Slik holder du investoren på sidelinjen

Scala-gründer Jon Bøhmer har møtt "den andre siden" av investorene. På mandagens eFjord-konferanse fortalte Bøhmer en sal full av gründere hvordan man spiller pengefolka ut på sidelinja.

Jon Bøhmer er ikke et ubeskrevet blad i den norske dataverdenen. Han var gründer i Scala, et multimediaselskap som ble etablert i 1987. Etter hvert trengte Scala penger og måtte til såkalte "angels", private investorer eller rike onkler, for å ha midler til videre drift. Scala var i sin tid stor på programmer for multimedia-presentasjoner, noe som fortjente et langt større marked enn det norske, nasjonale. Her skulle man på ferd ut i verden.

Men for å komme ut i verden trenger man penger. Mye penger.

Dermed måtte Scala finne investorer med dype lommebøker.

Og gründer og daværende Scala-toppsjef Jon Bøhmer fikk sine investorer. Det ble etablert nytt hovedkvarter i Washington DC, men samtidig tok investorene kontrollen over selskapet. Det ble byttet toppsjef fem ganger på fem år, og alt så mørkt ut. Da bestemte Jon Bløhmer seg for å slutte i selskapet.

- "Tankene mine får du aldri". Dét er det endel investorer som glemmer, sier Bøhmer, som fikk demonstrert det med all tydelighet for sine investorer og lederkolleger i Scala: Bøhmer tok med seg sine utviklere og startet opp selskapet MetaLab. I dag er dette selskapet profittabelt - uten hjelp fra investorer.

På eFjord-konferansen skisserte Bøhmer hva man bør passe på når man har med investorer å gjøre:

- Vær alltid med fra begynnelsen. Husk på at du som gründer sjelden får flere aksjer enn det du begynte med. Det gjør ofte investorene. For det andre så er det viktig å skape verdier før man går til en investor. Ellers kan investorens penger bli dyre penger. Når man er i investeringsfasen er det også flere ting man må huske på. Det første er at man ikke må hente mer penger enn det man har bruk for. Men man må også ha i mente at man ofte trenger mer penger enn det man tror, poengterer Bøhmer.

Det er ikke lett å være gründer i dagens vrimmel av tilbud, skal vi tro den tidligere Scala-sjefen. For det finnes ikke bare mange forskjellige investerings- og finansieringsløsninger, det finnes også forskjellige investorer.

- Man har de finansielle, de med bare penger, og så har man de industrielle som ofte har et godt nettverk. Men det finnes også venture-selskap, som på vegne av sine eiere forvalter kapital til trengende og som har et stort nettverk samt - i hvert fall som regel - erfaring. Man har også inkubatorer som går langt for gründere, blant annet stiller med kontorplass og det som trengs av ressurser. Men alt har sin pris. Uansett er det to grupperinger: Den passive, eller den aktive investor. Den passive er den som lar gründeren holde på som han eller hun vil, mens den aktive innvolverer seg i selskapet. Dette er bra hvis den aktive er smart, ikke så bra hvis investoren er "dumb," sier Bøhmer.

Hvis en skal lansere noe, la oss si et nytt program, så nytter det ikke være nasjonal, mener Bøhmer. Og skal man kaste seg ut over nasjonale grenser, må man ofte ha penger i ryggen.

- Det er en kjensgjerning; Jobber man med internasjonal teknologi er det dumt bare å være nasjonal. Så sats på det internasjonale markedet, og velg en investor som kan hjelpe deg ut i dette markedet, er Bøhmers råd.

Men det er ikke gjennom investoren alle veier til rikdom og lykke går. Hvorfor skal man i det hele tatt ha med seg en investor, på død og liv fly rundt på Firsttuseday og lete innbitt etter en villig pengepung? Bøhmer hevder at det slett ikke er nødvendig.

- Hvilke alternativer har man? Kundefinansiering er noe få tenker på. Men dette er en høyst reell mulighet for mange. Man kan få en bedrift med på å betale en del av utviklingen og kostnadene ved å få garantier for at de kjøper produktet, samt at man kan fakturere timer mens man tilpasser produktet til bruken. Det er også mulig å si til kunden at hvis man får solgt produktet til en annen kunde, får du 20 prosent gjenbetalt. De fleste tør å satse når man kan spare litt, forteller Bøhmer.

Uansett: Bøhmers tanke er at hvis man klarer å få omsetning og salg, en kundebase, så er det langt enklere å få inn de rette partnerne til en "billig" penge, og man slipper å "gi bort" selskapet til investorer.

- Går det til helvete med selskapet, er det gründeren som får svi, uansett. Investorene har en diffrensiert portefølje de kan leve godt på, fremholder Bøhmer.

Til toppen