Nesten.
For det er dessverre slik at den bransjen jeg selv jobber i ikke ser ut til å være på bedringens vei etter et gradvis forfall det siste året eller så. Det er godt mulig at noen vil påstå at jeg åpenbart har havnet i en slags moralistisk 30-årskrise, det får så være, men er det ikke slik at det tross alt var en flik av anstendighet i norsk journalistikk for 12 måneder siden, et anstrøk av anstendighet som nå er så godt som dunstet vekk?
Jeg synes definitivt det. Det er min uærbødige påstand at det norske mediebildet på kort tid er blitt ettertrykkelig forflatet - en forflatning som i første rekke kan tilskrives en amerikanisering, for ikke å si anglofisering av norsk journalistikk, i kjølvannet av president Bill Clintons seksuelle eskapader i det som vittige tunger har omtalt som det orale rom i Det hvite hus i Washington.
Det er blitt slik at enkelte aviser får en til å undre seg over hva redaktøren har refusert. Presseetikk er blitt det vittigste ordet som finnes.
Eller for å si som Hans Bendix: - Folket har den pressen det fortjener. Og det kan det ikke være tjent med.
Nå lar jeg meg verken overraske eller opphisse av Akersgata-tabloidenes detaljerte oppslag om Monica Lewinskys ni tilfeller av munnsex med USAs president. Ei heller at TV2 - som jo har kapret mange av dyneløfterne fra de nevnte aviser - direktesender storjury-avhøret av Clinton, påklistret en dobbeltmoralsk advarsel om at innholdet ikke egner seg for mindreårige.
Det er nå en gang slik at medier som blir laget på grunnlag av leserundersøkelser, lider av en representativ gjennomsnittslamming.
Men hva er det som gjør at kikkermentaliteten så til de grader griper om seg, og at det som så fint kalles kildekritikk ikke lenger synes å være så viktig, heller ikke for den ærverdige tanta i Akersgata, Aftenposten, og ei heller for statskringkasteren NRK?
Felles for de fleste norske avis- og etermediekommentatorer er at de er sterkt kritiske til Kenneth Starrs detaljrike pornoroman til noen titalls millioner dollar, men ikke før de samme kommentatorers medier i dagevis først har fått - unnskyld ordbruken - melket Clintons "sexapader" med frøken Lewinsky i detalj.
Og med det majestetiske "Vi" - som ifølge Mark Twain bare er forbeholdt konger, redaktører og folk med bendelorm - får kritikerne kommentere med anonym og dobbeltmoralsk tyngde så mye de bare vil. For alle vil vi jo gjerne rette oss etter mennesker som er oss moralsk overlegne. Problemet er bare å finne dem.
Men er dette forfallet i norsk journalistikk egentlig så ille, kan du spørre - handler ikke dette bare om én sak, om Bill Clintons avanserte sigarleker så å si?
Nei, det bare begynner der. Med overskrifter dobbelt så store som hendelsen, synliggjør norske medier daglig at det har skjedd en holdningsendring. Det brukes fordundre meg tid, penger - store ressurser - på å fortelle at Vår Staude og hundre av hennes kolleger i TV 2 i Bergen i begynnelsen av september "fikk trøbbel med magen etter at hun kom hjem fra jobb torsdag kveld".
- Meksikansk dag i kantina var en dårlig idé, oppsummerer TV2 informasjonssjef Rune Indrøy, som vi heldigvis blir fortalt selv var blant dem som ble rammet.
Og flere oppslag følger: Aqua-Lene med puppen i været og cowboy-hatten på snei, Celina Midelfart og Donald Trump har spilt golf "men er bare gode venner", sterilisert ble far på ny, og stakkars Tore Strømøy er ikke i stand til å forhandle frem en bedre personlig lønnsavtale med NRK - whatever og who cares.
Men redaksjonelle prioriteringer er en ting. Noe annet er det at det i dag - av landets mest fremstående politiske journalister - stilles spørsmål som i beste fall kan karakteriseres som dumme, spørsmål som åpenbart er uttrykk for redusert redaksjonelt gangsyn i verste engelske tabloidtradisjon. Jeg skal ikke kjede deg med mange eksempler, men nøyer meg med å konstatere at TV2s Pål T. Jørgensen er like fintfølende som en fôrhøster. Hans spørsmål til Kjell Magne Bondevik på statsministerens pressekonferanse sist torsdag om hvor sannsynlig Bondevik mente det var at han ville få tilbakefall sa i grunnen mer enn nok. Også en statsminister har krav på et ordinært taushetsbelagt lege/klient-forhold.
Det er sånt som fikk Oscar Wilde til å uttale at moderne journalistikk rettferdiggjør sin egen eksistens ved det store darwinistiske prinsipp om at det mest tarvelige overlever.
Og Dusteforbundet får en velkommen anledning til å slå fast at fjernsynet aldri vil kunne erstatte avisene helt. I lengden vil det bli alt for dyrt å drepe fluer med fjernsynsapparatet.
Ha en god dag.
