Sonden inneholder to mikrokanaler der væske renner til og fra vevsprøven. Poenget er å slippe ørsmå mengder antistoffer på et så lite areal på vevsprøven som mulig. Kontrollen som sonden gir over væskemengde og areal gjør analysen mer pålitelig, samt at den samme vevsprøven kan utsettes for mange ulike antistoffer.

Silisiumbrikke for vevsanalyse

En ny silisiumsonde fra IBM lover mer effektive og pålitelige analyser av vevsprøver.

Forskere ved IBMs laboratorium i Zürich har utviklet en ny type sonde i silisium som skal gi mer effektive analyser av vevsprøver, og mer pålitelige resultater. Forskningen er omtalt i fagtidsskriftet Lab on a Chip.

Sonden betegnes som et «bevis på et konsept»: Forskerne har dratt veksler på IBMs erfaring med halvledermateriale til å framstille et hjelpemiddel i et helt annet felt enn elektronikk, nærmere bestemt vevsprøveanalyser der man bruker forskjellige typer antistoffer til å teste for kreft, hjerte- og karlidelser og andre sykdommer.

Av hensyn til pasienten tas det så små vevsprøver som mulig, gjerne bare på noen få millimeter. For å utnytte det beskjedne arealet best mulig, blant annet med tanke på at det kan være behov for å teste vevsprøven mot et stort antall antistoffer, må man begrense arealet som utsettes for hvert antistoff. Sonden til IBM nøyer seg med noen få picoliter (milliarddels liter) for hvert analysepunkt, og bruken av to mikrokanaler – en for å slippe væske ned til vevsprøven, den andre for å suge væske opp igjen – sørger for at kun det ønskede arealet berøres av antistoffet. IBM oppgir at sonden har en oppløsning på 0,075 kvadratmillimeter.

Silisiumsonden, her merket «vMFP» for «vertical microfluidic probe», endrer ikke arbeidsflyten i vevsanalyse etter metoden µIHC, «micro-immunohistochemistry»: Den inngår kun i trinn 2, der antistoffer oppløst i væske tilføres vevsprøven. Skissen øverst til høyre viser den nederste spissen på sonden. Det er aldri fysisk kontakt mellom sonden og vevsprøven: Avstanden styres til mellom 1 og 30 mikrometer, slik at det alltid er en væske («immersion liquid») mellom vev og sonde. Væske med antistoffer (angitt i grønt) føres ned mot vevet gjennom den ene mikrokanalen i sonden, og suges opp, sammen med væsken som vevsprøven bader i, gjennom den andre mikrokanalen. Slik sørger man for at antistoffer kun kommer i kontakt med en svært liten del av vevsprøven. I trinn 3 utsettes prøven for væsker som synliggjør vevets reaksjon på antistoffene. I trinn 4 analyseres vevet under mikroskop.
Silisiumsonden, her merket «vMFP» for «vertical microfluidic probe», endrer ikke arbeidsflyten i vevsanalyse etter metoden µIHC, «micro-immunohistochemistry»: Den inngår kun i trinn 2, der antistoffer oppløst i væske tilføres vevsprøven. Skissen øverst til høyre viser den nederste spissen på sonden. Det er aldri fysisk kontakt mellom sonden og vevsprøven: Avstanden styres til mellom 1 og 30 mikrometer, slik at det alltid er en væske («immersion liquid») mellom vev og sonde. Væske med antistoffer (angitt i grønt) føres ned mot vevet gjennom den ene mikrokanalen i sonden, og suges opp, sammen med væsken som vevsprøven bader i, gjennom den andre mikrokanalen. Slik sørger man for at antistoffer kun kommer i kontakt med en svært liten del av vevsprøven. I trinn 3 utsettes prøven for væsker som synliggjør vevets reaksjon på antistoffene. I trinn 4 analyseres vevet under mikroskop.

Ifølge IBM bidrar disse egenskapene til at analyser kan utføres raskere, til at de kan gjøres flere tester per vevsprøve, og til at analyseresultatene blir mer pålitelige.

IBM sier at de vil arbeide videre med å utprøve og forbedre sonden, og håper at forskere kan få testet den i vanlige laboratorier i løpet av få måneder, gjerne i samarbeid med partnere innen patologi.

Det er lagt ut flere fotografier og illustrasjoner om denne sonden på Flickr.

Til toppen