Selvavslørende i boken til Carly Fiorina

Carly Fiorina har skrevet en bok om sin tid som leder av HP. Den avslører henne selv.

Carly Fiorina har skrevet en bok om sin tid som leder av HP. Den inneholder ingen avsløringer om HP. Men den er til gjengjeld meget selvavslørende.

Carly Fiorina har hatt en utrolig karriere fra å være sentralborddame og resepsjonist, til å lede ett av verdens største IT-firmaer. Hun var den første kvinnen som ledet ett av USAs 20 største firmaer. Da hun fikk sparken som leder av HP i februar 2005, lovet hun umiddelbart å skrive en bok om sine opplevelser. Boken foreligger nå. Det er blitt en selvbiografi hvor tiden i HP bare utgjør en tredjedel.

Her har forlaget sviktet som rådgiver. Ikke fordi boken er dårlig skrevet, men hun burde blitt advart mot den selvutleveringen hun gjør gjennom denne boken. Hun fremstiller seg selv som den hvite ridder alltid på topp av situasjonene, vet bedre enn andre, og tør stå på standpunkter der andre svikter. Hun legger ikke fingrene imellom når det gjelder å karakterisere andre; slik fremstår hun også som smålig. Fremstillingen av hva som skjedde i HP fremstår også som totalt uten troverdighet.

Boken ble imøtesett med stor spenning fordi det kunne stilles en rekke grunnleggende spørsmål om bakgrunnen til at hun fikk sparken:

  • Umiddelbart etter at Carly Fiorina fikk sparken, begynte oppgangen for HP. Aksjekursen steg, lønnsomheten gikk opp, og HP har nå gått forbi Dell som markedsleder av salg av PC-er. Men hadde ikke denne oppgangen kommet uansett? Høster ikke den nye HP-sjefen Mike Hurd, der Carly Fiorina sådde? Har ikke den nye ledelsen ufortjent fått æren for det Carly skapte?
  • Er ikke behandlingen av Carly et resultat av det faktum at hun er kvinne? En mann ville vel neppe fått samme behandling? Viser ikke Carlys historie at kvinner har problemer med å slå seg igjennom i en mannsdominert forretningsverden, og at kvinner har vanskeligere for å få gjennomslag enn menn rett og slett på grunn av kjønnsdiskriminerende holdninger?

Carly tar ikke et slikt analytisk utgangspunkt i sin bok (boken søker bare å fortelle hva som skjedde, og er i liten grad analyserende på hvorfor ting skjedde). Men ingen som leser boken er i tvil om Carlys svar på disse spørsmålene: Hun har æren for de gode resultatene HP har fått, og hun har gjennom et helt yrkesmessig liv blitt motarbeidet på grunn av sitt kjønn.

Finner vi troverdige argumenter for dette i boken?

La meg først ta kjønnsproblematikken. Det er ingen tvil om at hun har opplevd holdninger i sin yrkesmessige karriere som er klart kjønnsdiskriminerende og nedlatende.

Men for en leser stilles det noen kritiske spørsmål:

Det ene er hvordan hun har taklet denne situasjonen. En episode blir nok en klassiker: Da hun var ansatt i AT&T skulle en større kunde ha et møte. Kunden foretrakk normalt å ha kundemøter på en strippebar. Carlys sjef – som hadde hovedkontakten med kunden – synes ikke det var naturlig, eller særlig hyggelig for henne, at hun deltok i akkurat det møtet. Men Carly insisterte på å bli med. Resultatet var, som hun selv sier, at hun oppnådde den respekt som hun var ute etter. Men motforestillingen kommer fort fra en leser: Hvorfor prøve å oppnå respekt på mennenes egne premisser? Flere kvinner har oppnådd respekt nettopp fordi de flytter «kjønnskampen» over på kvinnens egne premisser.

Dette reiser det andre spørsmålet: Klarer Carly å skille mellom kjønnskamp og personlighetstrekk? Hun fremstår i hele boken som ekstremt konfliktorientert og sta. En slik personlighet vil uansett pådra seg motbør – uansett om en er leder for et IT-firma eller president i USA, og uavhengig av kjønn.

Men det er klart – kvinner har vanskeligere for å hevde seg i forretningslivet, særlig i USA. Men at hennes erfaringer bidrar til å forklare noe mer om hvorfor det er slik er tvilsomt.

La meg derfor gå over til hennes beskrivelse av hva som skjedde i HP:

Da Carly ble ansatt var HP kjennetegnet av en meget fragmentert organisasjonsmessig struktur hvor ingen av enhetene samarbeidet med hverandre eller fremsto som felles overfor kundene. Samtidig var «The HP Way» (slik gjorde vi det i gamle dager) blitt en vesentlig hindring for omstilling og nytenkning.

Carly går løs på oppgaven med ett mål for øye – totalt å endre hele organisasjonen, hun blir styrets endringsagent. Side opp og side ned skriver hun om prosesser, strukturer, verdier, belønningsstrukturer, og så videre i ren konsulentstil og full av floskler. De ansatte har kommentert dette ved å peke på at hun skapte en matriseorganisasjon som knapt ingen hadde oversikt over uten henne selv (og det var kanskje meningen?), og som kraftig utvannet lederansvaret i organisasjonen.

Men for en utenforstående er det mest slående at hun ikke beskriver hvorfor hun endret organisasjonen, hva ville hun oppnå? Det finnes ikke ett ord i hele denne beskrivelsen om strategi, marked, produkter. Hun har bare vage antydninger om at HP måtte fremstå som ett selskap, at tjenestesalg var viktig, og at systemintegrator var ønskelig rolle. Men hva som ligger i dette, hvilke muligheter og fortrinn HP hadde i forhold til konkurrentene for å realisere noe slikt, nevnes ikke med ett ord.

Så var det oppkjøpet av Compaq. Det var ikke Carlys idé. Hun forteller at et styremedlem en dag kom til henne og fortalte at styret hadde funnet ut at det var en god idé å kjøpe Compaq, og ba henne ta en telefon til Mike Capellas (sjefen i Compaq) og innlede forhandlinger med sikte på oppkjøp. Carly hadde sine betenkeligheter, tok til motmæle, påpekte at en måtte foreta en grundig analyse og vurdering først, og at det for øvrig ikke var nødvendig å ringe til Capellas for han ville sikkert ringe selv.

Dette er omtrent alt hun forteller om forløpet til fusjonen med Compaq. Historien har ingen troverdighet. Hvem kan tro at styret i et stort amerikansk selskap, på en løs og tilfeldig måte kaster frem en slik tanke, og bare overlater til administrerende direktør (som ikke var kjent med planene på forhånd), om bare å ta en telefon og sette i gang.

Historien er typisk for hele hennes fremstilling i boken av seg selv. Hun spiller hele tiden en hovedrolle, hun vet bedre enn andre hvordan ting skal gjøres, og personene rundt henne fremstår som latterlige og rent ut dumme.

Carly bringer ikke inn noe nytt om oppkjøpsprosessen med Compaq. Men hun bringer til torgs noe nytt i forbindelse med at hun fikk sparken.

Dette kom helt uventet på henne sier hun, selv om hun innrømmer at hun skjønte noe var på gang. Hun fremholder også at hun fremdeles ikke vet hvorfor styret sparket henne – hun fikk aldri noen begrunnelse. Hun har derfor sin egen teori om bakgrunnen: Det var ingen saklig grunn for å få sparken, det var kun en personlig sak, og hennes kjønn spilte inn her – kvinnelige ledere behandles annerledes enn mannlige.

Helt uventet kom nok ikke beskjeden om at hun hadde fått sparken. Hun forteller i boken at hun leste opp et langt skriv til styret i det møtet som ga henne sparken. Skrivet gjengir hun i sin helhet i boken. Det er en klar forsvarstale og begrunnelse for at hun ikke skulle avsettes. Hun kan heller ikke være ukjent med hvorfor hun skal sparkes. I skrivet hennes fremgår det helt klart at styret hadde bedt henne gjentatte ganger om at hun skulle ansette en mer operativ leder som kunne fungere internt, og at den operative linjelederen på sikt skulle kunne erstatte henne som toppsjef.

Dette skriver hun altså selv. En undres: evner hun ikke engang å lese hva hun selv skriver. Carly Fiorina fikk sparken fordi hun ikke leverte de resultater hun hele tiden lovet styret, fordi hun ikke fulgte styrets pålegg om å ansette en mer operativ leder, og fordi hennes lederstil skapte mer uro enn harmoni i HP. Som ett av styremedlemmene, Tom Perkins, senere uttalte – for styret i HP dreide deg seg om kunder, vekst, markedsandel og lønnsomhet. Carly Fiorina var ikke lenger rett person på rett sted.

Boken har tittelen Tough Choices – tøffe valg. Den burde het Tough Lessons: Den viser at Carly har liten evne til å lytte til andre, og å lære av egne feil. Det er den tøffe lærdommen hun ikke trekker av sin forretningsmessige karriere.

Til toppen