Det skriftlige vitnemålet til Harris er lagt ut på nettet av USAs justisdepartement, mens Microsoft har lagt ut både motargumenter og andre innvendinger på sitt nettsted (se pekere i høyre marg).
Intuit er et amerikansk programvarehus med ett hovedprodukt: Programmet Quicken for styring av privatøkonomi. Microsoft prøvde å overta Intuit i 1994, men trakk frieriet trass i et "ja" fra Intuit, av frykt for at myndighetene kunne betrakte overtakelsen som et brudd på antitrust-lovgivningen. I dag har Microsoft sitt eget produkt i denne nisjen, Microsoft Money. Styrken i markedet er som to mot en i Intuits favør.
Harris vil antakelig slippe fram i rettssalen allerede i dag, når saken tas opp igjen etter jul- og nyttårshøytiden. Hans skriftlige vitnemål konsentrerer seg om forholdet mellom Windows og Internett. Han peker på at Windows er det punktet som både applikasjonsutviklere og tilbydere av innhold og tjenester på Internett må passere for å nå sine kunder. På den andre siden er Windows også det punktet som de fleste databrukerne må gjennom for å få tilgang til dataprodukter, datatjenester, Internett og alle former for elektronisk handel. Han betegner derfor Windows som et "strupepunkt" (choke point) og sammenlikner det med en summetone - noe du må ha hvis du skal få gjort det du må gjøre.
Derav følger det ganske naturlig at selv om Microsoft har lykkes i å lage den mest populære summetonen, må selskapet hindres fra å gjøre det all videre forretningslogikk skulle tilsi, å bruke summetonen, punktet som alle må gjennom, til å erobre helt andre markeder. Harris peker på hvordan åpningssiden til Windows kan brukes til å fremme ikke bare bestemte applikasjoner, men også bestemte nettsteder og deres innhold og tjenester.
Han antyder to typer løsninger. Den ene er at Microsoft splittes i flere selskaper, for eksempel for henholdsvis operativsystemer, applikasjoner og Internett-tjenester. Den andre er prinsippet om operativsystemets nøytralitet.
I materialet som er offentliggjort, er Harris forholdsvis uklar om begge disse løsningstypene. Han sier minst om det mange har sett på som mest sannsynlig dersom myndighetene vinner saken, nemlig en oppdeling av Microsoft og et forbud mot å vise større åpenhet overfor "baby-Microsoft-ene" enn overfor konkurrentene. Dessverre er også utlegningen om nøytralitetsprinsippet ganske mangelfullt. Den begrenser seg stort sett til å peke på hensikten: Å hindre at ett konkurrerende produkt favoriseres i forhold til andre. Et sted presiserer han at både operativsystem, nettleser og åpningsside - særlig fordi de to siste kan betraktes som utvidelser av selve operativsystemet - må være nøytrale med tanke på både applikasjoner og Internett-basert innhold og tjenester.
På sitt nettsted leverer Microsoft et motinnlegg som må karakteriseres som uvanlig sterkt, selv når man tar i betraktning det høye støynivået som generelt preger rettssaken:
Microsoft mener at vitnemålet til Harris består hovedsakelig av irrelevante spekulasjoner, og at hensikten er å få hjelp fra myndighetene til å oppnå et fullstendig monopol på markedet for programvare knyttet til personlig økonomi. Harris' redegjørelser for det som skjedde i 1994 avvises kontant, i likhet med det han sier om at Microsoft brukte sin makt til å hindre et samarbeid mellom Intuit og Netscape - dette beskrives i stedet som at Intuit valgte Internet Explorer fordi det er et bedre verktøy enn Navigator. Nøytralitetsprinsippet stemples som et "irrelevant konsept" som Harris har funnet på helt på egen hånd. Microsoft kommer til slutt med en lang redegjørelse for hvilke av Harris' påstander som retten må stryke fra hans vitnemål. Tas dette til følge, blir det bare et fåtall igjen av dokumentets 47 sider.
