SDSL - et godt alternativ for private

Etter snart to uker med SDSL fra Catch Communications er digitodays tester svært fornøyd. Rask levering og god service er inntrykket så langt.

Etter å ha flyttet fra det stort sett ganske stabile kabelmodemet mitt i Oslo, var overgangen til modem og etter hvert ISDN direkte trist. Men for et års tid siden fantes det ikke andre alternativer i min egentlige hjemby, Moss. I løpet av året som, gikk og med stadig sjekking på ADSL-sidene til NextGenTel og Telenor, har det etter hvert dukket opp to leverandører som kan tilby Internett-aksess til mossinger med en pris private kan ha råd til. Det ene er en trådløs løsning fra Wireless Access Network (WAN), den andre en SDSL-løsning fra Catch Communications og DataGuard.

Løsningen fra WAN dekker foreløpig ikke det området jeg bor i, med trådløse løsninger er man jo stort sett ganske avhengige av fri sikt. Men i utgangspunktet synes jeg også at 750 kroner for en stakkars 256 kbps-løsning er i drøyeste laget. WAN har selvsagt raskere løsninger, men disse er rett og slett for dyre for meg, i hvert fall i forhold til hva jeg ville få igjen for det.

En sjekk på Catch Communications' SDSL-sider fortalte meg derimot nylig at min telefonsentral faktisk var oppdatert til å kunne håndtere SDSL. Catch leverer 1 Mbps-linjer for en knapp tusenlapp i måneden, samt 3300 for monteringen. Det er selvsagt mye i forhold til de omkring 400 jeg betalte for chello, men alternative var å vente. Og å vente, det var jeg lei av.

SDSL har en fordel i forhold til ADSL, som Telenor og NextGenTel leverer, nemlig at hastigheten ut fra brukeren er like høy som hastigheten inn til brukeren. ADSL har betydelig lavere uthastighet enn innhastighet. Hvor viktig dette er, avhenger av hva brukeren benytter linjen til, men skal man jobbe over nettet eller sette opp en liten webserver, er ikke høy uthastighet å forakte.

Jeg bestilte abonnementet i slutten av juni og dro rett på ferie. Tre til fem ukers leveringstid, var informasjonen som sto på Catch' SDSL-sider. Men allerede dagen jeg kom hjem, det vil si ti dager senere, lå brevet i postkassen om at montøren kunne komme neste dag. Noen timer senere ringte montøren for å avtale tid.

Catch outsourcer selve monteringen til forskjellige lokale telemontører.

Montøren kom til omtrent avtalt tid og gikk i gang med å lete etter koblingsboksen. Jeg bor omtrent midt på et rekkehus og koblingsboksen befinner seg i den enden som var lengst bort. Til hver leilighet går det én kobberkabel, noe som i utgangspunktet hadde vært tilstrekkelig, hvis man ikke hadde hatt behov for telefon/ISDN i tillegg. Løsningen måtte derfor være å trekke opp en ny kobberkabel fra koblingsboksen og bort til min leilighet. Dette er snakk om en strekning på over 25 meter. Det ville ikke bli billig! Hvem skulle betale? Jeg hadde jo bestilt SDSL, fått en pris som inkluderte montering. Det sto ingenting i kontrakten om at jeg også måtte ha tilstrekkelig med kabler til rådighet.

Montøren dro igjen for å sjekke. En stund senere ringte han tilbake og fortalte at Telenor skulle betale. Han forklarte det med at Telenor er forpliktet til å levere/betale det som trengs av kabler helt fra/til kundens vegg.

Riktignok har jeg lest en litt annen historie på nyhetsgruppen no.it.tjenester.nettilbydere, en digresjon kanskje, men en litt artig en. Så bær over med meg:

På nyhetsgruppen var snakk om en kar som bodde over 6500 meter fra nærmeste sentral. Han var på mange måter i samme situasjon som meg, men hadde i tillegg betydelig lengre vei til sentralen, noe som i det hele tatt gjorde det usikkert om han ville kunne få SDSL. xDSL-løsninger har som kjent en begrensing når det gjelder avstand.

Uansett, han fikk overtalt Catch til likevel å prøve. Men problemet var selvsagt at han kun hadde én linje fra sentralen til hjemmet sitt, og den benyttet han til ISDN. Telenor hevdet at det ikke var mer kobber igjen i nettet, så da strandet forsøket likevel. Men så fikk han greie på at Telenor har leveringsplikt på ISDN. Etter mye om og men med Telenor, uten å få noen god forklaring på hvorfor ISDN kunne leveres, men ikke en kobberkabel for annet bruk, bestilte vedkommet et nytt ISDN-abonnement i tillegg til det gamle. Da dette etter en ukes tid var på plass, sa han det opp igjen og ga beskjed til Catch at kabel nå var på plass. Selv med over seks kilometers avstand til sentralen får han 1 Mbps-tilgang til Internett. Han prøvde først med 2 Mbps, det gikk ikke. Men selv 1 Mbps bør være tilstrekkelig for det fleste hjemmebrukerne, i hvert fall inntil videre.

Tilbake til min egen installasjon: Tre dager senere kom montøren tilbake og la opp kabelen, satte opp en Ethernet-lignende kontakt på veggen der jeg ønsket den. Så var det bare å koble til det vesle modemet, på størrelse med en vanlig diskettstasjon, og dytte inn de rette TCP/IP-dataene i PC-en. Til min overraskelse fikk jeg fast IP-adresse. Det sto det ingenting om i kontrakten, men er selvsagt som en bonus å regne.

Siden den tid har det gått mange megabytes fram og tilbake mellom maskinparken hjemme og det store Internettet. Nedetiden har så langt jeg har sett vært null, uten at jeg har sjekket hvert femte minutt døgnet rundt. Testperioden er selvsagt for kort til at man skal dra de altfor store slutninger av dette, men så langt lover det godt.

Skal jeg si noe negativt om Catch Communications' SDSL-tilbud, må det være installasjonsprisen. Jeg tror ikke det er vanskeligere å montere SDSL enn ADSL, og ADSL-tilbyderne tar langt mindre for denne jobben. Verken Telenor og NextGenTel tar over tusenlappen når bindingstiden er like langt som hos Catch Communications, det vil si ett år (deretter tre måneders oppsigelsestid).

Og når det gjelder bindingstiden: Utbyggingstakten er i dag så laber at ganske trygt kan binde seg for det neste året. Men deretter tror jeg at konkurransen mange steder blir såpass mye tøffere at Catch må sette ned både bindingstid og priser for å være et godt alternativ.

Til toppen