivel," sa jeg forundret, "la oss spelle litt Miles Davis, da, Madeleine."

P4 er en av nittitallets store mediesuksesser i Norge. Denne helprivate og helkommersielle radiokanalen er blitt en pengemaskin, et børsvidunder. En av eierne er Endre Røsjø, storinvestor med base i London og gammel skolekamerat av meg fra Ullern. Der husker jeg ham vandre rundt i skolegården med dollartegn i øynene. Han var en kapitalist in spe allerede i sin ungdoms vår. Mannen som driver verket er, kanskje noe mer overraskende, den tidligere lederen av Oslo Arbeiderparti, Svein Larsen.

Men det er antakelig bare sånne røde stabeiser som meg som undres over å finne en tidligere ledende sosialdemokrat som administrerende direktør for et knallkapitalistisk media-eventyr. Statsminister Thorbjørn Jagland sa jo i et tiltredelsesintervju at hans ønske er at alle nordmenn skal bli kapitalister - små eller store kapitalister.

P4 er levendegjøringen av det moderne, avideologiserte Arbeiderpartiets drøm om kverna i folkeeventyret som står på havets bunn (eller var det på Lillehammer?) og maler gull. Hvordan, og av hva gullet males, spiller liten rolle for de høye herrer.

Sterke signaler

Selv om nesten ingen reagerer på P4 som moderne politisk fenomen, må det da være noen som reagerer på musikken P4 sender ut over eteren? Personlig er jeg ingen ihuga P4-lytter. Kanalen sender ut så sterke (ulovlig sterke?) signaler at den overdøver NRKs kanaler. Derfor hender det at jeg får inn P4 i bilradioen uten å ha søkt. Og så sitter man der, motorveisløv, og lar seg dope ned av kanalens musikkskval.

Det er ikke bare det at musikken stort sett er av en type jeg ikke kan fordra - glætt rock, supersynth, norskpop og norsktopp - det er også noe gær'nt når det en sjelden gang spilles ei låt jeg liker. Har jeg forstått noe som helst av P4s musikalske policy, går den ut på at musikken skal gli inn av det ene øret og ut av det andre uten å møte motstand. Ålesleipt. Såpeglatt. Akkurat som muzak i et varehus.

P4 har et datastyrt platearkiv. Muligens er data-arkivet programmert slik at musikk som ikke "går rett hjem" ikke finnes der. Dette har jeg prøvd å spørre P4-medarbeidere om de gangene jeg har vært i studio for å uttale meg om et eller annet. Svarene jeg har fått har vært divergerende og nokså tåkete.

Sliper bort kantene

Det som er umotvistelig er at P4 også tukler med selve musikken kanalen har valgt ut. Det blir gjort noe datateknologisk fanteri med låter som er litt skarpe i klangene. Topp og bånn (diskant og bass, heter det vel) blir fjernet fra melodiene sånn at de skal bli mest mulig iørefallende. Er slikt juks lov? Har ikke melodienes opphavsmenn noen rett til å forhindre det?

Mitt ærend på Lillehammer var at jeg deltok på Sigrid Undset-festivalen. Jeg skulle være disckjockey under en litterær fest i kulturhuset Banken. Mitt mandat var å spille 1970-tallsmusikk, siden tema på festivalen og for en utstilling på Maihaugen var 1970-tallet. Det lå i lufta at jeg burde spille rock. Siden jeg ikke er noen varm tilhenger av rock, valgte jeg å spille kampsanger og jazz isteden. Noen festdeltakere ble dritforbanna, mens andre syntes mitt musikkvalg var meget smukt.

Morran etterpå skulle jeg altså bort til Madeleine i P4. Hun er et av de få gode kort P4 etter min mening har på handa. Derfor sa jeg ja da jeg ble spurt om å stille opp, selv om jeg ikke liker kanalen som helhet.

Aleine i studio kunne Madeleine hente opp hvilken låt hun ville på dataskjermen sin og få den avspilt direkte. Siden jeg hadde spilt jazz på festen, foreslo jeg jazzlåter.

Charlie Parker er ingen hvemsomhelst i dette århundres jazzmusikk. Clint Eastwood fant Parker verdig en helaftens spillefilm og sto som produsent for "Bird" som gikk sin seiersgang på kinoer over hele verden, også i Norge. Men P4 har altså ikke funnet Charlie "Bird" Parker verdig en plass i platearkivet. John Coltrane var en annen saksofonhøvding i jazzen for en generasjon siden. Han er antakelig for rå for P4.

Men Miles Davis? Heller ikke han, den milde, kule - en verdensstjerne som var blant oss inntil nylig - kan spilles i P4. Rett og slett fordi heller ikke han finnes i platearkivet.

Madeleine spilte Joe Cocker, som er en av de få rockerne jeg synes litt om. Men det var en merkelig Joe Cocker. For P4 hadde i sin uutgrunnelige visdom kastrert ham. Sørgmodig vandret jeg ut i det skarpe morgenlyset i OL-byens folketomme gater, ennå med lyden av en datamaskinelt gjella Joe Cocker i ørene.

Med lisens til å drepe

Hadde jeg vært kulturminister, ville jeg umiddelbart ha gitt P4 valget mellom å ruste opp platearkivet og slutte med muzakifiseringen - eller å få inndratt sin lisens. Et slikt tiltak venter jeg meg ikke fra Turid Birkeland. Hun gjør ikke sånt mot en partikamerat som er blitt konge på haugen. Antakelig lytter hun selv på P4 og digger hele greia.

Artikkelen fortsetter etter annonsen
annonse
Innovasjon Norge
På trappene til internasjonal suksess
På trappene til internasjonal suksess

Hvis P4 i sin nåværende fasong blir Norges største radiokanal, emigrerer jeg til Cuba. Hva er det med dette gilde landet vårt som gjør at vi på viktige kulturområder skakkjører og flatvalser det så forferdelig? Alt blir pannekake! Og etter pannekaka dilter gåseflokken.

Les mer om:
Del
Kommentarer:
Du kan kommentere under fullt navn eller med kallenavn. Bruk BankID for automatisk oppretting av brukerkonto.
Tekjobb
Se flere jobber
En tjeneste fra