Slik ble Macintosh unnfanget og født

For første gang har en av dem som skapte maskinen skrevet bok om hvordan Apple Macintosh ble til.

(Administrerende direktør Arild Haraldsen i NorStella bidrar jevnlig med kommentarartikler i digi.no)

«It's chilling to recall how this cast of young and inexperienced people who cared more than anything about doing great things, created what is perhaps the key technology of our lives. Their own words and images take me back to those rare days when the rules of innovation were guided by internal rewards, and not by money.»

Steve Wozniak

Det har vært skrevet mange bøker om Apple og Macintosh, men ingen av dem som faktisk skapte maskinen og programvaren. Før nå.

Boken som forteller den spennende historien om hva som skjedde bak kulissene hos Apple den gang er skrevet av en av dem som deltok, Andy Hertzfeld, med supplerende tekst fra de fleste av de øvrige deltagerne. Resultatet er blitt en både spennende og meget leseverdig bok. Den gir leseren et innblikk i den kreativitet, oppfinnsomhet og stå-på-humør som preget gjengen og miljøet i Apple, og som for alltid er blitt en del av Apple-kulturen. Boken gir også mange interessante eksempler på hvordan programmeringsutfordringene og de tekniske problemene ble løst.

Det begynte i desember 1979. Da besøkte Steve Jobs og andre fra Apple forskningssenteret Xerox PARC, og fikk blant annet se grafisk brukergrensesnitt for første gang. En av dem som sto for presentasjonen fra Xerox side var Larry Tesler. Han ble like etter ansatt i Apple med ansvar for Lisa – en datamaskin for forbrukermarkedet som nettopp skulle ha grafisk brukergrensesnitt. Lisa-prosjektet startet allerede i 1979, og maskinen ble lansert i 1983.

Men Xerox PARC-besøket ga næring til et alternativt – men konkurrerende – prosjekt: En datamaskin med samme egenskaper som Lisa, men med et annet design og til lavere pris.

Det var Jef Raskin som fikk ansvaret for dette prosjektet. Allerede tidlig i 1979 hadde han nedtegnet de første konseptene for en slik maskin. Han ga prosjektet kodenavn etter en eplesort han var spesielt glad i, McIntosh. Men det var vanskelig å skrive, samtidig som en radiofabrikk hadde samme navn. Kodenavnet ble derfor endret til Macintosh. (Ingen hos Apple visste om regntøyprodusenten av samme navn.)

Raskin ble imidlertid presset ut av prosjektet, og forlot Apple allerede i 1981. Jobs ville overta sin «baby». For å markere endringen forsøkte Jobs å endre navnet. Det mest aktuelle alternativet var «Bicycle», men det endte med at en beholdt navnet.

Hvis en skulle peke på en person som var Macintoshs far, mener mange det er nettopp Jef Raskin, selv om han ikke ble med prosjektet helt ut. Hans notater «The Book of Macintosh» fra 1979 utgjør det konseptuelle og kreative grunnlaget for Mac-en. Forholdet mellom ham og Steve Jobs var ikke det beste. (Raskin underviser nå ved et universitet i Chicago.) Men Jef hevnet seg på en finurlig måte. Da Mike Moritz i 1982 ble bedt om å skrive en bok om Apples historie, intervjuet han blant andre Jef Raskin. Raskin ble spurt om hva han syntes om Jobs. Det underfundige svaret var: «Han vil egne seg godt som konge av Frankrike». Mike førte spydigheten videre og kalte sin bok om Apples historie for The Little Kingdom.

Macintosh ble opprinnelig ikke vurdert som noe viktig prosjekt, og ble avsluttet flere ganger. Men det hadde Steve Jobs' fulle støtte – i hvert fall etter at han tvang Jef ut av prosjektet i 1981. Fra da av og til den nå etter hvert så berømmelige reklamefilmen 22. januar 1984 – to dager før lanseringen – jobbet en gjeng på syv til åtte personer, alle i 20-årene, med det produktet som skulle revolusjonere dataindustrien.

Da Lisa-gjengen oppdaget at Macintosh-en skulle bruke samme prosessor (Motorola 68000), men med hurtigere prosesseringshastighet og bedre skjermoppløsning, skapte det sjokkbølger innad i Apple. En dag gikk det over styr for en av programmererne i Lisa-prosjektet. Han stormet inn til Macintosh-gjengen og brølte og skrek at Mac-en ville ødelegge Lisa, og at den ville ruinere Apple. Hans viktigste «argument» var at dette var Jobs' egen plan siden han ikke lenger kunne styre Lisa. Mac-en var bare til for at Steve Jobs skulle ødelegge det selskapet han hadde stiftet i sin tid! Det hele ble roet ned av Larry Tesler som var mer fokusert på å samarbeide enn å motarbeide Macintosh- prosjektet.

At det var sterk rivalisering mellom utviklingsmiljøene var kanskje ikke så rart. Men det var også sterke rivninger internt i Macintosh-prosjektet. Et eksempel: På den tiden var det vanlig å bli personlig kreditert for den programmeringsjobben en gjorde ved for eksempel å få frem sitt navn, sitt bumerke, i tilknytning til programmet. Magasinet Byte skrev en omtale av prosjektet i 1983. Her ble de fleste – men ikke alle – som hadde bidratt, nevnt. En av dem som ble uteglemt – og som bare hadde laget en liten del av systemet – var fortvilet og gikk til Steve Jobs og forlangte å få tydelig og offentlig anerkjennelse for sitt arbeid. Resultatet ble at hans navn poppet frem hver gang hans lille programmeringssnutt ble brukt. Senere har en gått bort fra dette – programvareprodukter er blitt industrialisert og lanseres gjennom firmanavnet. Men den gang ble programmering betraktet som kunst, og det ferdige programmet som et kunstverk som måtte ha artistens signatur.

En av de mer interessante delene av boken er beskrivelsen av hvordan forholdet mellom Bill Gates og Apple utviklet seg. Microsoft var en naturlig tredjeparts leverandør til Mac, og Gates ble invitert til Apple i juli 1981 for å få en første «briefing» av det nye produktet. Dette var i et tidlig stadie av utviklingen hvor programvaren fremdeles lå på en Lisa-maskin. Men Gates måtte ikke få se Lisa (måneden etter lanserte jo IBM sin PC). Mac-en ble derfor koblet via en skjult kabel til en Lisa-maskin som sto i et annet rom. Fra den ble programvaren lastet ned på Mac-en.

Gates var ingen god lytter, men til gjengjeld en svært aktiv spørrer. Halvveis i presentasjonen spurte han hvilken hardware de brukte for å drive markøren. Bokens forfatter var nær ved der og da å fortelle Gates at de ikke trengte noen maskinvare til det, at det var programvarestyrt. Steve Jobs skjønte hva som var i ferd med å skje. Hans «Hold kjeft!» gir visstnok fremdeles ekko i rommet 24 år etter.

En ny konfrontasjon kom i november 1983. Da lanserte Microsoft på programvaremessen i Las Vegas et nytt operativsystem med grafisk brukergrensesnitt og med mus. De kalte operativsystemet Windows. Jobs ble rasende. Her hadde tydeligvis en tiltrodd tredjepart stjålet ikke bare ideer, men også koder. Gates ble kalt inn på teppet til Apple dagen etter. Der møtte han Jobs og hele Macintosh-gjengen, fikk en overhaling av Jobs, og ble beskyldt for å stjele. Gates hørte rolig på utskjellingen, så Jobs inn i øynene og sa: «Jeg tror denne saken har flere sider. Jeg tror det heller er slik at vi begge har en rik nabo som heter Xerox, og at jeg brøt meg inn i hans hus for å stjele TV-en, bare for å finne at noen andre allerede hadde vært der og stjålet den».

Gates hadde rett. Apple «stjal» ideen om grafisk brukergrensesnitt og mus fra Xerox PARC – som i sin tid hadde utnyttet ideen til Douglas Engelbart. Han hadde i praksis vist både mus og grafisk brukergrensesnitt allerede i 1968. I tillegg kom det prosaiske: Microsoft hadde gjort en forretningsmessig avtale med Apple om at de ville lansere sitt grafiske brukergrensenitt etter at Macintosh var lansert, men hvor Apple hadde vært så uheldig å fastsette det tidspunktet til september 1983. Så Gates hadde sitt på det tørre. Nå ble det til at Windows ikke kom på markedet før i 1985 og da i en mye mindre elegant utgave enn Mac-en. Det ble allikevel juridisk strid om dette, en strid som ble avgjort i 1988, til Microsofts fordel.

Forholdet mellom Gates og Jobs har aldri vært spesielt hjertelig. Gates hadde ikke noe til overs for Jobs fordi han ikke kunne programmere. Jobs på sin side mente Gates ikke hadde noen forståelse for raffinementene i en maskins design, eller hvilken betydning markedsføring og merkevarebygging hadde.

Jobs' evner som markedsfører beskrives gjennom flere gode eksempler i boken: En dag besøkte Jobs og Macintosh-gjengen et av universitetene i California for å få dem tent på konseptet. De hadde noen innvendinger og nevnte at de ville vente til 3M-maskinen kom på markedet. «3M-maskin», spurte Jobs, «hva er det?». De forklarte og beskrev en maskin med de og de egenskaper, blant annet at den ville ha «megaflop» prosesseringskraft. Jobs svarte umiddelbart at en slik maskin ville Apple lansere i nær fremtid og la ut om den. Han avsluttet med å spørre «Hva er forresten en megaflop?»

Et annet eksempel: En journalist spurte Steve Jobs hvor mange årsverk det hadde tatt å lage QuickDraw. QuickDraw var et produkt som en av programmererne Bill Atkinson, hadde laget alene. Jobs spurte Atkinson hvor lang tid han hadde brukt. Atkinson tenkte seg litt om og svarte at han hadde jobbet med dette til og fra de siste fire årene. Jobs tok en rask hoderegning og snudde seg til journalisten: «Det har tatt 24 årsverk å lage QuickDraw!» Regneferdighetene er kanskje så som så, men imagebygging, det kan Jobs.

Da Macintosh ble lansert i januar 1984 ble den ikke den suksessen som en hadde ventet. Den kostet ikke 5000 dollar, men nærmere 2500, og det var ikke en million som kjøpte den i den første tiden, men færre enn hundre tusen. Mac-en måtte senere posisjoneres bort fra forbrukermarkedet til det mer lønnsomme bedriftsmarkedet. Samtidig ble Steve Jobs presset ut av Apple av John Sculley som han hadde vært med på ansette et par år tidligere.

Men Macintosh fikk en langt større betydning enn den rent kommersielle. Den introduserte for alvor det grafiske brukergrensesnittet, som ble det første steget i retning intuitiv og enkel bruk av datamaskiner for folk flest. Etter Macintosh lansering har egentlig lite skjedd for å videreføre dette.

Og hva med den gjengen som skapte Mac-en? Den gjengen som ble med Jobs i hans – noe overdrevne – markedsføringskampanje for Macintosh, og som alle fikk en trøye hvor det sto «90 hours a week and loving it!»? I dag har de fleste forlatt Apple og driver med helt andre ting. En av dem, som den gang var en ung mann uten spesiell utdanning, men som inspirerte de fleste andre på grunn av sitt smittende humør og kreative løsningsforslag, Burrel Smith, forlot IT-bransjen i 1988 – uten å ha blitt særlig rik. Han minnes angivelig ofte Mac-perioden glede, klimprende på sin gitar, og fremdeles med trøya fra den gang på, men nå med litt endret tekst: «0 hours a week and loving it!»

Boken er en fornøyelse å lese, og må glede enhver Apple og Mac-tilhenger. Og også alle vi andre.

(Andy Hertzfeld: Revolution in the Valley. The Insanely Great Story of How The Mac Was Made, O'Reilly Media, 2005. På nettstedet Folklore.org finnes mer enn 115 anekdoter fra denne perioden).

    Les også:

Til toppen