Praha, globaliseringen og Den Nye Økonomien

Javisst er vi tregere enn amerikanerne. Men når vi europeere kommer etter, kommer vi sterkt, og til en brøkdel av prisen Onkel Sam måtte betale. Slik reflekterte Arild Haraldsen om globaliseringen og den nye økonomien på en parkbenk i Praha i september.

Praha i september.

Praktfullt sommervær, sittende i Petrin-parken med en Budvar (orginalen til Budweiser), slentrende over Karlsbroen, inn i Stare Mesto-området for å finne en av mange Frans Kafka-kaféer. Jeg opplevde Praha på sitt beste. Bare en uke etterpå skulle Praha bli åstedet for opptøyer, vannkanoner og slagsmål. Bakgrunnen? Verdens Handelsorganisasjon hadde sitt møte for å drive gjennom ytterligere tiltak i globaliseringens ånd. Demonstrantene mente de fattiges lands gjeldskrise måtte løses først. Kanskje. Men globaliseringen og Den Nye Økonomien er kanskje ikke noen ulempe for Den Tredje Verden?

Definisjonen på Den Nye Økonomien er sterk økonomisk vekst, men samtidig med lav inflasjon og lav arbeidsledighet.

USA er blitt selve symbolet på "Den nye økonomien". Siden 1995 har USA hatt en økonomisk vekst på 4,2 prosent, og har samtidig holdt arbeidsledighet og inflasjon nede på et historisk lavt nivå. I samme periode har Europa hatt en økonomisk vekst på mindre enn 2 prosent. Samtidig har Europa slitt med høy arbeidsledighet, og en mye høyere inflasjon. "Det koker i økonomien" - det å dempe etterspørselspresset for å unngå inflasjon og dermed renteøkninger - er jo noe vi kjenner igjen fra vår egen dagsaktuelle politiske debatt.

Men USA har altså klart det. Hvordan? Clinton (og spesielt Gore i disse dager) peker på sin økonomiske politikk som årsak. Andre vil peke på sentralbanksjef Alan Greenspans finanspolitikk som hovedårsak. Årsakene er klart meget sammensatte, men det er allikevel en faktor som forklarer mer enn andre: størrelsen på IT-sektoren, og det faktum at amerikanske bedrifter investerer 20 prosent mer i IT i forhold til brutto nasjonalprodukt enn for eksempel Tyskland.

Vil dette vedvare? Neppe. Europa vil komme sterkt etter i løpet av få år. Da vil effekten av Den Nye Økonomien på europeiske bedrifter bli langt sterkere. Europeiske bedrifter er jevnt over langt mindre produktive enn amerikanske. En av grunnene er at amerikanske bedrifter er langt flinkere til å bruke Internett til både å effektivisere innkjøp, men også lagerstyring og vareproduksjon, produktutvikling og kundeservice, enn europeiske. B2B er langt mer utbredt i USA enn i Europa. Men når europeiske firmaer (snart) kommer etter vil de ha flere fordeler:

De vil kunne investere nøyaktig det samme som amerikanerne gjorde for syv år siden til en tidel av investeringssummen, og unngå alle de feilene amerikanske bedrifter har gjort. Europeiske firmaer kan derfor foreta IT-investeringer til lavere pris, og med større sikkerhet for godt resultat. (Økonomer har regnet ut at B2B-investeringer i samme omfang som i USA vil ha en direkte effekt på økningen i brutto nasjonalprodukt på mellom 0,2 prosent til 0,8 prosent per år).

I tillegg har Europa noen fordeler som USA ikke har: Vi er som kjent lenger fremme når det gjelder mobilkommunikasjon enn amerikanerne. Vi har også - kanskje ikke fullt så kjent - langt bedre utdannelsessystem enn USA. USA har riktignok eliteskoler som er bedre enn tilsvarende europeiske; men det gjennomsnittlige utdannelsesnivået er lavere.

Men Europa har også noen ulemper. Europa har et mye mer regulert og mindre fleksibelt arbeidsmarked enn USA. Det er mye vanskeligere å flytte arbeidskraft fra ett marked til et annet, fra en region til en annen, til tross for EU's frie flyt av arbeidskraft. Risikovillig kapital er heller ikke så risikovillig i Europa som i USA. Det kan ta ti ganger så lang tid og med fire ganger så høye kostnader å starte et nytt selskap i Europa enn i USA. USA har også lavere priser på aksess-nettet, og dermed billigere Internett-bruk enn europeiske land.

De politiske beslutninger som må tas for at Europa skal gå inn i Den Nye Økonomien er derfor å de-regulere arbeidsmarkedet enda mer, slippe konkurranse til på aksess-nettet slik at vi får lavere priser på Internett-bruken, og bedre vilkårene for risikokapital og bedriftsetablering.

Men hva med Den Tredje Verden, som ikke har så høyt utdannelsessystem, som ikke har så stor tetthet av Internett- eller mobil-utbredelse, som ikke har en stor IT-industri? Og som derfor ikke har samme mulighet for investeringer og kjøpekraft for å ta i bruk den nye teknologien?

Det har alltid vært en arbeidsfordeling mellom de rike og fattige landene hvor de fattige landene har stått for råvareproduksjon (sterkt utsatt for prisvariasjoner og små marginer), og den rike verden som har stått for foredling og økt verdiskapning. Internett vil jo presse prisene på de varene en kjøper. Det vil i sin tid bety press på råvareprisene. Siden det er land i Den Tredje Verden som produserer råvarer, vil de komme enda dårligere ut enn tidligere. Gapet mellom den rike og den fattige verden vil altså øke?

Riktignok har den fattige verden mindre kapital og teknologi bak seg enn den rike verden. (1/8 av USA i gjennomsnitt). Men de har samme fordel som Europa: de kan importere teknologi og produksjonsmetoder som først er blitt utprøvd i den rike verden, men da til lavere kostnader. OECD har ment å påvise at utviklingslandene kan øke sin produktivitet to ganger så hurtig som de rike landene ved å kopiere teknologi og produksjonsmetoder.

Men det viktigste - også i forhold til Europa - er at utviklingslandene kan hoppe over mange steg i utviklingsprosessen: Europa må slite med å tyne ut mer kapasitet i kobberledninger i mange år fremover (i form av ISDN, ADSL, etc), mens utviklingslandene kan investere direkte i fiberoptiske kabler eller radiokommunikasjon.

Med lavere kommunikasjonskostnader vil det være mer interessant for bedrifter i den rike verden å flytte produksjonen til utviklingslandene. Programmering, service via call centre, flybestillinger, alt dette er eksempler på aktiviteter som allerede er flyttet fra den rike verden til utviklingslandene. Internett virker også andre veien: det skaper et mye større marked også for utviklingslandenes produkter. Utdanningsmessig kan de fattige landene få direkte tilgang til de fremste universiteter og utdanningstilbud via satelitter - finansiert av Verdensbanken,.

Men det er en lang vei å gå: teleprisene i de fleste afrikanske land er 15 ganger større sammenlignet med USA, målt i forhold til gjennomsnittlig årsinntekt. Det er derfor å forvente at utviklingen vil skape større forskjeller mellom landene i den fattige verden, og ikke bare mindre forskjeller mellom den fattige og rike delen av verden: Afrika har ikke den nødvendige sosiale struktur, Syd-Amerika har ikke det nødvendige utdannelsesnivå, mens Asia har alt dette i tillegg til selv å ha en betydelig IT-industri.

Det vil også være et spørsmål om prioriteringer: bygge opp en nasjonal IT-industri? utvikle utdanningssystemet? oppfinne teknologi? eller satse på anvendelse av teknologi? Det hjelper ikke å bygge opp verdens største software-senter i Bangalore, når India som sådan ikke har noen vel utbygget infrastruktur, når teleprisene er høye, og når bruken av Internett er lav. En får ikke spredning av kompetanse i India på den måten; bare eksport av faglært arbeidskraft.

Internett bidrar til å skape en global produksjon og et globalt finansmarked. De politiske beslutninger Verdens Handelsorganisasjon må treffe er å oppmuntre til åpne markeder. Det er på den måten Den Tredje Verden kan nyte godt av Den Nye Økonomien. Den undertrykkelse av de tidligere kolonier som fant sted på 1900-tallet hadde jo sin årsak i det stikk motsatte, nemlig handelshindringer og kontroll med kapitalen.

+Kildereferanser og krediteringer

Til toppen