PR-krigen personvernet taper

Datatilsynet er jo satt til å verne vår person. Hvorfor fremstår de alltid som "the bad guys"?

Datatilsynet har vært i gang siden 1. januar 1980. Tilsynet ble opprettet for å vokte enkeltmenneskets rett til et privatliv i et stadig mer lettovervåket samfunn. Man så at fremveksten av datateknologi gjorde det enklere å samle inn og sammenstille opplysninger om enkeltindivider og grupper av individer, og bruke eller misbruke denne kunnskapen i kommersiell eller politisk hensikt.

Det høres jo flott ut, og vi må vel alle være takknemlige for at det finnes et slikt organ, - en statlig bestaltet "Robin Hood" organisasjon som beskytter oss vanlige folk mot overgrep fra myndighetene.

Men den gang ei.

Hvis Datatilsynet er Robin Hood (selv om Tarzan kanskje kunne passet like bra, for i Datatilsynet er jo som kjent Apenes konge ... ;-D), så er dagens sheriff av Nottingham sjefen i Økokrim, Inger Marie Sunde.

Og sheriffen vinner slag etter slag, godt hjulpet av media.

Senest i dag skriver Aftenposten om hvor slemme Datatilsynet er som avkrever Bredbåndsfabrikken en forklaring på at de vil samle inn navn på brukere av en Internett-kafé. På Datatilsynets eget nettsted får saken denne presentasjonen:

Bredbåndsfabrikken registrerer brukere av Internett-kafé
Datatilsynet har fått opplysning om at Bredbåndsfabrikken har pålagt en Internett-kafé å registrere alle kafeens Internettbrukere og rapportere dette videre til Bredbåndsfabrikken. Denne innsamlingen og lagringen av personopplysninger er regulert av personopplysningsloven, og krever rettslig grunnlag. I tillegg stilles det i loven en rekke krav når det gjelder informasjonssikkerhet, internkontroll og rett til innsyn.

Din og min første innskytelse her er klar: Takk for tilsynet, Tilsyn. I alle dager, skal man begynne å legitimere seg når man går på kafé nå da? Hvor skal dette ende? Hva skal vi gjøre når trådløse soner vokser frem? Snart er dessuten alle kaféer med respekt for seg selv Internett-kaféer. Det er direkte skrekkelig at noen i det hele tatt tenker tanken på å ta navneopptak ved inntreden i et offentlig område. Takk og pris at vi har Tilsynet til å fange opp slike uhumskheter.

Men Aftenposten ser det ikke slik. For siden en promille eller to blant oss har avvikende seksuelle tilbøyeligheter, og en annen promille er uærlige, stiller saken seg helt annerledes. I Aftenposten heter det seg således at:

Nettkaféene fristed for datakriminelle
Politiet frykter at pedofile og datakriminelle opererer fra Internettkaféene. Men krav om legitimasjon stoppes av Datatilsynet.

Saken er underbygget med uttalelser fra sheriffen av Nottingham, som dessuten får lattermild støtte fra en kollega i Sverige: "Får dere ikke lov å registrere internettbrukere? Så fint for dem som vil gjøre databrekk, da, humrer etterforsker Anders Ahlqvist ved avdelingen for IT-kriminalitet ved Rikskriminalpolisen i Stockholm."

Din og min innskytelse her er like klar: Hva i h... er det dette Tilsynet driver med? Skal datakriminelle og pedofile få herje fritt? Hvordan kan en statlig institusjon bruke tid og krefter på å forsvare slike nedrige utskudd i samfunnet? Vi blir jo dessuten gjort til latter av alle på den internasjonale arena. Stakkars politiet som i tillegg til å måtte vade seg gjennom et internett nedlesset av pornografi og nedrighet er nødt til å sloss mot denne, denne ... fy, jeg finner ikke ord.

1-0 til sheriffen av Nottingham.

Saken er ikke enestående. Gang på gang og i sak etter sak får vi inntrykk av at Tilsynets forsøk på å verne oss egentlig er et fordekt forsøk på å beskytte pedofile og kriminelle. På dette feltet taper Datatilsynet jevnt og trutt i PR-krigen.

Nesten mer bekymringsfullt er det å registrere et et inntrykk jeg har av at de fleste av oss egentlig gir blanke i om vi overvåkes eller ikke. I Japan, som vi kanskje har oppfattet som en nasjon av servile, lydige og autoritetstro tjenere, er det i disse dager landsomfattende protester mot et forsøk på å innføre et unikt personnummer for hver enkelt. Man frykter personvernkonsekvensene av et slikt system, som vi har hatt så lenge de fleste kan huske, og som ingen en gang diskuterer lenger.

Her i frihetens fremste forpost rykker presse og kringkasting mannsterke ut med skrekkbilder av et nett fullt av pedofile og kredittkortsvindlere så snart Inger Marie Sunde kremter. Vi lar oss glade og fornøyde overvåke av utallige kameraer utplassert langs de fleste veier i landet, og vi fotograferes og filmes på hvert hjørne.

Alt i alt er personvernet på sterkt vikende front, selv om vi var blant de første i verden til å se problemene komme.

Hva gikk galt?

Til toppen