Skepsis mot kopieringsavgift for private

Mange norske organisasjoner har sterke meninger om hvordan opphavsrett og brukernes rettigheter bedre kan forvaltes. Dette går fram av høringsuttalelsene i forbindelse gjennomføringen av EUs direktiv for opphavsrett i informasjonssamfunnet i den norske åndverksloven.

Hele 57 organisasjoner har uttalt seg forbindelse med høringsutkastet fra Kultur- og kirkedepartementet om forslag til endringer i åndsverksloven for å gjennomføre EUs direktiv om opphavsrett i informasjonssamfunnet. Alle høringsuttalelsene er tilgjengelige fra denne siden.

    Les også:

Forslagene til endringer er mange og kommentarene enda flere, derfor velger vi å sette fokus på kun ett spørsmål, nemlig hvordan rettighetshaverne skal få vederlag for kopiering av åndsverk til privat bruk.

Høringsutkastet kommer med to forslag, enten å dekke utleggene over statsbudsjettet eller å innføre en ny avgift på lagringsmedia.

Norwaco, en frittstående forvaltningsorganisasjon som ivaretar opphavsrettigheter i lyd- og bildemedier som film, radio og fjernsyn, argumenterer i sin høringsuttalelse med at statistikk fra blant annet MMI viser at kopiering til blant annet CD er omfattende og i sterk vekst. Organisasjonen understreker at rettighetshaverne ikke bare lider tap ved et uteblitt salg, men mener at det også skal kompenseres for kopieringen som faktisk finner sted på grunnlag av de fribruksregler som gis i loven.

Norwaco mener det er lite naturlig at alle, også de som ikke kopierer, skal belastes over skatteseddelen. Organisasjonen ønsker derfor at vederlaget knyttes til omsetningen av lagringsmedier og opptaksutstyr, slik at inntektene av ordningen automatisk vil følge omfanget av den kopieringen som skjer. Organisasjonen mener at kopisperrer på originalmediene vil begrense omfanget av kopieringen og dermed også begrense inntektene rettighetshaverne vil få gjennom en slik ordning.

Elektronisk Forpost Norge (EFN), som har som mål å forsvare rettighetene til blant annet nettbrukerne, uttaler seg sterkt mot en ordning hvor både teknologi som hindrer kopiering og avgifter som skal gi rettighetshaverne vederlag for kopiering, forsøkes innført samtidig.

"Først skal altså brukeren hindres i å kopiere, og deretter skal hun betale avgift for det hun ikke fikk lov til å kopiere".

Et annet problem med en avgift på lagringsmedier er at disse ikke nødvendigvis brukes til kopiering av opphavsrettsbeskyttet materiale. EFN spør om det er riktig at bedrifter skal betale avgift for å kunne sikkerhetskopiere. I høringsutkastet er det ikke gjort noen skille mellom ulike typer lagringsmedier. I utgangspunktet kan dette bety at det ikke vil skilles mellom innspillbare CD-plater, backuptape eller ikke-flyktig minne i avanserte mobiltelefoner.

Samtidig skriver organisasjonen EE-Bransjen, at den "ikke under noen omstendighet vil akseptere en ny periode med en diskriminerende løsning, hvor departementet velger tilfeldige avgrensninger på hva som skal bære vederlag og hva som er fritatt".

EFN mener at en avgift på lagringsmedier vil diskriminere de mindre aktørene i både IT- og kulturbransjen som selv benytter vanlige lagringsmedier til å distribuere sine åndverk. Dette gjelder blant annet frittstående artister og forfattere, men også mindre programvarehus, som ofte distribuerer åndsverk på vanlige innspillbare CDer.

EFN skriver at organisasjonen prinsipielt ikke er imot en CD-avgift, men denne må ta hensyn til de tidligere nevnte programområdene. Organisasjonen argumenterer også for at avgiften må være lav siden det er brukerne selv som står for distribusjonen og produksjonen.

EFN mener at de store taperne av en slik distribusjonsform vil være platebutikkene som vil merke konkurransen fra nye distribusjonskanaler, men mener at det ikke er noen politisk oppgave å subsidiere eller forfordele en forretningsmodell fremfor en annen.

I en felles høringsuttalelse fra blant annet Den norske Forfatterforening og Norsk Oversetterforening, heter det at en ordning med avgift på lagringsmedier bare delvis kan sies å være treffsikker nok, siden den også vil berøre bruk av lagringsmedier som ikke omfatter kopiering av opphavsrettsbeskyttet materiale. I tillegg mener organisasjonene at en slik løsning åpner for en tilsynelatende sammenhengende dragkamp mellom rettighetshaverne på den ene siden og IT-bransjen og brukersiden på den andre siden om avgiftsnivåets størrelse og omfang. Organisasjonene mener at kombinasjonen av disse to problematiske aspektene ved en avgiftsløsning vil bety at dette er en modell som vil medføre store administrative og politiske dragkamper, og at den derfor vil være en forvaltningsmodell for det digitale kopieringsvederlaget som vil være hjemsøkt av stadige og sterke interessemotsetninger og konflikter.

På den annen side mener disse organisasjonene at forslaget om at det digitale kopieringsvederlaget kan utbetales i form av årlige, statlige bevilgninger, er en løsning hvor man allerede i utgangspunktet gir opp målsetningen om å få til en vederlagsordning som opererer med i alle fall en viss grad av treffsikkerhet, ved at vederlaget ikke finansieres gjennom brukerleddet og IT-bransjen, men med midler som er akkumulert via skatteseddelen og statens øvrige inntektskilder.

Men organisasjonene mener at en slik form for vederlag også blant annet vil kunne bidra til å oppfylle kulturpolitiske, kulturelle, utdanningsmessige og andre målsetninger som har høy prioritet i det norske samfunnet, ved at forslaget gir allmenheten lovlig tilgang til å kunne kopiere opphavsrettslig beskyttet materiale også på det digitale området.

digi.no understreker at denne artikkelen kun gjengir en liten del av argumentasjonen til de nevnte organisasjonene, og disse organisasjonene i tillegg bare utgjør en liten del av alle de som har kommentert høringsforslaget. .

Til toppen