Senterpartiet: 'Breibainn' neppe nok for Enoksen

Senterpartiets program er brolagt med gode intensjoner om kulturelt mangfold, det gode liv, respekt og likeverd. Men programmet skriker etter konkrete, tallfestede løfter på områder som ikke gjelder EU og landbruk. Odd Roger Enoksens lovnad om "breibainn tell aille" kunne vært en vinnersak, men blir det neppe.

I ukene før valget setter digi.no leselampa på partienes programmer i et forsøk på å gjøre valget litt lettere, om ikke annet for den teknologi-interesserte digi-leser. På kommentarplass har vi tidligere omtalt de IT-politiske standpunktene til partiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse. I dag er det Senterpartiets tur til å havne under lupen. Og én sak kan vi slå fast med det samme: Det er en overdrivelse å påstå at moderniseringsbølgen har skyllet over, for ikke å si bort, det gamle og kjente Senterpartiet. For tidligere Sp-velgere er partiprogrammet fremdeles lett å kjenne seg igjen i. Senterpartiet er Senterpartiet.


Det betyr mye fokus på desentralisering av makt, kapital og bosetting, en god dose nasjonal sjølråderett, og følgelig et klart nei-standpunkt til Den europeiske union (for Senterpartiet er det fremdeles viktig at en sier "UNION!", det bringer tross alt tankene tilbake til den svenske okkupasjonstida, og det gir fort noen gratispoeng i EU-kampen).

Akkurat nei-standpunktet fortoner seg nok litt underlig for den som leser programmets mange formuleringer om at "verden står overfor en rekke utfordringer som bare kan løses gjennom forpliktende samarbeid" på tvers av landegrenser. Men Senterpartiet berger seg ganske elegant i land ved å anføre at EUs rolle som overnasjonal kikador innen bl.a. miljø- og sikkerhetspolitiske spørsmål, heller bør overføres til et reformert og dynamisk FN. Hovedargumentet er at FN er en mer demokratisk organisasjon enn EU, noe Senterpartiet langt på vei har rett i - selv om også FN lider under en overdimensjonert og lammende vetomakt hos en håndfull store nasjoner. Det siste er ikke Senterpartiets kommentar.

For ifølge Senterpartiet fjerner EU makt fra medlemslandenes folkevalgte organer, og dessuten er uansett ikke EU et egnet redskap til å løse globale problemer, fordi EU setter hensynet til markedskreftene foran hensynet til miljøet og folks helse, mener partiet. Sp vil derfor ikke nøye seg med å si nei til EU, partiet går inn for å si opp hele EØS-avtalen. Partiet vil i stedet at dagens EØS-avtale erstattes av en ny avtale med EU som gir Norge en institusjonell løsning tilsvarende den Sveits nylig fikk til.

Handelspolitisk vil nok neppe det være det smarteste trekket Norge har begått, men digi.no skal gi Senterpartiet rett i poenget om at dagens EØS-regelverk for statsstøtte legger store hindringer i veien for en aktiv nasjonal næringspolitikk overfor privateide bedrifter. På den annen side; enten mener Senterpartiet alvor med sin gjentatte bruk av honnørordet rettferdighet - hvilket også bør omfatte konkurranse - eller så gjør de det ikke.

digi.nos lesere er opptatt av nyskaping, spesielt innen data- og teleområdet, og hvilke kår utdannings- og forskningsmiljøet skal leve under. Hva sier så Senterpartiet om det?

Partiprogrammet sier mye om alt, men passer seg for å bli vågal konkret.

Det som kan sies, er at Senterpartiet holder fast ved Sentrumregjeringens linje i skattespørsmål - stort sett. Det vil si at dagens skattesystem må totalrenoveres, og hovedprinsippet som skal gjelde er "skatt etter evne". Dersom du river av det retoriske glanspapiret betyr det at lave arbeidsinntekter skal skattlegges mindre, mens høye og arbeidsfrie kapitalinntekter skal beskattes mer.

Et edelt prinsipp, synes sikkert mange, men Senterpartiet sier lite om hvordan skattepolitikken skal bidra til økt verdi- og nyskaping, annet enn runde formuleringer som "[....] personlig eierskap i næringslivet innebærer større ansvar og risiko for eier [....]" og "[....] dette må belønnes skattemessig", samt at "[....] det skal lønne seg skattemessig for bedriftseiere å øke egenkapitalen i stedet for å utbetale utbytte [....]".

Zzzz.

Noen konkrete avgiftsløfter har likevel Senterpartiet i ermet: De vil ha ingen eller lav moms på varer og tjenester innen offentlig tjenesteyting, på kulturtilbud og på mat. Eiendomsskatten for enkeltpersoner må bort, fordi den strider mot prinsippet "skatt etter evne", i stedet skal eiendomsskatten kun være en kommunalt fastsatt skatt for verker og bruk. Delingsmodellen må dessuten endres eller fjernes helt, mener partiet.

Det siste har digi.no stilt seg bak på kommentarplass tidligere: Delingsmodellen rammer IKT-næringen spesielt hardt fordi disse bedriftene, ikke minst de nystartede, ofte er små virksomheter med aktive eiere. Fra et nyskapingssynspunkt er det en regelrett kortslutning å straffe eiere med høyere skatt bare fordi de er aktive.

Senterpartiet mener på den ene siden at det er gunstig at ansatte får anledning til å være medeiere i egen bedrift, men sier på den annen side at opsjonsavtaler ikke uten videre er et gode. For børsnoterte selskaper er opsjoner som fy-fy å regne. I slike selskaper må avlønningen vris fra aksjeopsjoner til resultatlønn, mener Enoksen og kompani. Opsjonsavtaler bør derimot forbeholdes nystartede selskaper med negative driftsresultater.

Hva Senterpartiet legger i "nystartede selskaper" vites ikke. Er det ett år? To år? Fem år? Og når skal en slutte å tilby opsjonsavtaler? Når bedriften har et driftsresultat på en krone? Femtitusen? En million?

En dåre kan spørre mer enn ti vise kan svare, men en er jo alltid seg selv nærmest, derfor dette utgangspunktet: Dersom digi.no, vi runder fem år i disse dager, skulle ha fulgt Senterpartiets forslag til opsjonsreglement, kunne vi ha tilbudt opsjoner de første tre årene, ikke det fjerde, men kanskje nå i det femte. Alt avhenger av hvilke grenser Senterpartiet bestemmer seg for. Fra et velgersynspunkt, og som ansatt i en mellomstor og ung bedrift, er det umulig for meg å stemme på Senterpartiet dersom opsjonsspørsmålet skulle være avgjørende, ganske enkelt fordi det er umulig å vite hva partiet faktisk mener.

Nå er uforutsigbarhet en øvelse alle norske partier er omtrent like gode i, ikke minst i skattespørsmål, derfor er det befriende lesning når Senterpartiet klart og tydelig sier at partiet vil ha "breiband for alle". Dette kunne vært en vinnersak for Senterpartiet, men de skusler bort muligheten allerede i neste setning når de slår fast at "prisen for tjenester må være lik over hele landet".

Senterpartiet har kanskje ikke tatt det innover seg ennå, men det statseide telemonopolet er et dødt prosjekt, det er vedtatt av politikerne på Stortinget at Telenor skal være et børsnotert og konkurranseutsatt selskap. Senterpartiet mener at staten skal gå inn med midler for å sikre det de kaller "den digitale allemannsretten", men når nå det eneste instrumentet man hadde til disposisjon for å klare et slikt løft er solgt ut (Televerket/Telenor), så kan ikke prosjektet lykkes.

Ja, staten kan kanskje subsidiere deler av bredbåndsutbyggingen, kanskje endatil overstyre Telenor til å ta med bredbånd i kategorien "visse samfunnspålagte oppgaver", men hva tror Senterpartiet det vil gjøre med konkurransen i telemarkedet? Vil Telenor akseptere å bli pålagt en enorm utbygging hvis de ikke samtidig garanteres å få kundene? Og hvor lenge skal kundene måtte være bundet til Telenor? Når kan de skifte leverandør? Og hvorfor skal de overhodet vurdere å skifte leverandør når Senterpartiet har bestemt at "prisen for tjenester må være lik over hele landet"?

Nettopp - det blir ingen konkurranse.

Også Senterpartiet forstår at det er dyrere å bygge en privat gårdsvei på en kilometer i Finnmark, enn fem meter i Holmenkollåsen. Det samme prinsippet gjelder faktisk for fiberkabling: En meter kabel er billigere enn 1000 meter. Det er og blir geografiske forskjeller i landet - forskjeller som faktisk koster penger å forholde seg til.

Men Senterpartiets målsetting om at alle offentlige instanser skal ha tilgang på høyhastighetsnett i løpet av 2002 er god. Det er virkemidlene Senterpartiet må gå en ny runde på.

Til slutt: Alle partier snakker om utdanning, eller kanskje mangel på sådan, og hvor ille det står til med lærere, elever og kompetansenivå - over hele landet og på alle nivå. De fleste henger seg imidlertid opp i dårlige lokaler, lave lærerlønninger og at altfor få velger realfag på videregående, slik at høyere utdanning og senere norsk forskning og nyskapning blir skadelidende. Mye av den kritikken er berettiget, men strengt tatt burde alle partier få avsnitt nummer to i kapitlet "Grunnskolen" i Senterpartiets program som obligatorisk hjemmelekse, hvor Sp slår et slag for bevaring av grendeskolene.

Det er der det begynner.

Til toppen