Push - et idiotisk konsept

Lyttet du til hva de ekspertene snakket om for ganske nøyaktig ett år siden, fikk du inntrykk av at 1997 ville bli året da Nettet ble til TV gjennom såkalt push-teknologi. Det skjedde ikke - ganske enkelt fordi push er et idiotisk konsept, skriver Øystein Kvistad i dagens kommentar.

Konseptet er "la oss kopiere en haug med data ned på din harddisk, håpe i det lengste at du vil se på noe av det, og at det er dette du vil ha". De færreste har stilt spørsmål ved at det i hovedsak var folk som verken hadde fletta peiling på Nettet eller TV, som var mest oppglødde over hele push-idéen og som markedsførte den mest aktivt.

I utallige markedsføringsframstøt forrige vinter ble websider til "kanaler", bannerannonser ble "Internet commercials" og brukerne sluttet å surfe og begynte i stedet å "tune seg inn" på bestemte nettsteder. Og typisk nok foretrekker pioneren på push-området, PointCast Incorporated, å kalle seg "a cyberspace broadcasting company".

For mindre enn 11 måneder siden var en gjengs oppfatning at push nærmest over natta ville mutere verdensveven til fjernsyn.

Ikke siden Sokrates sa at "naturen gjør ingen sprang", har noen tatt så feil. I Sokrates tilfelle gikk det over 2000 år før den hollandske botaniker Hugo de Vries (1848-1935) i Die Mutationstheorie (1900) fastslo at utviklingen ofte foregår ved plutselige, ofte gjennomgripende forandringer - altså mutasjoner.

Men det dumme med mutasjoner er at de er så uforutsigbare. Så gikk det da heller ikke helt som planlagt for dem som spådde webens snarlige mutering til fjernsyn.

Ikke for dét - intensjonen med push var forsåvidt god nok: Idéen var å spare tid for nettbrukerne ved automatisk å overføre børsnyheter, sportsresultater og annen informasjon i glinsende multimediaformater slik at folk selv ikke lenger behøvde å surfe nettet manuelt.

Men i de fleste tilfeller gjorde push relativt lite for å lette Internettets overflod av informasjon. Push-programmene hadde for svake funksjoner for personlig tilpasning, og dermed ble det vanskelig å filtrere ut relevant informasjon. Samtidig gjorde man den feilen å lage programmer som krevde alt for mye båndbredde: Push-programmene fungerte elendig over oppringte samband, som de fleste på nettet fremdeles bruker, og spiste enorme mengder båndbredde på dedikerte bedriftsnett. Frustrasjonen hjemsøkte systemadministratorer verden over, og til slutt blokkerte mange av dem alt som kunne smake av push-produkter.

Nå er ikke bildet entydig negativt. Noen programvareselskaper innså tidlig at businessmarkedet var mer modent for push enn konsumentmarkedet. En ting er at bedrifter har den dedikerte nettkapasiteten som kan gjøre push nyttig. De har dessuten bruk for verktøy som kan akselerere beslutningsprosesser - eksempelvis bestilling av nytt kontorutstyr. Push har vist seg å fungere i slike sammenhenger. Det skal heller ikke stikkes under stol at det finnes bedrifter som har hatt nytte av push-programmer som PointCast i sin interne bedriftskommunikasjon. Annonsører elsker dessuten at de nå kan nå folk på sine arbeidsplasser og på det verktøyet de bruker mesteparten av sin tid foran.

Dette til tross, push vil ikke fungere for folk flest så lenge de ikke har muligheten til i tilstrekkelig grad å skreddersy sitt push-program til å filtrere bort irrelevante data.

Problemet melder seg med en gang du ønsker å abonnere på presis informasjon, for eksempel nyheter som bare inneholder ordet "Netscape", eller økonomiske resultater for en bestemt gruppe selskaper. I dag finnes det ikke et eneste push-program med et grensesnitt som er intelligent nok til å gjøre dette på en skikkelig måte.

Enhver GSM-abonnent som har prøvd push via mobiltelefonen skjønner godt hva jeg snakker om. Jeg har selv abonnert på en slik tjeneste, men fant fort ut at den var fullstendig ubrukelig. Mobiloperatøren hadde det tydeligvis for seg at "hadde jeg bedt om å få nyheter, så skulle jeg jammen få nyheter". Da jeg en dag ble ringt opp tre-fire ganger i løpet av lunsjen, bare for å motta værmeldingen for Tromsø, pollenvarsel for helt andre himmelstrøk enn der jeg befant meg, og en eller annen ikke-nyhet fra P4, logget jeg av varslingstjenesten for godt.

Det ble rett og slett for mye informasjon, den var i hovedsak irrelevant for mitt profesjonelle behov, og jeg kunne ikke selv styre tidspunktet for når jeg eventuelt ville motta (den unødvendige) informasjonen.

Akkurat det samme er tilfelle for push på Internett. Dagens pushløsninger - nyhetstitler, børstickere og sportsresultater - er definitivt ikke verdt kostnaden som kreves for å tilby det til brukerne. Ikke bare øker push mengden av informasjon en nettavis sender ut til sine brukere, den øker også båndbreddebehovet som kreves for å levere denne informasjonen. Og som ikke det er nok: Avisen kan heller ikke være sikker på at brukerne faktisk legger merke til informasjonen som sendes ut til dem.

For det er ikke bare sleivkjeftet tullball når folk uttrykker at "jo, PointCast er en ålreit skjermsparer". Mange oppfatter det slik, nettopp fordi push-programmet er aktiv på skjermen når brukeren ikke er det.

Fremtiden til push vil derfor ikke ligge i løsninger som PointCast, men i spesialiserte applikasjoner som baserer seg på automatisert informasjonsoppdatering i sanntid, og applikasjoner som stiller helt andre krav til nøyaktighet i utvelgelse av det eieren av klienten vurderer som interessant. Og da snakker vi strengt tatt ikke lenger om push, men en variant av automatisert pull-teknologi som gir deg det du ber om, og når du ber om det.

Dagens push er mer å sammenlikne med et fjernsyn som slår seg på i tide og utide og skifter kanaler når apparatet selv finner det for godt.

Vil du gi fra deg fjernkontrollen?

Til toppen