Ordningen med skattefritak for arbeidstakers private bruk av arbeidsgivers datautstyr er blitt svært populær i Norge. Praktiseringen av ordningen har imidlertid vært noe ulik rundt om i landet, blant annet råder det usikkerhet om hvorvidt bredbåndstilknytning og tilleggsutstyr også hører med i ordningen, derfor sendte Finansdepartementet onsdag ut en presisering til forskriften til skatteloven.
Den såkalte hjemme-PC-ordningen går kort forklart ut på at arbeidsgiver trekker arbeidstaker i bruttolønna, ikke nettolønna, for finansiering av datautstyr, noe som naturligvis får stor betydning for arbeidstakers skatt og nivået på arbeidsgiveravgiften.
Departementet viser til at formålet med hjemme-PC-ordningen har vært å bygge opp IT-kompetansen i arbeidslivet, og at det for skattytere som står utenfor arbeidslivet ikke foreligger et "tjenstlig behov". Derfor avgrenses nå forskriften til kun å gjelde yrkesaktive skattytere.
Det presiseres at et "tjenstlig behov" kan foreligge selv om partene velger en lønnstrekkordning, det vil si at arbeidstaker og ikke arbeidsgiver reelt finansierer anskaffelsene av det tekniske ustyret, "men skattemyndighetene må søke å håndheve kravet til tjenstlig behov slik at ikke lønnstrekkordningen blir et skalkeskjul for rent privat motiverte anskaffelser", heter det i departementets presisering.
Samtidig slår Per Kristian Foss' departement fast at man etter forskriften ikke kan løsrive internettilgang fra hjemme-PC-ordningen med et eget skattefritak.
En kan altså ikke finansiere internettabonnement alene gjennom lønnstrekkordningen.
- For å kunne få dekket internettabonnement gjennom en lønnstrekkordning, er det dermed et vilkår om at den ansatte også må delta i en hjemme-PC ordning. Det er likevel ikke et krav om samtidighet mellom tegningen av avtalen om hjemme-PC ordningen og avtalen om internettilgang for at internettilgangen skal kunne falle inn under skattefritaket. Men avtalen om dekning av Internett gjennom lønnstrekk kan ikke løpe forut for eller vare utover perioden for hjemme-PC ordningen, uttaler departementet.
Det gjøres ellers ingen endringer i praksis i forhold til arbeidsgiverens mulighet til å dekke kostnader ved ansattes internettbruk.
Departementet bemerker at det er et vilkår at det er arbeidsgiveren som er avtalepart med leverandøren av internett.
Gjennom å stille et slikt krav har en ment å understreke at det må være i arbeidsgivers interesse at arbeidstakeren har tilgang til internett, og at det således foreligger et "tjenstlig behov".
- Dersom det foreligger et reelt tjenstlig behov for at arbeidstakeren må ha internett hjemme antas det at arbeidsgiver vil påta seg denne lille ekstrabelastningen som eierkravet innebærer, uttaler departementet som minner om at hjemme-PC-ordningen ikke er noen obligatorisk ordning, eller en ordning som arbeidstaker har krav på. Arbeidsgiver kan derfor velge å ikke ha en slik ordning dersom han synes ordningen blir for tung å bære.
Departementet understreker til slutt at det for alle komponenter som en ansatt får tilgang til gjennom en hjemme-PC-ordning, her snakkes det altså om tilleggsutstyr, må foreligge et "tjenstlig behov".
- Det har utviklet seg en praksis hvor ansatte kan få både digitale kameraer, videokameraer, spillkonsoller med videre gjennom en hjemme-PC-ordning hos arbeidsgiveren. I de fleste tilfeller vil det ikke foreligge et "tjenstlig behov" hos den ansatte for denne type utstyr, og vilkåret for å få tilleggsutstyret dekket gjennom hjemme-PC-ordningen vil dermed normalt ikke være oppfylt. Anbudsgivere må derfor normalt innberette slike ytelser som en skattepliktig fordel for den ansatte.
Les forskriften som har virkning fra og med 1. januar i år.
