PÅ SOTTESENG: Intel sier de vil fortsette å produsere Itanium så lenge noen vil kjøpe den. Men med HP ut av kundelistene har prosessoren neppe noen stor fremtid

Prosessorfremtiden som aldri ble

Nå har selv HP forlatt sitt eget prosessorbarn Itanium og i stedet valgt arkitekturen den var ment å erstatte.

HP annonserte nylig at deres nye servere Superdome X og Nonstop X vil være utstyrt med Intel Xeon-prosessorer og ikke det som en gang var fremtidens prosessor, Itanium.

Det markerer nok slutten på en snart 20 års ferd i elektronikkens motbakke.

Vi har snakket med Martin Ringel. Han jobbet i HP den gangen man mente at Itanium var løsningen på utfordringene datidens prosessorer hadde.

— Teknologien bak ideen til det som ble til Itanium er fra 1970-tallet, men ble omfavnet av HP på 1990-tallet. De hadde sin HP-RISC prosessor, men slet med å få mer enn rundt halvannen instruksjon utført per klokkesyklus. Det var jo på en tid hvor antall transistorer var begrenset i forhold til i dag og styreelektronikk, cache-hukommelse og andre ting som kunne få fart på sakene måte konkurrere om plassen. I dag har vi strukturer på 14 nanometer og kan gjøre nesten alt vi vil selv om vi fremdeles sliter med de samme fundamentale utfordringene. Den gangen var strukturene på rundt 180 nanometer. Da var det interessant å se på om vi kunne behandle veldig lange ord samtidig og øke ytelsen på den måten. VLIW - Very Long Instruction Word og EPIC var født. Både HP og Digital kjøpte hver sin del av et selskap som drev med denne teknologien – Multiflow Computer - og det var starten på Itanium, sier Ringel.

Var der i starten: Martin Ringel var i HP og jobbet med den Itanium­teknologien som skulle bli den store 64-bits prosessoren til Intel.
Var der i starten: Martin Ringel var i HP og jobbet med den Itanium­teknologien som skulle bli den store 64-bits prosessoren til Intel. Bilde: ORV

Trengte noe nytt

For å komme ut av instruksjonsknipa satset HP på VLIW. Men det var ikke enkelt. For å få plass til alt som skulle inn på brikken, og effektivisere den ble mye av kompilatorjobben som var vanlig å kjøre på prosessoren, flyttet ut til programvaren. Det var en stor utfordring og en av oppgavene Ringel ble satt til.

Men HP skjønte også at de ikke maktet å dra det nye teknologilasset alene. Derfor fikk de med seg Intel på laget. Intel mente at de trengte noe nytt. X86-arkitekturen var gammel og når man skulle ta spranget fra 32 til 64 biters arkitektur var det et bra tidspunkt å introdusere noe nytt. De fikk med seg både Sun og IBM på dette.

Slapping

Etter mange utsettelser og forsinkelser kom den første Itaniumprosessoren på markedet. Den imponerte ingen. Markedet likte heller ikke at hverken operativsystem og programvare måtte skrives om for å tilpasses Itanium, men så store som Intel var så begynte jobben likevel.

Den første utgaven hadde to kompromisser innebygget. Det var bygget inn kompatibilitet for både HP RISC og X86 for at både HP og Intel skulle få en enklere overgang fra sine daværende prosessorgenerasjoner. Problemet med slik emulering er at det tok verdifull plass på det tilgjengelige silisiumet og prosessoren ble ikke sprekere av det.

Skudd for baugen

– Det første skuddet for Itaniumbaugen kom da AMD lanserte en 64 bits versjon av X86. Markedet jublet. AMD hadde allerede en arkitektur som var mer effektiv enn Intels egen. Ikke lenge etter kom de også med flerkjerneteknologi. Da var det helt klart at Intel måtte svare og utvide sin X86-prosessor til 64 bit. Dermed var Itaniums fremtid som den store 64-bit høyende plattformen til Intel en saga blott. Det var Andy Grove som var sjef i Intel den gangen. Hans valgspråk var at «Bare de paranoide overlever». Han kunne selvfølgelig ikke se på at kjerneforretningen ble spist opp av AMD. Da var det bare å skyve «fremtiden» i bakgrunnen og konsentrere seg om det kundene ville ha. Fra da var det Xeon som gjaldt, sier Ringel.

Intel

Men AMD var ikke alene om å ta knekken på Itanium.

Ytelsen ble aldri det den skulle ha vært. Det prosessoren var god på var pålitelighet, oppetid og servicetilgjengelighet. Alle gode egenskaper i høyende, men ikke nok.

– Det andre store skuddet for Itaniums baug kom fra Oracle. Da de annonserte at de ikke lenger ville utvikle for Itanium eksploderte uvennskapet mellom HP og Oracle. Omtrent 50 prosent av HPs salg var avhengig av Oracles database-programvare, sier Ringel.

Selger Intanium så lenge noen vil ha, sier Intels teknologiekspert, Jan Östling
Selger Intanium så lenge noen vil ha, sier Intels teknologiekspert, Jan Östling Bilde: Harald Brombach

Det kan vel ikke stikkes under en stol at HPs salg av Itaniummaskiner ikke har vært rosenrødt siden Oracles programvarestøtte forsvant. Når HP nå også har forlatt plattformen er det vel svært tvilsomt om Intel ser noe poeng i å fortsette utviklingen.

– Så lenge noen vil kjøpe Itanium så kommer vi til å levere. Hvor lenge det vil skje vet ikke jeg, Det kan ta lang tid å løfte noe fra en arkitektur til en annen. Og produksjonsvolum er jo en faktor, sier Intels teknologiekspert, Jan Östling.

Trenger noe helt nytt

– Jeg mener vi ennå ikke har løst en del av de fundamentale utfordringene prosessorene står overfor. X86 er utviklet til et fantastisk nivå, men løser ikke det jeg kaller von Neuman-knipen. Det er for mange flaskehalser i det over 60 år gamle konseptet. Kanskje det er på tide å tenke prosessoren helt på nytt, og langt mer radikalt enn Itanium tok sikte på. IBMs forsøk på å etterlikne hjernen i silisium kan være en av veiene å gå, sier Ringel.

Til toppen