Riddere med digitalt verktøy

Den lovende journalisten fikk anledning til å lage fiktive artikler i to og et halvt år før oppegående sjeler i en ekstern webredaksjon lurte på hva som egentlig foregikk. Det er svært sunt hvis utviklingen av et nytt medium kan røske opp i tradisjonelle journalistkulturer der kameraderi og egotripper er sentrale elementer i hverdagen.

Sommerens helter i amerikansk journalistikk er webredaksjonen i økonomimagasinet Forbes. Sommerens skurker er de tre uansvarlige redaktørene i bladet The New Republic som slapp gjennom 27 mer eller mindre falske artikler fra en fremadstormende, 25-årig journalist.

Ansvarlig redaktør for Forbes Digital Tool, Kambiz Foroohar, stusset da han så historien i den respekterte publikasjonen The New Republic (TNR). "Hack Heaven" inneholdt en beskrivelse av en 15-årig hacker som presset ledelsen i programvarefirmaet Jukt Micronics for penger, pornomagasiner og biler. Historien var for fantastisk til å være sann.

Etter å ha sjekket saken i én dag mente Digital Tool å ha samlet nok bevis for at dette bare var oppspinn og kontaktet ansvarlig redaktør Charles Lane i TNR (etter først å ha prøvd artikkelforfatter Stephen Glass uten hell). Webredaksjonen etterlyste kildene i artikkelen. Ut på ettermiddagen returnerte Lane med telefonnummeret til Jukt Micronics, programvarefirmaet i artikkelen.

Redaksjonen i Digital Tool stusset om mulig enda mer, for på det tidspunkt hadde de allerede konkludert med at firmaet ikke eksisterte. De ringte og fikk en telefonsvarer. De sjekket videre og fant ut at nummeret tilhørte en mobiltelefon.

Dermed begynte snøballen å rulle. En rekke telefonkonferanser ble avholdt mellom redaktørene i de to publikasjonene, inkludert forfatter Glass. Men til tross for at det begynte å brenne under føttene på de ansvarlige i The New Republic, offentliggjorde ikke redaksjonen i Digital Tool sine opplysninger i en artikkel på web.

I ettertid har redaktør Foroohar i Forbes Digital Tool innrømmet at de var for forsiktige; de var redde for at dette egentlig var en sammensvergelse for å henge ut en dyktig journalist. De ville ikke være enda en bidragsyter i revolverjournalistikken og publiserte saken etter at en pressemelding gikk ut fra The New Republic, fem dager etter at webredaksjonen hadde satt i gang undersøkelsene sine:

Meldingen meddelte at Stephen Glass hadde fått sparken. Men ikke at ansvarlig redaktør Charles Lane selv tok sin hatt og gikk. For Lane mente at han hadde tatt ansvar og gjort jobben sin når han først hadde fått nyss om de ureglementerte forholdene. Sammen med journalisten hadde de dratt til Maryland der en angivelig hacker-konferanse hadde funnet sted.

Ifølge Lane hadde journalisten i detalj beskrevet hvor han hadde sittet og hvem han hadde snakket med. Først etter å ha presset journalisten med at det fantes loggføringer og videoopptak over hvem som hadde beveget seg inn i bygningen, brøt han sammen og innrømmet at hele saken var diktet opp.

Da startet Lane "Operation Broken Glass" i redaksjonen.

Undersøkelsen viste at av de 41 artiklene som Glass hadde skrevet fra 25. desember 1995 til 18. mai 1998 var minst 27 helt eller delvis fabrikkert. Han hadde fått lov til å herje fritt under tre ansvarlige redaktører, uten at de hadde vært i nærheten av å mistenke ham for falskneri.

Riktignok hadde den forrige redaktøren, Michael Kelly, stilt spørsmålstegn ved artikkelen som beskrev et besøk til den kjente menigheten "First Church of George Herbert Walker Bush Christ", der de troende skal ha ment at tidligere president George Bush var reinkarnasjonen av Jesus.

Kelly sier i et intervju med Columbia Journalism Review: "Tanken har streifet meg at jeg er en fordømt idiot".

Problemet for The New Republic var bare at det var trykket så mange ville historier, som virket som de holdt vann, at den onde sirkelen bare fortsatte å snurre. Ikke ble det tatt hensyn til de mange rasende leserbrevene som kom i kjølvannet av artiklene, ikke de hemmelige kildene, de obskure organisasjonene eller de ville scenene som ble beskrevet.

Alt ble godtatt, ikke minst fordi det ville vært for godt til å være sant at dette ikke var sant.

Dessuten hadde man jo fakta-sjekkerne.

De fleste amerikanske publikasjoner med respekt for seg selv har dedikerte sjekkere, hvis eneste oppgave er å korrigere artiklene for faktafeil. The New Republic var intet unntak, men unnskylder seg med at både faktasjekkerne og desken ser etter feil, ikke systematisk lureri uten grobunn i journalistikken.

Tidligere redaktør Kelly mener at den delen av virksomheten var underbemannet, selv om det i hans periode i magasinet var tre sjekkere ansatt på full tid.

Det ironiske er at Stephen Glass selv startet sin karriere i TNR med å sjekke andre journalisters artikler. Og kanskje nettopp derfor skjønte han hvordan han skulle greie å sno seg rundt disse.

Han leverte artiklene sent, noe som la tidspress på fakta-avdelingen. Dessuten opprettet han et sinnrikt system med falske fakser, brevhoder, notater, telefonsvarere og folk som faktisk ringte inn for å gi inntrykk av at de omtalte bedriftene eksisterte.

I forbindelse med artikkelen Hack Heaven og firmaet Jukt Micronics hadde han til og med laget en falsk hjemmeside med internettpresentasjon og lånt brorens mobiltelefonnummer. Dessuten hadde han naturligvis opprettet falske e-post-adresser for alle sine kilder.

Den skandaløse saken føyer seg inn i rekken av saker i en bedrøvelig sommer for amerikansk mediebransje: I Boston Globe ble en spaltist avskjediget fordi hun hadde sitert fiktive personer. I Cincinnati Enquirer fikk en journalist sparken etter å ha skaffet seg ulovlig tilgang og stjålet informasjon fra en database hos bananselskapet Chiquita.

Det største og mest omtalte tilfellet er gigantene CNN og Time Magazines retrett i en sak hvor amerikanske myndigheter ble beskyldt for å ha brukt nervegass mot egne desertører i Laos på 70-tallet. Tre medarbeidere måtte gå etter historien, men hevder fortsatt at saken er sann og at problemet heller var unnfallenhet og påtrykk fra maktpersoner som Henry Kissinger og Colin Powell.

CNNs egne undersøkelser konkluderer, etter å ha sjekket kildebruk og metoder, at det ikke var nok hold i saken til å kunne offentliggjøres.

Bare så synd at dette ble gjort i etterkant og ikke i forkant.

For er det noe journalister og og media generelt trenger i disse turbo-tider, er det aksept for at det faktisk blir gjort en grundig jobb i forbindelse med viktige saker. Og at det er sant det som kommer fram.

De fire nevnte tilfellene styrker ikke akkurat opinionens tillit til at det er sannheten som publiseres.

Som selvutnevnte vaktbikkjer og beskyttere av den lille mann flykter journalistene i flokk fra en forblåst topp til en annen - uten å stoppe opp for å finne ut hva som egentlig er bra eller dårlig ved hva man gjør. Flokken beskytter hverandre hvis noen blir angrepet og egoene blåser seg større og større til de når sprekkeferdig tilstand.

Mistilliten til mediene (som forøvrig alltid har vært der, historisk sett) er like mye grunnet i at mediene sjelden innrømmer feil som blir gjort. I mange tilfeller blir de dysset ned og gjemt, og sjelden får de store konsekvenser.

Men i de amerikanske tilfellene fikk sakene konsekvenser. Og det kan vi lære av, vi som jobber i media.

Kanskje må det en ny kultur til for at vi skal innse dette? Med nye digitale medier som Internett legges grunnlaget for, å bygge opp slike selvkritiske organisasjoner som både ser innover i egen redaksjon, men også skjeler sidelengs til konkurrenter og andre medieaktører.

Internettet er jo i seg selv et verktøy der man lett kan sjekke fakta i saker som skal publiseres. Og klarer man å bygge opp journalist-staber som benytter seg aktivt av dette, både for egnes og andres del, er man på vei.

Vaktbisk-posisjonen må like mye gjelde egen stand, som blir en større og større maktfaktor i dagens informasjonssamfunn, som de myndigheter og det etablissement man har satt seg som mål å holde i tømme.

Til toppen