Med overhengende fare for å havne på baksiden av Finansavisen, syns jeg i rettferdighetens navn at vi denne mandag ettermiddag gjerne kan konstatere følgende:
Det er ingen tvil om at min tidligere kollega Knut Ivar Skeid og hans kumpan, den hyppig polfarende Odd Harald Hauge har gjort leksa si godt. Å cashe ut 165 millioner kroner for Nettavisen er, for å si det nøkternt norsk, bra. Guttene har vært svært så flinke.Mine mest dypfølte gratulasjoner for jobben som er gjort.
Men over til dagens egentlige tema, hvortil ovenstående kun fungerer som en innledning:
Denne, samt tidligere internasjonale transaksjoner, samt fjorten dagers nyss avsluttet ferie i Bohuslän, har gitt meg en dypere forståelse for hvorfor svenskene har Ericsson, Volvo, Saab, Spray og Icon, mens nordmennene har Tom Adolfsen, Hans Gude Gudesen og Øivind Robbestad; og ser klarere og klarere at mens nordmenn og dansker, med godt humør og et lunt gemytt riktignok, sitter og lager svenskevitser, så går svenskene inn i Norge og Danmark og gjør bisniss.
Jeg har de siste månedene motstrebende utviklet en beundring for svenskene. Vi, og danskene aller mest, snakker lett hovmodig om "Folkhemmet" og det angivelig ekstremt regelstyrte svenske sosialdemokratiet. Faktum viser seg å være at svenskene kanskje mer enn noe annet land i Europa de siste årene har liberalisert det meste. Ikke bare teletjenester og slikt. Nei, mens vi i Norge diskuterer Brustad-buer, og danskene lager molbo-regler for åpningstider i butikkene - i begge land med hensynet til de næringsdrivende og deres ansatte som den egentlige drivende faktoren - kan svenske forbrukere handle matvarer på så mange kvadratmeter som trengs døgnet rundt.
Kjører du sørover retning Svinesund kjører du langs en norsk kystlinje som er vakker, men i realiteten utilgjengelig for andre enn de som har hytter og hus i området. Når du passerer Svinesund kjører du først forbi et handelssenter som gjør butikk på så banale ting som å selge godter og kinaputter til gunstige priser, deretter kjører du videre langs en kystlinje som profitterer enormt på turistindustrien. Både i kjøpesenteret og langs kysten er det først og fremst norske kroner som smører systemet.
Og går du inn i norske web-bedrifter finner du at svensker i mange tilfelle har vært der og kjøpt seg inn allerede.
Hvorfor er ikke østfoldkysten en turistperle? Hvorfor drar vi over Svinesund for å kjøpe kinaputter? Hvorfor kjøper ikke de enorme mengdene norsk kapital seg inn i norske web-bedrifter? Har alle pengene gått i Blindleia?
Enkelte unntak finnes. Telenor og Schibsted har i stor grad gått motsatt vei, og kjøpt seg inn i svenske bedrifter. (Ooops, det var litt av kjøttbein for de gravende reporterne på finansbaksiden.)
Jeg oppfatter det slik at vi i Norge fremdeles har et grunnleggende problem med selvtilliten. Svensker etablerer virksomhet hvor de på dag én fastslår at de skal ekspandere internasjonalt, og ganske enkelt bli best i verden.
I neste øyeblikk er de over alle hauger og har blåst sine verdier til himmels på en eller annen USA-børs. Vi her til lands syns at vi kanskje skal ekspandere til Sverige om noen år, hvis det passer sånn og vi finner en forskremt investor som kunne tenke seg å betale gildet.
Det er et eller annet her med gå lina helt ut. Svenskene tør å ta alle stegene. Vi stanser når det begynner å butte imot.
For noen år siden hadde vi et lite Internett-forsprang på svenskene, først og fremst fordi norske satsninger ble drevet av kapitalsterke eiere som åpenbart var villige til å betale for muligheten til å vinne markedsmakt i et nytt marked. Så var det noen som fikk kalde føtter. Nå er det Sverige som gjør at Skandinavia fremdeles kiver med det amerikanske markedet i Internett-modenhet, men forøvrig ligger langt foran resten av verden. Norge har sakket bak.
Vi er blitt små, interessante og verdifulle vikinger i en internasjonal svensk verden.
