Partisk blanding av lover og teknologi

Det er lov å kopiere beskyttet materiale til privat bruk. Ny teknologi er i ferd med å avskaffe denne retten. Kopibeskyttelse forsvares, mens programvare som knekker den, stemples ulovlig.

Det foregår en intens diskusjon blant innehavere av opphavsrett - les platebransjen - om hvordan man skal forholde seg til det faktum at alt som er lagret digitalt, lar seg kopiere uten tap av kvalitet. Det er fremmet forslag, i samarbeid med ledende IT-aktører som Intel og IBM, om ordninger som gjør det mulig å enten hindre enhver form for privat kopiering av en fil fra det mediet den opprinnelig er levert til, eller begrense tallet på kopieringer. Løsningen, kalt CPRM for Content Protection for Recordable Media, krever spesielle krypterings- og tellerutiner på mediet. Rutinene håndteres først av Internett-serveren som leverer innholdsfilen, dernest programvare som skal spille av innholdet. Det var en stund lagt opp til at CPRM skulle nedfelles i samtlige disker til vanlige PC-er, men det ser ut til å være avverget. CPRM, eller CPRM-liknende ordninger, skal begrenses til uttakbare medier, for eksempel den kommende enheten DataPlay, der 500 MB lagres kryptert og ikke viderekopierbart på en optisk skive på størrelse med en tjuekroning.

Kommersielt distribuert DVD-film er allerede kryptert på denne måten. Nå ser det ut til at en tilsvarende ordning vil kunne gjøres gjeldende for alle uttakbare digitale medier, og vi kan kanskje ikke føle oss helt sikre på å unngå at prinsippet om ikke-kopierbarhet også utvides til filer vi lagrer på en vanlig harddisk.

Uansett går den teknologiske utviklingen i retningen av å frata eller begrense brukeres grunnleggende rett til å ta private kopier. Praksisen å ta private kopier er ikke bare legitim, den er også beskyttet ved lov. Men det ser ikke ut til å hjelpe mot innehavere av opphavsrett som tar i bruk ny teknologi for å begrense en rettighet, i strid med loven.

Vanlige brukere bøyer seg. Mer avanserte brukere tyr til programmer av typen DeCSS, som gjør det mulig å omgå kopibeskyttelsen og framstille en eksakt kopi av den opprinnelige filen.

Det må de gjøre på tvers av jussen. Om loven ikke brukes til å beskytte retten til kopiering, så mobiliseres den mot de som framstiller og sprer programmer for å knekke ulovlig kopieringsbeskyttelse. Jussen forsvarer teknologi for å bryte ned brukerrettighetene, mens den kriminaliserer teknologi for å forsvare brukerrettighetene.

Ifølge krypteringseksperten Bruce Schneier (se Crypto-Gram datert 15. februar 2001) er det umulig å lage effektive ordninger av typen CPRM. Uansett hvor sterkt man krypterer en DVD-film, vil det alltid være mulig å framstille et program av typen DeCSS som knekker kopibeskyttelsen. Årsaken er at du ikke trenger krypteringsnøkkelen. Du lar avspillingsprogramvaren dekryptere innholdet på vanlig måte, og du fanger den dekrypterte datastrømmen på vei ut av PC-en. "Dette vil alltid være mulig", skriver Schneier. Det kan bare bli umulig dersom dekrypteringen skjer i skjermen eller i høyttalerne. Ellers er kjensgjerningen den at enheter som kan spilles av i en datamaskin, før eller siden vil få en kopierer i form av programvare fra Internett-undergrunnen.

Dette forklarer platebransjens aggressivitet mot "DVD-Jon" og mot alle som har bidratt til å spre DeCSS-programmet. Det gjelder å skape en tradisjon for at er kriminelt å bruke teknologi til å kopiere beskyttet materiale, selv om lover beskytter retten til å ta kopier.

Den som vil skape respekt for lovbeskyttet opphavsrett, taper selv respekt dersom man ikke samtidig opprettholder respekten for brukernes rettigheter.

Til toppen