Her er artiklene til Nina fra 1999 og 2000:
Anledningen var fusjonen Katalysator Media, altså at digi.no, Din Side, iMarkedet og Propaganda har slått seg sammen. Og alle de gamle bransjestørrelsene var der: Bernhard Steen (med gitar), Jørn Lyseggen, Pål Leveraas, Øystein Kvistad ... og det var bare de jeg klinte med. (- Neida, det er ikke sant, jeg skulle bare se om du fulgte med. Skjønt hvem vet ... det var veldig mye gratis øl i omløp ...)
Uansett var det et svært gledelig gjensyn mellom gamle bransjekumpaner. Selv tilbrakte jeg de første timene i en eneste lang serie gledeshyl påfulgt av tette omfavnelser og "så supert å se deg!" og "lenge siden sist!" De uunngåelige spørsmålene om "hva driver du med nå?" ble besvart i varierende vage ordelag (mange frilans-konsulenter, og mange som endelig har fått tid til å sette pris på dypere ting i livet - faktisk begge deler ganske smart, spør du meg!), og den åpne baren ble naturligvis hyppig besøkt.
Selvfølgelig - gamle ringrever som vi er - rakk vi å leke kortleken en hel del også. Du vet, der hvor man bytter visittkort og blir enige om å ringe hverandre for å gjøre en kjempedeal dagen etter. (For mitt eget vedkommende pleier dette å resultere i en lommebok full av visittkort, og en fullstendig blank hukommelse på hvem som var hvem. Det har vært mandager der jeg har prøvd å gjøre business med han-på-femogtyve-som-var-så-kjekk og har bedt satte direktører på en intim tête-a-tête. Faktisk har begge deler av og til fungert utmerket også - de sier jo at det hender lykken er bedre enn forstanden.)
Moro var det uansett. Det var simpelthen stinn brakke - folk sto mer oppå enn ved siden av hverandre, noe som faktisk av og til kan være ganske hyggelig. Vertskapet disket opp med et overflødighetshorn av mat og drikke, selv om jeg lar meg fortelle at langt fra alle de tilstedeværende hadde invitasjon og navnelapp. (Dere vet hvordan bransjen er når ryktene brer seg - vi var alle sultne på et party.)
Skjønt når jeg tenker meg om, så kanskje fraværet av navnelapper heller skyldtes at enkelte hadde erfaring nok til å ta skiltene sine av etter hvert som kvelden skred fram. Det hender jo det er en fordel å opptre inkognito, i hvert fall når det begynner å bli sent.
De som sådan følte seg trygge, fikk antagelig et støkk i formiddag da vertskapet sendte ut link til webvideo fra kvelden. Selv har jeg ikke turt å se på den enda. Jeg har en teori om at det er noen ting det er best å ikke vite.
Men jeg tok meg en tur oppom Mølleparken rundt lunsjtid i dag, med en liten blomst og et takkekort. Jeg syns det var det minste jeg kunne gjøre, etter at administrerende direktør Tor Andersen lot meg redde den gatecrashende punkeren han holdt på å kaste ut inn igjen, ved å hardnakket påstå at gutten var min personlige gjest. Jeg så det vitende smilet ditt, Tor, og jeg vet at du visste like godt som meg at jeg aldri hadde sett ham før. Så jeg tillater meg å ta din belevne imøtekommenhet og umiddelbare gjestfrihet som et personlig kompliment!
Derfor: Til vertskapet, nok en gang takk for en minneverdig fest. Det var lenge siden sist, og dette trengte vi alle sammen! Og til meddeltagerne, det var deilig å se dere igjen, alle som en! La oss håpe det ikke blir like lenge til neste gang!
Og til slutt, til deg med den lilla hanekammen: - Mail meg da, hvis du leser dette. Sånn siden du ikke hadde visittkort, mener jeg ...
